Debatt ● Wygeya Balarajah

Angst, depresjon og kronisk stress: Slik blir du akademiker

Akademia bryr seg mer om karakterer og prestasjon, arbeidstimer og resultater enn studentenes psykiske helse og læringsutbytte, skriver Wygeya Balarajah.

Hva gjør vi med konsekvensen av å sette oss selv under så stort press? spør artikkelforfatteren.
Hva gjør vi med konsekvensen av å sette oss selv under så stort press? spør artikkelforfatteren.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For et år siden i mitt andre semester i masterstudiet, kunne jeg huske at det tok meg to timer bare å komme meg ut av sengen. Jeg drøyde med å komme meg til laboratoriet for å starte det samme eksperimentet jeg hadde holdt på med de siste fire månedene, bare for å få enda et dårlig resultat. Og det var ikke til mye hjelp å høre ordene «just repeat it» fra veilederen.

Jeg følte meg alene og isolert. Tydeligvis var jeg ikke alene om denne følelsen. Jeg fant ut at en studievenninne av meg også hadde lange, opp mot 12-timers arbeidsdager, for å bli ferdig med sine eksperimenter. Og fellesnevneren for meg og henne? Det var jo målet om gode, perfekte resultater.

For det er akkurat det akademia er - resultatorientert. Det er et press om å få brukbare resultater i løpet av et knapt tidsrom som skal sette punktum på veilederens «livsverk». Men når skal vi rekke å lære? Hva gjør vi med konsekvensen av å sette oss selv under så stort press?

I Shot-undersøkelsen 2022, hvor studentenes helse og trivsel blir kartlagt, ble det rapportert at 42 prosent av studentene opplever psykiske plager hvorav 35 prosent har plager som kan defineres som alvorlige. Innenfor høyere utdanning er dette dessverre ikke sjokkerende. Allerede som masterstudent spres det en viss ideologi om at du må jobbe med masteroppgaven din som om det er ditt livsverk. En karrierestarter. En gylden mulighet.

Fremfor å fokusere på at denne oppgaven er her, hvor man kan gjøre feil og lære av dem. Slik tankegang er normalisert blant professorer og andre som jobber innenfor forskningsmiljøet. Det er viktigere å fullføre et eksperiment fremfor å dra til psykologtimen som man skulle ha gjort for tre måneder siden.

Det er i dag praksis å måtte ta emner ved siden av masteroppgaven sin. Hvordan er det rettferdig å forvente at en masterstudent skal jobbe gjennomsnittlig 40 timer i uken med oppgaven sin, ha et til to andre arbeidstunge emner å måtte gjennomføre og prestere godt både på masteren og emnene uten å bli utbrent?

Når all fokuset rettes mot å prestere godt i studiene og få gode resultater, vil man på et tidspunkt spørre seg som om dette er overkommelig eller ikke. Hver minste ting begynner å føles som et slit, og man begynner å glemme grunnen til at man akkurat interesserte seg for studiet. Dette vil føre til at selv de mest dyktige personene i fagfeltet velger å holde seg unna akademia og videreutdanning.

Man kan også se tendenser til denne tankegangen blant doktorgradsstudenter. Her er det forventet å være mer selvstendig og mindre avhengig av veilederen. Ifølge Statistisk sentralbyrå fra perioden 2016—2021 droppet 20,1 prosent av mannlige og 27,5 prosent kvinnelige studenter ut av doktorgraden innen både samfunnsfaglige og naturvitenskapelige fagfelt. Tallene virker kanskje ikke helt krise, men om man ser på antall folk som har søkt og fått en doktorgradsstilling vil dette tilsvare henholdsvis 1/5 og 1/4 av søkerne. Norge har behov for flere forskere som kan spesialisere seg innenfor forskjellige områder. Derfor er det utrolig viktig at disse blir tatt vare på i et stressende miljø.

Jeg skal ikke si at å være akademiker er uoverkommelig. Vi hører om mange som brenner for det de gjør, er motiverte for å legge inn den innsatsen som kreves, oppnår brukbare labresultater og publiserer mange forskningsartikler. Men også disse har dratt seg gjennom slit og hardt arbeid, kanskje til og med møtt veggen på et tidspunkt.

Det er bare noe man ikke deler med resten på samme måte som å publisere en forskningsartikkel. For det blir nemlig sett på som å ikke være sterk nok til å takle presset, og det virker som alle andre klarer seg og har det bra.

Så hva er løsningen til dette problemet?

1. Gi veiledere et pedagogikk-kurs, slik at de behandler studentene sine som studenter fremfor publiseringsmaskiner og gratisarbeidere.

2. Ha obligatoriske samtaler med rådgiver/ psykolog på arbeidsplassen

3. Ha jevnlige undersøkelser for de som jobber i forskermiljøet slik som studentene har med Shot-undersøkelsen.

En veileders oppgave er å lære bort og hjelpe studenten til å bli en mer selvstendig person innenfor sitt fagfelt. Slik som i mitt tilfelle er masteroppgaven den første smakebiten man får av å jobbe i et laboratorium og jobbe med et forskningsprosjekt. Derfor er det viktig å få den beste veiledningen på begynnelsen av oppgaven slik at man etter hvert klarer å tenke og analysere det arbeidet man har gjort.

Men om man ikke føler at man får den nødvendige hjelpen eller støtten fra veilederen, vil ikke dette bare ha en stor påvirkning på studentens oppgave, men også studentens mentale helse og tanker om akademia. Så det holder ikke bare å være en ekspert i et fagfelt for å bli en veileder, men man må også bli lært hvordan man skal veilede studenten på en pedagogisk riktig måte.

En annen viktig ting er å gjøre det lettere tilgjengelig å ha samtaler med veileder eller rådgiver om hvordan det går og hvordan håndtere stress, og ha en oppdatering en gang i måneden. Ha arbeidsplasser som ikke bare tilbyr, men gjør det obligatorisk å ha disse samtalene. På denne måten vil man da åpne opp mer temaet om mental helse og bli mer tvunget til å sette av tid til det. Dermed vil dette forhåpentligvis få folk innenfor akademia til å innse viktigheten av å sette av tid til å fokusere på sin mentale helse og dette vil også hjelpe til å forbedre kvaliteten på sitt arbeid.

Det er også viktig å ha oversikt over forskernes livskvalitet. Ved å ha en jevnlig undersøkelse på arbeidsplassen vil man da kunne klare å kartlegge forskernes mentale helse og ta den mer på alvor.

For husk: Hvis forskerne har det bra, vil forskningen også ha det bra.



Powered by Labrador CMS