Hva vil OsloMet og Curt Rice med sånne som meg?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Da jeg var stipendiat ved OsloMet hadde jeg et uvurderlig nettverk rundt meg. Jeg hadde to flinke veiledere, jeg deltok i flere forskningsgrupper og et eget PhD-nettverk. Jeg hadde hyggelige, rause og kunnskapsrike kollegaer, og sist, men ikke minst et evig støttende og oppmuntrende stipendiatkollegium. Ettersom jeg faglig og tematisk ikke helt kjente meg hjemme hverken her eller der, var dette formelle og uformelle nettverket helt avgjørende for trivsel, framdrift og faglig utvikling.

Nå, som postdoktor, er jeg nok en gang ansatt ved OsloMet og skal drive fram mitt eget forskningsprosjekt i løpet av tre år. Denne gangen er situasjonen likevel helt annerledes. Det finnes ingen former for formalisert faglig oppfølging av meg og prosjektet mitt, heller ingen hjelp til karriereplanlegging eller råd om hvordan jeg best mulig kan kvalifiseres til framtidige stillinger i akademia. Forskningsrådet har anbefalt at postdoktorer følges opp av en mentorordning, men et slikt tilbud finnes heller ikke ved OsloMet. Ifølge NIFUs postdoktorundersøkelse er mangel på undervisningserfaring et viktig hinder for videre karriere i universitetssektoren. Hittil har jeg undervist én til to ganger i semesteret og havner vel derfor i kategorien med lite undervisningserfaring. I tillegg har jeg liten mulighet til å bli en bedre foreleser gjennom videreutdanning fordi fast ansatte prioriteres på kursene i UH-pedagogikk. Når jeg ikke underviser, forsvinner også den viktigste inngangsbilletten til det lokale fagfellesskapet.

• Les også: Halvparten av postdoktorene forlater akademia

Selv om situasjonen for postdoktorer ikke synes å være ideell ved noen akademiske institusjoner, har jeg klart å identifisere to ulike tiltak ved Universitetet i Oslo (UiO) som enkelt kunne vært kopiert andre steder. Tiltakene omfatter en egen mentorordning for et utvalg kvinnelige postdoktorer, samt tilrettelegging for et kollegadrevet nettverk ved Det medisinske fakultet. Ikke så voldsomt, kanskje, men i hvert fall to steg i riktig retning. Det mest relevante tilbudet jeg så langt har klart å identifisere ved OsloMet, er et kurs i forskningsformidling.

Dersom jeg hadde vært deltaker i et større forskningsprosjekt, så hadde mangelen på oppfølging og nettverk kanskje ikke spilt en like stor rolle. Da hadde jeg vært sikret et minimum av kompetansedeling og akademisk oppdragelse i kraft av prosjektdeltakelsen. Men jeg er ikke ansatt i et prosjekt, og denne organiseringen og mangelen på faglig oppfølging er et resultat av OsloMets egne bevisste valg. Jeg betaler prisen gjennom en voksende følelse av å være en slags irrelevant satellitt. Er jeg urimelig? Uselvstendig? Utakknemlig? Uegnet? Slike tanker dukker opp med stadig kortere intervaller. Jeg er i hvert fall mer uerfaren enn mine kollegaer. Jeg sliter fremdeles innimellom med artikkelformen, jeg grubler på de uformelle grensene mellom ulike akademiske fagfelt og hvem jeg egentlig hører hjemme hos. Jeg spekulerer på om ti informanter er nok. Slike og tusen andre tanker sitter jeg stort sett med aleine.

Som om noen i akademia klarer seg selv? En eldre britisk professor fortalte meg at jo lenger han hadde holdt på i faget, jo flere hadde lest gjennom artikkelutkastene hans. En bekjent lanserte nylig en hybrid mellom akademisk lærebok og nettsted – takkelisten hans er endeløs. Mine erfarne kollegaer publiserer sammen med forskere i inn- og utland og har et nødvendig nettverk av venner og bekjente som interesserer seg for flernivåstyring, EUs handelspolitikk eller miljøforvaltning. Mitt problem er at denne typen faglige nettverk ikke oppstår av seg selv og over natta. Mitt nettverk er mindre, mer fragmentert og skjørt. Mine tidligere stipendiatkollegaer er i en hektisk innspurtsfase på egne doktorgradsprosjekter, og har derfor naturlig nok liten tid til andres løse tråder og bekymringer. Eller så er de kastet inn i undervisningsstillinger fylt til randen av Zoom-forelesninger. I tillegg er jeg ansatt på et relativt lite institutt, der de faglige interessene spriker i nokså ulike retninger. Det tror jeg dessverre gjør det mer krevende å få til gode fagdiskusjoner. På toppen av det hele er tidligere og nåværende kollegaer spredd rundt på hjemmekontor, og det er vanskeligere å ta kontakt per e-post enn å ta en kjapp tur innom nabokontoret. Det internasjonale nettverket jeg for alvor skulle etablere i løpet av fjoråret, ble det også så som så med når den ene konferansen etter den andre ble avlyst eller erstattet av digitale løsninger. Selv om European Consortium for Political Research (ERCP) la opp til uformell skjerm-mingling, må jeg innrømme at dette ikke var like fristende som en fysisk kaffepause, eller en felles øl etter dagens dyst.

• Les også: Forsker mindre under pandemien

Pandemien er imidlertid ikke årsaken til mine utfordringer, den bidrar bare til å forsterke virkningen av manglende tilrettelegging rundt postdoktorordningen. Og når slik tilrettelegging er fraværende, da lurer jeg også på hvordan det står til med den strategiske tenkningen. Derfor lurer jeg altså på hva OsloMet og Curt Rice vil med sånne som meg, og hvorfor jeg er her. Ble jeg ansatt fordi det fantes penger til overs? Ble stillingen min utlyst for å bidra til at instituttet mitt følte seg sett og anerkjent i en krevende omstillingsprosess? Bidrar min postdoktorstilling til at OsloMet kjenner seg som et universitet, på samme måte som min framdrift som stipendiat hadde betydning for OsloMets ambisjon om å bli et universitet?

Hva skal jeg sitte igjen med når dette prosjektet er avsluttet høsten 2022? Om ikke annet kan jeg føre opp «selvstendig arbeid» på CV-en, og artiklene mine får helt sikkert plass i ny forskningsstatistikk.