Debatt ● margrete søvik og bård drange
Geopolitisk spenning påvirker også forskere innenfor humaniora og samfunnsvitenskap
Forskere som studerer kultur og politikk opplever egne utfordringer knyttet til sikkerhet, akademisk frihet og internasjonalt samarbeid. Mye tyder på at disse fagene vil oppleve økt press i mange land, i tiden som kommer.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Utviklingen internasjonalt påvirker akademia, som er åpen og internasjonalt orientert. Diskusjonen har i stor grad dreid seg om eksportkontroll og sensitive teknologier. Men hvordan påvirkes humaniora og samfunnsvitenskapelige fagmiljø? Forskere som studerer kultur og politikk opplever egne utfordringer knyttet til sikkerhet, akademisk frihet og internasjonalt samarbeid. Mye tyder på at disse fagene vil oppleve økt press i mange land, i tiden som kommer.
Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) publiserte i 2024 en intervjustudie av hvordan internasjonale konflikter og sikkerhetsutfordringer erfares i kunnskapssektoren. Studien viser hvordan utfordringsbildet innen humaniora og samfunnsvitenskap og teknologi og naturvitenskap ser helt ulikt ut.
Mange forskere innen humaniora og samfunnsvitenskap har opplevd sikkerhetsmessige og forskningsetiske utfordringer i arbeidet sitt, i konfliktområder eller autoritære regimer. Slike problemer rapporteres mye sjeldnere innen teknologi og naturvitenskap. Dette henger sammen med ideologisk press og politisk sensitive tema, som myndigheter og andre politiske aktører ønsker å kontrollere. Det kan handle om ulike tema, som seksuelle og etniske minoriteter, identitet, historieforståelse, styresett eller politiske bevegelser.
Sikkerhet er i stor grad et spørsmål om personlig sikkerhet. Flere forteller om overvåking, trusler og represalier — mot seg selv og ikke minst mot partnere og informanter i andre land. Noen har opplevd at kolleger har blitt fengslet eller forsvunnet.
Mens forskere innen teknologi og naturvitenskap opplever at kolleger i land som Kina har like stor, om ikke større, faglig frihet enn dem, på grunn av omfattende investeringer i teknologi og forskning, opplever forskere innen humaniora og samfunnsvitenskap økt press på akademisk frihet. Selv om autoritære regimer aldri har hatt akademisk frihet i vestlig forstand, forteller forskerne innen disse fagområdene at rommet for hva det er mulig å forske på, er blitt merkbart mindre i mange land. Det gjelder ikke bare autoritære regimer, men også demokratier under press, som India og Israel. Utviklingen i USA tegner også et foruroligende bilde.
Blir grenser utfordret, kan personlig sikkerhet komme i fare. For norske forskere er nok faren for visumnekt en mer umiddelbar utfordring, men også alvorlig for den som har landkunnskap som sitt fagfelt. Flere har opplevd at ambassader følger med på akademiske aktiviteter i Norge.
Hvordan håndterer forskerne en mer presset situasjon, der akademisk frihet i forskning, undervisning og formidling begrenses, samtidig som deres egen og andres trygghet kan være truet? De forteller om ulike tilpasninger. Det kan handle om å unngå visse tema eller viklinger, eller formulere seg på bestemte måter i formidling og forskningssøknader. En viss grad av selvsensur er ikke uvanlig. Man er mer forsiktig med hva som ytres i åpne enn i lukkede fora. Noen ganger kan skifte av forskningsfelt være nødvendig.
Tilpasning av forskningsopplegg er ikke nødvendigvis forskningsetisk problematisk, ifølge de vi har snakket med. Det kan være nødvendig for i det hele tatt å kunne drive forskning i et land. Det er heller ikke nytt. Feltarbeid i andre kulturer og politiske systemer har alltid krevd en viss tilpasning til lokale forhold. Samtidig er det noen grenser de ikke vil krysse, kompromisser de ikke kan inngå. Akkurat hvor det går en rød linje vil avhenge av kontekst og det aktuelle forskningsprosjektet. Det kan handle om at samarbeid vil kunne være med å legitimere politiske aktører de ikke ønsker å legitimere, eller fare for påvirkning og manipulasjon av data. Bevisstheten om dette er høy.
Forskere vi har snakket med, mener at et stadig mer polarisert samfunnsklima, preget av internasjonale spenninger og konflikter, også begrenser rommet for kunnskapsformidling i Norge. Hva som anses som nøytral kunnskapsformidling og hvilken rolle og ansvar de som kunnskapsformidlere har, blir utfordret. Et paradoks flere har kjent på, er at den omfattende kontakten de har hatt med et land — ofte selve grunnlaget for deres faglige ekspertise — også kan gjøre dem sårbare for mistanke om påvirkning i den ene eller andre retningen.
Noen opplever press for å ta moralsk stilling i saker som ikke berører forskningen deres, for eksempel situasjonen for uigurene i Kina. Andre frykter det motsatte — å bli beskyldt for å ha en normativ slagside i egen forskning. Flere forteller at de tilpasser formuleringene sine for å unngå å bli oppfattet som partiske. En forsker med ekspertise på Midtøsten fortalte at hen iblant tonet ned beskrivelsene av situasjonen på bakken, for å unngå anklager om aktivisme. For noen fører slike dilemmaer til at de trekker seg tilbake fra offentligheten og formidler mindre.
Forskerne, som ofte er eksperter på ulike land og regioner, opplever at de har et godt grunnlag for å navigere i et mer krevende landskap og vurdere spørsmål knyttet til sikkerhet og forskningsetikk. Samtidig uttrykker mange et behov for mer støtte, fra kolleganettverk og egen institusjon. Det kan dreie seg om praktiske sikkerhetstiltak under reiser, institusjonell ryggdekning ved forskningsformidling, og kollegafora for erfaringsutveksling. Forskere innen humaniora og samfunnsvitenskap jobber ofte alene eller i små grupper. Ikke minst vil studenter og yngre forskere ha behov for støtte. Flere av dem vi snakket med, er bekymret for at færre studenter og forskerrekrutter i Norge vil velge bestemte tema eller landstudier, når situasjonen både nasjonalt og internasjonalt blir mer krevende.
Vårt inntrykk er at institusjonenes sikkerhetsarbeid har vært konsentrert rundt sensitive områder innen teknologi og naturvitenskap. Myndigheter og institusjoner må sikre at også forskere og fagmiljø innen humaniora og samfunnsvitenskap får nødvendig støtte. Vår studie gir en pekepinn på flere sentrale utfordringer, men det er behov for økt bevissthet og mer kunnskap om hvordan internasjonale utviklingstrekk påvirker disse fagmiljøene.
Vi risikerer at kunnskap om samfunn og regioner utenfor kretsen av våre nærmeste allierte svekkes. Det er kunnskap vi trenger i en mer konfliktfylt, men fortsatt tett sammenvevd verden. Ikke minst er dynamiske fagmiljø innen humaniora og samfunnsvitenskap viktige for å opprettholde en kritisk, demokratisk offentlighet. De gir innsikt i historiske, kulturelle og sosiale sammenhenger, som styrker vår evne til å gjenkjenne og motstå manipulasjon og desinformasjon.