LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Krigen i Ukraina
Hun leder Ukrainas forskningsråd: — Dette er min frontlinje
Ett år etter den russiske invasjonen forteller lederen for Ukrainas nasjonale forskningsstiftelse om kampen for å holde forskningen gående.
Publisert
Brussel (Khrono): — Jeg er ikke ved fronten.
Olga Polotska stanser opp et øyeblikk før hun fortsetter.
— Her i Ukraina sier vi at alle som er blitt værende her og jobber har sine egne frontlinjer. Dette er min frontlinje. Og jeg elsker det jeg gjør.
Det er gått ett år siden russiske styrker, på ordre fra Russlands president Vladimir Putin, innledet en fullskala invasjon av Ukraina. Millionbyer er blitt bombet av russiske fly, fra universitetsbyen Kharkiv kom de første bildene av utbombede universitetsbygg etter noen dager.
Krigen har sendt millioner på flukt. Noen har søkt seg til andre deler av Ukraina, andre har reist ut av landet.
Polotska er en av de som er blitt værende i den ukrainske hovedstaden, der hun er leder for Ukrainas nasjonale forskningsstiftelse (NFRU). På telefon fra Kyiv forteller hun Khrono om hvordan krigen har rammet forskningen i landet. Hun forteller om forskningsmidler som er blitt flyttet over til forsvaret av landet, og om hjerneflukt, ødelagt infrastruktur og forskningsprosjekter som har stanset opp på grunn av strømbrudd, etter russiske angrep på kraftverk.
— Krigen har påvirket alle, og den har påvirket alle deler av livet i Ukraina, sier Polotska og gjør det klart at forskningen ikke er noe unntak.
Berget utstyr fra laboratoriene
Krigen har påvirket forskningen på ulike måter, blant annet med store ødeleggelser på infrastruktur. Noen steder mer enn andre.
Det gjelder ikke bare forskningen. Som Khrono har skrevet om tidligere har det vært enorme ødeleggelser på utdanningsinstitusjoner, flere titalls universiteter er skadet, noen av dem er helt ødelagt. Men det varierer altså hvor hardt de er rammet. Mens det er lite skader vest i landet, er situasjonen en helt annen andre steder, som i Kharkiv.
Da invasjonen startet var det likevel ikke det profesjonelle yrkeslivet folk først og fremst tenkte på, sier Polotska. Det var det humanitære.
— Forskere er ikke veldig annerledes enn andre, folk representerer ulike yrker, i starten var alle rammet av panikk og lurte på hva som ville skje. Millioner flyktet, noen internt, andre forlot landet. Kvinner, inkludert kvinnelige forskere, tok med seg ungene til et relativt trygt sted, de kvinnelige forskerne var først og fremst mødre, ikke forskere.
Men ikke alle reiste. Polotska forteller om forskere som brukte dag og natt på å berge utstyr i laboratoriene, transportere det til bomberom og andre steder.
Ble rammet av strømbrudd
Med høsten kom det nye problemer for forskningen, med store strømbrudd etter russiske angrep på kraftverk.
— Vi kunne ha fire timer med strøm, deretter fire timer uten strøm, sier Polotska og forteller at situasjonen gradvis er blitt bedre.
For laboratorieforskning som er avhengig elektrisitet fikk det store konsekvenser, ikke minst eksperimenter som måtte uavbrytes, sier hun. Polotska forteller om prosjekter de har finansiert, som ikke kunne fortsette arbeidet.
Krigen har også påvirket forskningen økonomisk, på ulikt vis, sier hun.
Forskere, som andre, har flyktet, noen fordi de har mistet hjemmene.
— De har vært nødt til å leie i andre deler av Ukraina, det er ganske kostbart. Jeg vil ikke si at ukrainske forskere var ekstremt godt betalt før krigen, så det er en byrde.
Som andre har de også familieforpliktelser, sier hun, de kan ha slektninger som trenger medisinsk hjelp, noe som er en ekstra økonomisk byrde.
Gjenopptar aktivitet
OECD har i en analyse fra november, om framtida for forskningssektoren i det krigsherjede landet, beskrevet store endringer i sektoren også før krigen. Utgiftene til forskning og utvikling, i prosent av BNP, falt med omlag en tredjedel fra 2013 til 2018, mens antallet forskere i samme periode falt fra 52.000 til 41.000. Til tross for dette har en orientering mot høyere utdanningsinstitusjoner og økt internasjonalt samarbeid, ifølge OECD, bidratt til en økning i andelen og kvaliteten på vitenskapelige publikasjoner.
Etter invasjonen ble hele budsjettet for finansiering av forskning overført til forsvaret av landet, men Polotska forteller Khrono at de nå gjenopptar noe av aktiviteten.
Finansieringen ble ikke stanset, men satt på vent, sier Polotska. Hun forteller at de nå har fått 60 prosent av det opprinnelige budsjettet.
Men utfordringen er ikke bare økonomisk, Polotska beskriver hvordan forskningsgrupper ble oppløst da folk plutselig befant seg ulike steder, i eller utenfor Ukraina.
Venter en dreining
— Hva slags forskning vil bli prioritet nå?
— Det er vanskelig å si, sier Polotska, og legger til at vedtatte føringer fra før invasjonen ligger fast, til tross for at de var ment å bli endret i starten av 2023.
— En skal prioritere grunnleggende forskning på alle feil, listen er lang og uendret. Men prioriteringene vil trolig endres for 2024.
Polotska antar en vil se en dreining mot forskning for gjenoppbygging av landet, på ulike områder, fra ingeniørarbeid til matsikkerhet. I tillegg regner hun med en vil prioritere forskning rettet mot forsvaret av landet.
— Vil en også kunne prioritere grunnleggende nysgjerrighetsdrevet forskning?
— Det er et stort spørsmål. Som i andre land snakker vi om offentlige midler, det er ganske høylytte stemmer overalt i Europa som sier at grunnforskning ikke skal prioriteres. Etter mitt syn er det en stor feil. Det en burde prioritere er kvaliteten på forskningen, inkludert grunnforskning, kvaliteten på ideene, på forskningsgruppene, på utstyret og kunnskapsinstitusjonen. Uten grunnforskning av høy kvalitet er det ikke mulig med anvendt forskning eller utvikling, sier Polotska.
Mange forskere er vendt tilbake til laboratoriene. Mye ødelagt infrastruktur er bygd opp, men også her det avhengig av hvor i landet det er snakk om, forteller Polotska. Nær frontlinjene er det lite som kan gjøres, med i frigjorte områder lenger unna er det lettere.
Hun sier det også er et problem at russiske styrker har tatt med seg utstyr, deriblant forskningsutstyr, fra områder ukrainske styrker har tatt tilbake kontrollen over.
— De lar ikke noe bli igjen, selv om de ikke vet hvordan tingene brukes, sier hun.
Engstelse for hjerneflukt
Ingen vet hvor mange forskere som har forlatt landet. Anslagene varierer, ifølge et anslag er det snakk om 12 prosent av forskerne.
— Det har vært en del snakk om hjerneflukt, er det noe du frykter? Og hva tenker du om de langsiktige konsekvensene for forskningen?
— Ordet er ikke frykt, jeg vil heller si engstelse.
Polotska viser til at mange forskere, hovedsakelig kvinnelige, fortsetter forskningen ved institusjoner i andre land, der de går inn i samarbeid med andre forskere.
— Spørsmålet er hva vi gjør når Ukraina vinner, hvordan vi skal invitere disse folkene tilbake, hvilke betingelser vi kan tilby dem. Det er selvsagt individuelt. En forsker fra en region som ikke har vært under kraftig beskytning og bombing, som faktisk har et sted å bo, er en ting. For en forsker fra for eksempel Kharkiv, der folk ikke har noe sted å bo, der institusjonen deres kanskje er ødelagt eller kritisk skadet, er det mer komplisert å vende tilbake.
Polotskas frontlinje
Hun sier de personlig jobber for holde ting gående, komme med nye utlysninger av forskningsmidler og se etter nye muligheter for forskere.
— Det er også andre muligheter, i Horisont Europa og andre programmer, vi må informere de som har reist ut om disse mulighetene. Men å vende tilbake nå, med små barn, kan være en stor utfordring. Så det er en blanding mellom profesjonelle og private ting, og om vi snakker om tiden etter seieren vil det selvsagt være bedre jo flere muligheter forskerne har i Ukraina.
Hva angår hjerneflukt er det også en annen fare, sier Polotska.
— Det handler om forskere som ikke forlater Ukraina, som forlater forskningen av økonomiske grunner, for å sikre familien. Det er ikke hjerneflukt i klassisk betydning av ordet, men det kan også bli et stort tap for potensialet for forskning i Ukraina.
Polotska snakker konsekvent om tiden etter seieren.
— Jeg er 150 prosent optimistisk, sier hun.
— Hvordan er det personlig å jobbe med forskning i denne situasjonen?
— Vel, jeg har valgt det. Jeg har faktisk vært i Ukraina hele tiden, selv om jeg er kvinne og kunne ha reist. Det er dette jeg gjør, det er den største delen av livet mitt.
Det er hennes frontlinje, sier Polotska.
Hun forteller at 70 prosent av de ansatte i NFRU er kvinner, som har valgt å bli.
— De har sine barn, de har sine familier, de har valgt å bli. Jeg er ekstremt beæret av å jobbe med dem og glad for at vi ikke stanset. Vi kunne ikke finansiere forskning i 2022, men vi har gjort mye, vi har fortalt verden at ukrainsk forskning lever, og at det er forskning av høy kvalitet.
Ber om støtte
Polotska viser til at de siden starten har vendt seg mot kollegaer i andre land, for å etablere samarbeid. Hun forteller at de på slutten av fjoråret fikk en donasjon fra University of Cambridge og at de allerede har en utlysning som er finansiert av det britiske universitetet.
— Før krigen ville det ha vært vanskelig å drømme om noe slikt, sier hun og forteller også om andre samarbeid, blant annet med Swiss National Science Foundation (SNSF)
Slike samarbeid er viktig for dem, sier hun og viser til at de er en ung organisasjon. De trenger støtte, ikke bare økonomisk, sier hun.
En av utfordringene Polotska peker på er mangel på eksperter i databasen deres over fagfeller, hun inviterer også norske forskere til å registrere seg som fagfeller.
— Det vil være en enorm hjelp, sier hun.