Grunnleggende forskning er ikke vinneren
Rapporten fra Forskningsrådet om Norsk pengebruk på FoU de siste ti årene, referert til i Khrono mandag, gir et uriktig bilde av utviklingen av balansen mellom grunnleggende og anvendt forskning, skriver UiO-rektor Svein Stølen og prorektor Åse Gornitzka.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Rapporten fra Forskningsrådet om Norsk pengebruk på FoU de siste ti årene, referert til i Khrono mandag, gir et uriktig bilde av utviklingen av balansen mellom grunnleggende og anvendt forskning. Konklusjonen er i strid med tall fra nasjonal FoU-statistikk, blant annet presentert i Forskningsrådets Indikatorrapport.
Forskningsrådets nye rapport hevder at «Ulikheten i FoU-vekst i de tre sektorene indikerer en endret balanse i nasjonal FoU mellom grunnleggende forskning, anvendt forskning og eksperimentell utvikling. Vekten på anvendt forskning avtar betydelig.» Dette er en sterkt forenklet og dermed misvisende konklusjon fordi den ikke reflekterer faktisk FoU-virksomhet i sektoren.
Forskningsrådet konklusjon er basert på ulikhet i FoU-vekst mellom UH-sektor, instituttsektor og næringsliv. Det blir for enkelt. De tre forskningsutførende sektorene har ikke samme samfunnsoppdrag, men det er likevel ingen 1:1 korrelasjon mellom forskningsutførende sektor og «type» forskning. Det utføres grunnleggende forskning i instituttsektoren og det utføres anvendt forskning i UH-sektoren. Bredden i, og de ulike profilene innen UH- og institutt-sektoren tilsier at andelen grunnforskning versus anvendt forskning ikke kan måles ut fra sektorenes budsjetter, men må reflektere faktisk FoU-virksomhet. Da er Indikatorrapporten et godt verktøy.
Indikatorrapporten viser at finansieringen av grunnforskning fra 2009 til 2019 økte med 67 % (fra 7 653 til 12 766 mill. kr), mens anvendt forskning og utvikling i samme periode økte med henholdsvis 76 % (fra 15 362 til 27 092 mill. kr) og 96 % (fra 16 047 til 31 517 mill. kr).
Ifølge Indikator-rapporten er andelen grunnforskning i UH-sektoren på vei ned. Den var 60 % i 1970 og har sunket til 39 % i 2019. Det er særlig anvendt forskning som har økt i perioden: fra 31 % til 48 %. Dette reflekterer til dels at langt flere tar høyere utdanning og at UH-sektoren dermed er blitt større, og til dels at flere institusjoner er tydelig rettet mot profesjonsutdannelse og anvendelse. Deler av instituttsektoren er videre blitt en del av UH-sektoren. Samtidig har andelen grunnforskning ved et universitet som UiO vært rimelig uendret de seneste årene, 70 %. Det overskytende er forskning på høyere TRL-nivå, mens andelen oppdragsforskning er liten.
Sånn bør det være. Grunnforskning er og skal være UiOs grunnmur, men vi må også bidra til at kunnskapen tas i bruk. Det stilles med rette betydelige politiske forventninger til UH-sektoren om samhandling med arbeidsliv, om innovasjon og om relevans. Dette reflekteres videre i at en betydelig andel av utlysningene både i regi av Forskningsrådet og Horisont Europa krever arbeidslivspartnere.
UiO og universitetene generelt må derfor være i direkte vekselvirkning med arbeidslivet. De tider hvor instituttene var et slags bindeledd mellom universiteter og næringsliv er over. Ser vi til Sverige og Danmark, som er sterke industrinasjoner og sterke forskningsnasjoner, er instituttsektoren faktisk betydelig mindre enn i Norge. Her forsker også næringslivet langt mer enn i Norge. Det er det siste som er den største utfordringen i det norske forskningssystemet - og det er da også hovedpoenget i Forskningsrådets analyse.
