Debatt ● torberg falch
Heggen tar en omvei om regioner
Det er ingen automatikk i at mer desentralisert høyere utdanning gir bedre lokal rekruttering av kompetanse, ifølge Torberg Falch.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor ved Institutt for samfunnsøkonomi, NTNU
Kåre Heggen har lest og kommentert en artikkel jeg har skrevet om regional høyere utdanning. Han reiser spørsmålet om hva som er en meningsfylt forståelse av «region». Det er et viktig spørsmål i denne sammenhengen.
Norge har høyere utdanning i alle de 19 gamle fylkene. Heggen referer til Ottosenkomiteens tanker fra 1960-tallet og synes å mene at en mer detaljert regioninndeling enn fylker ikke er meningsfylt for vurderinger av høyere utdanning.
Imidlertid synes ikke regjeringa å være fornøyd med omfanget på desentraliseringa. I Hurdalsplattformen står det at regjeringa skal stille «tydelegare nasjonale krav til universitet og høgskular om regionalt nærvær for å styrkje det desentraliserte tilbodet og møte regionale kompetansebehov» og at den skal lansere «ei reform for desentralisert utdanning over heile landet».
Vi trenger flere studier som studerer overgangene til høyere utdanning og til arbeid.
Torberg Falch
I min artikkel er jeg opptatt av om lærerutdanningstilbud i egen oppvekstregion er relatert til antall som blir lærer i oppvekstregionen. Regioner med og uten lærerutdanning må da sammenlignes, og fylkesnivået er ikke meningsfullt fordi alle fylker har lærerutdanning.
Artikkelen som Heggen har skrevet og som han referer resultater fra prøver å ta en omvei. Den viser at flertallet studerer i eget oppvekstfylke og jobber i fylket etter studiene (noe som også er tilfelle i min studie). Men den gjør ikke noe forsøk på å beskrive det kontrafaktiske og kan derfor i begrenset grad belyse fordeler ved eller alternativer til dagens struktur.
I min artikkel bruker jeg to ulike inndelinger i regioner. Den ene er utviklet av NIBR og er basert på arbeidspendling, noe som grovt sagt innebærer behov for å bo på hybel om det ikke er høyere utdanning i oppvekstregionen.
Den andre er en inndeling utviklet av SSB og har en mer pragmatisk tilnærming for å sikre at regionene verken blir for små eller for store for statistikkproduksjonsformål. I det første tilfellet er landet inndelt i 160 regioner (jeg utelater de minste i analysene), og i det andre tilfellet er landet inndelt i 90 regioner.
Det er selvsagt mulig at andre regioninndelinger vil være bedre for vurderinger av høyere utdanning, men dette er to uavhengige inndelinger mellom fylkes- og kommunenivå. Resultatene mine er like for begge regioninndelingene, noe som tyder på at konkret definisjon av region ikke er viktig i denne sammenhengen.
Etter mitt skjønn må desentralisering av utdanning vurderes i lys av type utdanning. Det er stor forskjell på femårige masterstudier og kortere etter- og videreutdanningstilbud.
Jeg mener at min studie gir liten grunn til å tro at ytterligere desentralisering av grunnskolelærerutdanning vil forbedre lokal rekruttering i regionen der den eventuelt etableres. Det er mulig at dette skyldes at utdanningen allerede er tydelig desentralisert eller at det er en lang utdanning.
Derimot kan det være motsatt, slik at noe mindre desentralisering ikke forverrer lokal rekruttering. Når regional høyere utdanning har få studenter, hvordan kan det da være viktig for lokal rekruttering av kompetanse i arbeidslivet?
Ottosenkomiteens tanker bør fornyes basert på empirisk kunnskap. Siden 1960-tallet er høyere utdanning desentralisert, den er i økende grad på masternivå og kommunikasjonsmulighetene har økt betydelig både fysisk og digitalt. Vi trenger derfor flere studier som studerer overgangene til høyere utdanning og til arbeid.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside