«Hope labour» synes å ha fått fotfeste i akademisk arbeid

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Begrepet «hope labour» er etablert de siste årene for å fange opp en type arbeid som utføres uten, eller med utilstrekkelig, kompensasjon i håp om at det skal føre til bedre arbeidsforhold senere. Begrepet synes først å ha blitt brukt for å beskrive typiske arbeidsforhold i kultursektoren, men har begynt å få fotfeste også innen akademia.

Som ung universitetslærer bruker du mest sannsynlig mye mer tid på å forberede undervisning enn du faktisk får betalt for. Dette fordi du ønsker at forelesningen skal bli bra, men også fordi du vil vise at du er en person å regne med. Du håper at gode resultater og flatterende kursevalueringer vil føre til at du får flere undervisningsoppgaver i fremtiden. På samme måte kan mye av tiden brukt på søknadsskriving også regnes som «hope labour», særlig med tanke på de lave tilskuddene fra de store forskningsfinansiørene. 

«Hope labour» utføres ofte i det skjulte, fordi man ønsker å fremstå som effektiv og kompetent — ikke som en som legger ned en arbeidsinnsats som er uholdbar i det lange løp.

Debatt ● Oda E.W. Tvedt

Når det å være vanskelig kan koste deg jobben, lønner det seg å holde kjeft

Konseptet er nyttig som et tidlig diagnoseverktøy. Som individer kan vi se oss selv og vår arbeidssituasjon, og på organisasjonsnivå kan det bidra til økt bevissthet om skjulte fenomener og mekanismer som risikerer å føre til overbelastning, utbrenthet og sykefravær. Dette er særlig relevant i en situasjon hvor mange befinner seg i midlertidige eller andre usikre stillinger, og hvor utslitte fagarbeidere kan forsvinne ut av systemet uten at det blir anerkjent som et problem. Et system som avhenger av ubetalt ekstraarbeid er sårbart og skaper usikkerhet, både for enkeltpersoner og for organisasjonen som helhet.

En mer kynisk tolkning er at «hope labour» er en strategi som — bevisst eller utilsiktet — gjør det lettere for arbeidsgivere å kvitte seg med ansatte uten å måtte sparke dem, eller å få dem til å levere mer enn det som normalt ville vært mulig innenfor normal, betalt arbeidstid. Ansvar for de negative konsekvensene av dette arbeidet er enklere å overse, enn om det gjaldt oppgitte oppgaver eller faktiske krav.

arbeidsmiljø

Forskere plages av stress: — En bransje som ødelegger mennesker

Håp er en grunnleggende positiv følelse, og menneskene har definitivt verre lyster og laster. Men håpet er også knyttet til usikkerhet og mangel på trygghet. «Hope labour» eksisterer i stor grad fordi akademisk arbeid ofte oppfattes som et kall — noe vi ville gjort selv uten at vi ble betalt. At arbeidet drives av genuin interesse er nok også grunnen til at mange fortsetter å håpe på en akademisk karriere, til tross for tilbakeslag og følelsen av ikke å strekke til. 

Dette kan være problematisk av flere grunner:

1. Hvis «hope labour» systematisk utnyttes: Det er ikke nødvendigvis et problem at noen velger å jobbe overtid hvis de virkelig ønsker å jobbe overtid. Men det blir et problem når institusjoner blir avhengige av ulønnet arbeid for å fungere i det hele tatt. Risikoen for dette er særlig stor på områder med begrensede ressurser, som humaniora og samfunnsvitenskap.
   
   

2. Hvis håpet aldri blir oppfylt: Hvis håpet om bedre forhold aldri blir oppfylt, blir arbeidet utført helt uten kompensasjon og kan regnes som en form for utnyttelse. Dette skjer ofte i situasjoner hvor tildeling av kursansvar, stillinger eller forskningsmidler skjer på ugjennomsiktige måter, og folk kan ikke riktig bedømme hvilke sjanser de har.
   
   

3. Hvis fordelingen er skjev: Hvem har egentlig råd til å leve på håp alene? Å kunne jobbe mer enn man får betalt for, er ikke et alternativ for alle. De som trenger biinntekt eller har omsorgsansvar kan ofte ikke delta i denne typen arbeid i samme grad. Dette kan føre til systematisk skjevfordeling som påvirker mangfoldet av erfaringer og perspektiver i akademia.

Debatt ● Hilde Larsen Damsgaard og Cecilie Aurvoll

Informanten skrev «HJELP, for faen!»: — Det er det all grunn til å ta på alvor

De siste årene har en ny litterær sjanger vokst frem under navnet «quit lit». Denne litteraturen beskriver erfaringer om hvordan arbeidsforhold i akademia får folk til å forlate yrker de har brent for. For mange fremstår den tidlige akademiske karrieren som et kappløp mot fast stilling, der målet er å nå frem før man brenner ut. Dette er både sosialt uholdbart og økonomisk usikkert. Og når forskere og lærere jobber på terskelen til utbrenthet eller flukt fra akademia, og blir det heller ikke noe av viktig forskning og undervisning. 

Hvis akademia drives av gratis arbeidskraft, må dette betraktes som en systemsvikt. Men hvilke insentiver har universitetene og staten for å motvirke «hope labour»? Når systemet hviler på denne typen arbeid, og ansatte rasjonaliserer innsatsen med håp om bedre fremtid, hvem tar ansvaret for å vurdere systemets bærekraft?

Begrepet «hope labour» kan brukes som et analytisk verktøy for å synliggjøre og adressere problemer vi ellers lukker øynene for.

Debatt ● Ingvild Bergom Lunde

Kjærlighetsrevolusjon og frie forskere i akademia? Ja, takk!