Debatt ● Helene Askeland Thuen
Handler fagforeningen din i tråd med samvittigheten din?
Vi lever i dyrtid som rammer alle. Vi må kjempe for alle stillingsgrupper sin lønnsutvikling, både lavtlønte og de med høyere utdanning. Det kan vi ikke gjøre samtidig som vi setter disse gruppene opp mot hverandre.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Denne uken kom kjennelsene fra Rikslønnsnemnda om hovedoppgjøret i staten. Kampen har blant annet stått om å beholde de kollektive verktøyene i vår tariffavtale.
Konklusjonen fører til store endringer i lønnssystemet vårt, uten at vi har fått likelydende tariffavtaler.
Det kan virke innfløkt å sette seg inn i tariffbegrepene, men hovedpoenget er at kollektive verktøy som lønnstrinn, sammen med generelle kronetillegg, sikrer at lønnen din blir bestemt ut ifra dine arbeidsoppgaver og ansvarsnivå, og at den ikke blir gjenstand for ren markedslogikk. Lønnstrinn blir nå fjernet.
Det finnes nå to ulike fortellinger om tilstanden for lønnen til statsansatte. Den ene står Akademikerne og Unio for. I deres fortelling er det de med høy utdanning som «blir holdt nede», og de lavtlønte stikker av med lønnstilleggene deres. De ønsker å motarbeide «den sammenpressede lønnsstrukturen i staten».
Med andre ord ønsker de større ulikhet i inntekt mellom kolleger. Løsningen på dette mener de blant annet er å legge vekk de kollektive verktøyene i tariffavtalene, i tillegg til at lønnstillegg må gis på individnivå eller som prosent, hvor de som har høyest lønn fra før får mest i tillegg.
Som frikjøpt i NTL UiO møter jeg mange ansatte i vår sektor. Siden Akademikerne- og Unio-streiken i mai har jeg møtt flere som forteller at de ikke kan stå inne for det som deres fagforeninger gikk til streik for. De kjenner seg ikke igjen i virkelighetsbeskrivelsen Akademikerne spesielt framhever. De kjente et sterkt ubehag over å streike for større ulikheter i lønn og stilte spørsmålstegn ved om lønnen deres ville vært bedre i det private.
I år vil størsteparten av lønnstilleggene våre fordeles i lokale forhandlinger på den enkelte arbeidsplass. Med lokale forhandlinger risikerer man at de få stillingsgruppene som det er konkurranse om (stort sett jurister og mastergradsutdannede IT-folk, økonomer og ingeniører) stikker av med mest.
Det er ingen budkrig mellom arbeidsgivere om renholderen, studiekonsulenten eller professoren som forsker på bruken av kasus i norrønt språk, selv om også disse jobbene er helt nødvendige.
Det jeg hører fra flere ansatte i sektoren er mer i tråd med NTLs fortelling om tingenes tilstand. Vår fortelling er at større ulikhet mellom ansatte i staten er uakseptabelt, og at utviklingen vi nå ser er svært bekymringsfullt. Vi lever i dyrtid som rammer alle. Vi må kjempe for alle stillingsgrupper sin lønnsutvikling, både lavtlønte og de med høyere utdanning. Det kan vi ikke gjøre samtidig som vi setter disse gruppene opp mot hverandre.
Så lenge fagforeninger som ønsker seg bort fra disse kollektive verktøyene har høy oppslutning er det grunn til bekymring. Det finnes også utallige gode grunner til kamp. Én av dem er at ingen tariffavtale varer evig. I 2026 er de igjen oppe til forhandling, og hvilken fagforening du er med i har alt å si for både din egen lønn, og for hva slags retning staten skal gå i.
Det er ikke bare via stemmeseddelen vi sier fra om hva slags samfunn vi ønsker oss, men også gjennom valg av fagforening. Hovedoppgjøret i 2026 blir skjebnesvangert, og jeg håper du da er medlem av en fagforening som handler i tråd med samvittigheten din.
