Debatt ● Marit Martinsen Dahle
Myter om hvem som representerer de med høyere utdanning
Det er selvsagt ikke slik at lavtlønte renholderne og teknikere «stjeler» lønn fra høytlønte ledere og professorer.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er gode tider for oss som er over gjennomsnittlig opptatt av tariff og lønn i staten.
Undertegnede har vært forhandlingsleder for LO Stat ved UiT Norges arktiske universitet i mange år. Jeg forsøkte å følge Rikslønnsnemndas behandling av Akademikerne og Unios oppgjør i forrige uke, men de tekniske problemene gjorde det vanskelig. Khrono oppsummerte heldigvis de viktigste poengene.
Det er kjente noter: Det hevdes at de med høyere utdanning er blitt «holdt nede» lønnsmessig fordi de har hatt lavere prosentvis lønnsvekst enn de med lavere utdanning. En slik påstand gir et forvrengt bilde av virkeligheten. Det er selvsagt ikke slik at lavtlønte renholderne og teknikere «stjeler» lønn fra høytlønte ledere og professorer. De lavtlønte i staten er så få og lønna deres så lav at en noe høyere prosentvis lønnsvekst blant dem har en ubetydelig effekt på lønnsutviklingen til de store gruppene med høyt utdannede i staten.
Og det interessante spørsmålet er jo selvsagt: Hvor mye utgjør disse prosentene i faktiske kroner og øre? Ingen betaler melk, barnehage og huslån med prosenter. Dyrtida rammer oss alle, enten vi tjener en halv eller en hel million. Forskjellen er at de som tjener mest har flere muligheter til å gjøre økonomiske tilpasninger enn de som står nederst på lønnsstigen.
Lønnsstrukturen i staten omtales som «sammenpresset». Ja, takk og pris for det. Vi er alle ansatte som bidrar på hver vår måte for at vår virksomhets samfunnsoppdrag skal nås. Vi bidrar alle med vår del av verdiskapingen som universitetet gjør i samfunnet, som en viktig del av et fellesskap av kolleger i mange ulike roller på universitetet.
Det gjelder renholdere, professorer, førstekonsulenter, ledere og alle andre ansatte. Vi mener slett ikke at «alle skal tjene likt». Det er helt greit at man ansettes i ulik lønn! Men vi ønsker ikke at forskjellene skal bli større og større, noe som skjer dersom vi fordeler lønn som prosent år etter år.
Utdanning er viktig, men det er minst like viktig at lønna til de ansatte reflekterer ansvar, erfaring og arbeidsoppgaver.
Marit Martinsen Dahle
Til problemet med å rekruttere og beholde høyt utdannete i staten: Dette er en sammensatt problemstilling. Jo da, det finnes absolutt fagfolk i staten som er ettertraktet i privat næringsliv, som kan tjene økonomisk på å skifte arbeidsgiver. Men mange ønsker likevel å bli værende i staten, for det er mye annet som teller. Staten har vært og er fortsatt i all hovedsak en god arbeidsplass. Det at man har en master eller en ph.d. betyr ikke automatisk at man er ettertraktet i «markedet». Det kan være andre yrkesgrupper som er vel så ettertraktet, som f.eks. fagarbeidere, IT-brukerstøtte og saksbehandlere innen økonomi.
Akademikerne og Unio argumenterer naturligvis for en løsning på tariffsituasjonen som vil gi deres medlemmer en best mulig lønnsutvikling. Men de etterlater et inntrykk av at det bare er de som organiserer ansatte med høyere utdanning, mens f.eks. LO Stats medlemmer er et «sugerør» inn i deres lønnsmasse. Dette stemmer selvsagt ikke. 80 prosent av LO Stats medlemmer ved UiT Norges arktiske universitet har høyere utdanning.
Og la oss være ærlige: Høy utdanning er ikke SÅ spesielt, i alle fall ikke for oss som jobber i universitets- og høyskolesektoren. Her er det faktisk svært vanlig å ha en master eller en ph.d.-grad. Utdanning er viktig, men det er minst like viktig at lønna til de ansatte reflekterer ansvar, erfaring og arbeidsoppgaver.
Nå ser vi frem til at LO Stats sak behandles i Rikslønnsnemnda denne uka, og at vi endelig kan få gjennomført lønnsoppgjøret for 2024. De fleste av de 170 000 statsansatte har nemlig ikke hatt en krone i lønnsøkning det siste året. Med stigende renter og priser er dette en krevende situasjon, særlig for de som tjener minst. Dette er en situasjon vi som forhandler lønn tar på største alvor. Det går jeg også ut fra at Rikslønnsnemnda gjør.
