Debatt ● Trine B. Haugen
Heller vitenskapsombud enn ombud kun for stipendiater
Et stipendiatombud kunne være et godt tiltak, men det kan være mer hensiktsmessig med et vitenskapsombud med alle faglige ansatte som en målgruppe. Og det eksisterende systemet bør brukes bedre.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Problemene som nå blir tatt opp i forbindelse med stipendiatenes situasjon, er for en stor del de samme som «alltid» har eksistert. Men premissene for å ta en doktorgrad - og utføre veiledning - har endret seg over tid, når det gjelder opplæringsdelen, tidsrammen, krav til flere enn en veileder og rapportering. I tillegg har det vært en stor økning i antall stipendiater og innenfor flere fagområder.
Universiteter og høgskoler har langt flere ledere og forskningsadministrative ansatte enn tidligere, og en mer formell etablering av forskningsgrupper har vært gjennomført ved institusjonene. Likevel omtales stipendiat-veileder ofte som en isolert duo i konfliktsakene. Separate rapporter fra stipendiater og hovedveileder skal sendes inn årlig. Vi har allerede systemer som skal kunne fange opp noen av de problemene som er skissert. Hvorfor fungerer ikke disse for å forebygge og oppdage konfliktene i tide?
Mange av problemstillingene som nevnes, handler også om forskningsetikk. Har Forskningsetikk-loven som trådte i kraft i 2017 hatt betydning for stipendiat-veileder-relasjonen, eventuelt hvorfor ikke?
Som vitenskapsombud ved Fakultet for helsevitenskap ved OsloMet, har jeg hatt flere saker om konflikter mellom stipendiater og veiledere, også utenfor fakultetet og utenfor OsloMet. Noen skyldes uvitenhet om «spillereglene», enten hos veileder, stipendiat, eller begge. Det gir gode muligheter for å løse konflikten.
Det å etterleve anerkjente forskningsetiske normer krever opplæring, men ikke bare formell, som via et kurs. Å følge god vitenskapelig praksis bygger også på en uformell opplæring, i en dynamisk prosess med åpne diskusjoner i fagmiljøet.
Det er et institusjonsansvar å legge til rette for formell og uformell opplæring. Riksrevisjonen avdekket betydelige mangler i sin kartlegging av forskningsinstitusjonenes systemer for å avdekke brudd på forskningsetiske normer og av opplæring i forskningsetikk, i tråd med funn i den tidligere RINO-undersøkelsen.
Sjelden eller aldri har forskningsetikk stått nevnt i utlysningstekster for vitenskapelige stillinger. Forskningsetiske normer står vel heller ikke høyt på dagsorden under intervjuer i ansettelsesprosesser.
I oppfølging av veileder kan fagtradisjon spille en rolle. Kartlegginger, blant annet av Nifu (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) viser at stipendiatene innen samfunnsvitenskap og humaniora bruker lengre tid på gjennomføring enn stipendiater innenfor matematikk og naturvitenskap, teknologi og medisin- og helsefag.
Blant de sistnevnte fagområdene deltar ofte stipendiaten på veileders prosjekt eller i et prosjekt som veileder har skrevet prosjektbeskrivelse til. Innenfor samfunnsvitenskap og humaniora er oftere stipendiatens prosjekt utenfor veileders egne forskningsprosjekter, og ansettelsesprosessen er basert på søkers egen prosjektskisse. Tradisjonene for forfatterskap er også forskjellige innen de ulike fagområdene.
Å samarbeide og publisere innenfor samme prosjekt vil i seg selv være en god driver for oppfølging, og ofte har veiledere da færre stipendiater om gangen enn i fagområder der veileder ikke har felles prosjekt med stipendiat. Forskjellen mellom ulike fagområder bør være med i diskusjonen om mulige tiltak for å bedre stipendiatenes situasjon.
Veiledningskurs bør være obligatorisk er et av forslagene som kommer opp i debatten nå, og NTNU skal utrede eget ombud for stipendiater. Et stipendiatombud kunne være et godt tiltak, men det kan være mer hensiktsmessig med et vitenskapsombud med alle faglige ansatte som en målgruppe og gjerne et som er godt kjent med de ulike fagtradisjonene.
Det kan medvirke til en kontinuerlig uformell opplæring i forskningsetikk og bygging av god forskeratferd på institusjonene. I tillegg bør det eksisterende systemet gjennomgås, inklusive medveilederes, forskningsgruppelederes og personallederes rolle i oppfølging av stipendiatene.
