Høgskolen på Nesna i perspektiv

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Strukturreformen i norsk høyere utdanning er igjen helt på topp av den politisk dagsorden. Leder for Senterpartiet lovet å gjenreise Høgskolen på Nesna hvis de vant valget i høst. Som de gjorde. Folkeaksjonen for Helgeland som lenge kjempet Høgskolen i Nesnas sak, inviterte i vår til utdanningspolitisk konferanse, blant annet for å diskutere om skillet mellom profesjonsrettede høgskoler og universitet burde gjeninnføres. Dette er ikke bare et spørsmål om betegnelser på utdanningsinstitusjoner, men om kjernevirksomheten og rasjonale for forsknings- og utdanningsaktiviteten.

Skillet mellom profesjonsrettede høgskoler og universiteter består fortsatt. Norge har både universiteter og høgskoler etter strukturreformen, men som følge av reformen har antallet universiteter økt og antallet høgskoler blitt redusert. En annen viktig driver er ønsket om å oppnå universitetsstatus, som har motivert flere tidligere høgskoler. Det er en utvikling som har pågått over lang tid, siden kvalitetsreformen i 2003.

les også:

Jubelbrøl på Nesna: — Snakk om å reise kjerringa!

Strukturreformen skapte imidlertid en ny dynamikk i sektoren ved at universiteter fusjonerte med høgskoler og etablerte nye typer organisasjoner som krysser til dels store geografiske avstander, inneholder en lang rekke kulturer og praksiser som skal finne en ny form i de nyfusjonerte enhetene. Slike prosesser medfører frustrasjon, utfordringer, men også nye muligheter. NTNU-fusjonen startet en ny dynamikk i sektoren. Initiativet gav en mulighet til å tenke stort og nytt, og et helt annet rasjonale for å diskutere med de tre høgskolene som ble del av nye NTNU. Nord universitet er også et eksempel på den nye dynamikken i sektoren. Dette lærestedet ble preget av langvarige fusjonsdiskusjoner initiert etter Kunnskapsdepartementets initiativ i 2014, men er også et eksempel på en fusjon mellom ujevne partnere, et ungt universitet og to høgskoler.  

Reformen er både en ny og en gammel reform i norsk universitets- og høgskolesektor. Den konsoliderer pågående utviklingstrekk og driver frem en ny dynamikk og nye utfordringer og muligheter. Etter lanseringen i 2015, ble flere nye læresteder opprettet som fusjon av tidligere universiteter og høgskoler. Lange historiske utviklingstrekk vil trolig være en viktig del av forklaring på realisering av målene med reformen. Fusjon som politisk løsning var ikke ny, men over tid ble flere og flere aktører i sektoren overbevist om at det var en «passende» løsning.

Ambisjonen om å oppnå universitetsstatus er en viktig driver av endringsprosessene. Allerede med kvalitetsreformen i 2003 fikk høgskolene anledning til å søke om akkreditering som universitet etter gitt kriterier. Slik sett vil reformens resultater også være følger av inkrementelle og langsomme endringsprosesser. For eksempel hadde de institusjonene som i dag er Høgskolen på Innlandet ambisjoner om å fusjonere de 20 siste årene, de hadde bak seg en ikke fullført prosess i 2012. Rundt 2015-reformen hadde denne institusjonen sterk medvirkning av regionale aktører og en klar universitetsambisjon. Et annet eksempel er Høgskulen på Vestlandet, som var preget delvis av aktører som ønsket å bli partnere for å utvikle profesjonsutdanningene og andre som ønsket å utvikle et sterkt profesjonsorientert universitetet.

Samtidig samspiller reformen med andre nåtidige utviklingstrekk, som utviklingen av femårig mastergrad for lærere og RETHOS, som indirekte bidrar til målsettingen om høyere kvalitet og gjør det problematisk å skille ut virkningen av «kun» reformen på måloppnåelsen.

Målsettingene som settes opp i stortingsmeldingen er flerfoldige og målkonflikter kan oppstå. En viktig observasjon er derfor at sentrale aktører er enige om at den overordnede målsetting er å fremme kvalitet i høyere utdanning. Det gjør at både målet om verdensledende fagmiljø og bidrag til regional utvikling som ses som del av en overordnet hensikt med reformen. Det ene utelukker ikke det andre når man ser universitets- og høgskolesektoren samlet.

les også:

Asheim bekymret for universiteter og høgskoler:— Jeg er urolig for at SV ikke er med

Men reformen bidrar også med noe nytt: Sammenslåing mellom universiteter og høgskoler, sammenslåing på tvers av den tradisjonelle skillelinjen i sektoren fører til en ny utvikling og nye utfordringer. Ikke minst er det å lede, drifte og arbeide i institusjoner som krysser store geografiske avstander, i tillegg på tvers av regionale og fylkesvise grenser, noe nytt og utfordrende i sektoren. Det kan forklare frustrasjonen som preger en del av integrasjonsprosessene. Universitetskultur skal forenes med høgskolekultur, korte beslutningsveier med større og mer formaliserte prosesser, undervisningskultur skal samvirke med forskningskultur og forskjellige lokale og geografiske tradisjoner skal sameksistere og finne en ny felles form.

Den politiske løsningen modnet over tid, dette problematiserer om fusjonene var helt frivillige. Frivilligheten ser ut til å variere. Riktig nok var ikke reformen drevet frem av en eksplisitt forventing om fusjon som politisk løsning, men inneholdt klare forventinger om den overordnede retningen. Reformen ble hjulpet av noen finansielle insentiver, som neppe var avgjørende. Flere og flere aktører ble etter hvert overbevist om at løsningen «passet». Flere av lærestedene hadde tidligere fusjonserfaring, mens andre vurderte fusjon som løsning og var i prosess da reformen ble vedtatt.

Inkrementelle prosesser og langsomme utviklingstrekk kjennetegner ofte endringer i universitets- og høgskolesektoren. Strukturreformen har klare koblinger til tidligere initiativer som den såkalte SAK-prosessen (samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon) som ble initiert etter at forslaget til Stjernøutvalget ikke ble vedtatt i 2008. I forkant av 2015-reformen, ble SAK-politikken endret til SAKS (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og sammenslåing). Kvalitetsreformen i 2003 hadde åpnet for at høgskoler kunne søke akkreditering som universitet, som også flere tidligere høgskoler allerede hadde gjort, eksempelvis Universitetet i Agder og Universitetet i Stavanger. Linjene kan også trekkes tilbake til Høgskolereformen i 1994 som samlet et stort antall små institusjoner til statlige høgskoler. Reformen er på mange måter både en gammel og en ny reform i sektoren.

Strukturreformen traff en sektor kjennetegnet av flere institusjoner med lange tidligere fusjonshistorier. For eksempel hadde institusjonene som ble til Universitetet i Sørøst-Norge vurdert flere initiativer gjennom SAK- og SAKS-prosessene. Da Høgskolen i Buskerud og Vestfold og Høgskolen i Telemark fusjonerte, var det en fusjon mellom to høgskoler som begge hadde universitetsambisjoner. Et annet eksempel er Universitetet i Tromsø som hadde vært gjennom tre bølger med fusjoner fra 2009. I 2015 var det ikke åpenbart at det ble de tre institusjonene som til slutt fusjonerte som skulle bli til den nye institusjonen.

Lærestedene som fusjonerte holder fortsatt på med integrasjonsprosesser. Prosessene kjennetegnes blant annet av rasjonalisering. Mange av institusjonene har foretatt en administrativ sentralisering – trolig et samspill med ABE-reformen og opprydning i studieprogramprofilene. Like programmer og enheter har blitt slått sammen, men mange kompromisser har også blitt inngått.  

Alle institusjonene har prioritert faglig organisering som prinsipp for den nye organisasjonen, men måten og graden av geografisk sentralisering og kompromisser er veldig ulik.  En integrasjonsprosess kjennetegnes av en kontinuerlig balansering mellom effektivitet og involvering, som er vanskelig å få til. Fusjoner skaper også utrygghet i organisasjonen. De fusjonerte institusjonene må balansere behovet for å finne sin nye form opp mot utryggheten nye endringer skaper.  Fusjonsprosessene kan ha resultert i mangel på eierskap og i bekymring. Dette preger organisasjonene også over tid. For å fremme samarbeidsfølelse og integrasjon i de nye organisasjonene, er det behov for å se «added value» av fusjonen. Samarbeid utvikles lettere mellom like nok områder til at samarbeid er fruktbart fremfor konkurranse. Felles prosjekter eller felles mål betyr mye.  

Reformen har medført både frustrasjon og nye muligheter. Fagmiljø og institusjoner preges både av konflikter, men også av stor omstillingsevne. En viktig forklaring på utviklingstrekkene og resultatene vi kan spore så langt er nok virkningen av fusjon som modningsprosess.

Samtidig med de organisatoriske integrasjonsprosessene som medfører utfordringer og kan oppleves som frustrerende, peker utviklingen i noen sentrale indikatorer også på positive utviklingstrekk. Mange studieprogram ved fusjonerte læresteder får flere søkere. Fram til fusjonene fant sted i perioden 2016–2017 økte søkningen til de nå fusjonerte lærestedene omtrent likt med antall søkere til høyere utdanning. Etter strukturendringene ser det ut til at søkningen har økt mer ved disse lærestedene enn hva den totale søkningen til høyere utdanning har gjort. Men bildet er sammensatt, enkelte andre læresteder har også opplevd økt søkning i perioden.

les også:

Utsetter universitets­søknaden til neste år

Analyse av data fra DBH indikerer at institusjonene har fått en tydeligere fagprofil målt som andel studieprogram innen ulike fagområder og også styrket mastergradsprofil, men dette skyldes i stor grad den pågående overgangen fra fireårig til femårig lærerutdanning. Det har også vært en økning i antall studenter per studieprogram. Institusjonene har større regional spredning av studietilbudene, men studentene søker i større grad til noen av studiestedene enn andre. 

Foreløpige analyser av bibliometriske data viser at publisering økte fra 2011 til 2019, både målt i antall publikasjoner og antall publiseringspoeng. De største institusjonene øker minst. Enkelte av de små institusjonene har svært høye vekstrater som kan reflektere større forskningsambisjoner og mer forskningstid ved disse institusjonene.

Det er tidlig å konkludere om måloppnåelse, men fordi dette er både et gammelt reformprosjekt og en ny reformdynamikk gir fusjonsprosessene ikke bare frustrasjoner, men også muligheter for nye samarbeid og utvikling i lærestedene det gjelder.

Innlegget er en forkortet utgave av en fokusartikkel i Indikatorrapproten 2021.