Fuskesaken fra Agder og departementets forslag til endrede regler

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Karl Øyvind Jordell

Professor emeritus, Universitetet i Oslo

Det er tid for en foreløpig avsluttende kommentar angående fuskesaken ved Universitetet i Agder. Samtidig har Khrono et oppslag om departementets forslag til endrede regler.

Etter mitt skjønn og erfaring er den viktigste endringen ikke foreslått; den ville være å opprette flere felles klagenemnder. Det fremgår av Khronos oppslag at nemnda nå har fire ganger så mange saker som den er rigget for. Erfaringene fra Agder-saken er at dette synes å gå ut over kvaliteten i saksbehandlingen, jf. nedenfor. Man bør overveie en nemnd for bachelornivået og en for masternivået, med noe ulike regler hva angår strenghet, siden de to gruppene vil ha fått ulik undervisning i bl.a. kildebruk og sitering. Kanskje man burde ha to nemnder for hvert nivå, en for eksamener og en for bachelor- og masteroppgaver.

Men for å se det større bilde, først litt statistikk, som kan sette sakskomplekset i perspektiv; senere litt historie, som kan bidra til det samme. Saken handler egentlig om rettssikkerhet for studenter.

Basert på tall publisert i Khrono 10.3., har jeg funnet ut at UiA har tre ganger så mange fuskesaker pr. tusen studenter som NTNU: Ca 9 mot ca. 3. Det skyldes nok delvis at NTNU har mange realfagseksamener, hvor svaret er ett eller flere tall, og hvor det ikke er mulig med så mye plagiering. Men UiA har også ca. 50 prosent høyere tall enn universitetene i Oslo og i Sørøst-Norge, som begge har ca. 6 saker pr. tusen studenter. Dette kan neppe skyldes at sørlendinger fusker mer enn andre. Den hovedansvarlige ved UiO har overfor meg fremholdt at man er varsom med bruk av resultater fra det databaserte plagiat-verktøyet. Eller sagt med referanse til uttrykk jeg har brukt som saksbehandlingen ved UiA – man søker å unngå saksbehandling på autopilot, med tunnelsyn.

fusk

Legger vekt på likebehandling og forutsigbar saksbehandling

Det viktigste som har skjedd i den konkrete saken fra Agder, er at Khrono har intervjuet professor i forvaltningsrett ved Universitetet i Bergen, Jan Fridhtjof Bernt, som har gjort det klart hvordan en offentlig etat skal forholde seg når det foreligger begrunnet mistanke om feil: « … hvis det kommer frem opplysninger om feil ved vedtaket eller grunnlaget for det som kan føre til at vedtaket er ugyldig, må det anses som etisk og tjenestemessig forpliktet til å gjøre [overordnet instans] oppmerksom på dette.»

Jeg påpekte feil i grunnlaget allerede 18. mai, men UiA reagerte ikke da. Etter flere henvendelser har man fremholdt og gjentatt at saken er ferdigbehandlet hos dem, men har ikke vurdert feilen og gjort det man er ‘etisk og tjenestemessig forpliktet til’.

Etter dette har jeg som fullmektig for studenten sendt felles brev til UiA og Felles klagenemnd, hvor jeg har bedt UiA uttale seg om feilene, og Felles klagenemnd vurdere saken, med sikte på omgjøring av vedtaket.

Hva angår det anklagepunktet hvor jeg har påvist at studenten ikke hadde plagiert en annen besvarelse, men hadde referert til den læreboka som hun hadde oppgitt som kilde, har jeg bedt om følgende: «Begge instanser må klargjøre at man aksepterer at det ikke foreligger fusk på dette punkt; evt. eksplisitt begrunne hvorfor det foreligger fusk, hvis man mot formodning skulle mene det.»

En slik begrunnelse vil være enestående i norsk universitetshistorie – man må dokumentere at en student ikke har lest i læreboka!

På det anklagepunktet hvor anklagen består i at hun ikke har satt anførselstegn ved sitater, har jeg bedt om følgende: «Begge instanser må nå evt. fremme en klar begrunnelse for at dette er fusk, der det må fremgå tydelig om man mener at en student som fusker med hensikt eller forsett, ville oppgi den kilden hun baserte det angivelige fusket på, og markere med overskrift hvilke deler av besvarelsen som er hentet fra kilden.»

På det punkt hvor hun beskyldes for såkalt selvplagiat, har hun oppgitt den eller de kilder som hun har hentet noen eksempler fra, men ikke sin egen tidligere besvarelse, der hun også hadde nevnt disse eksemplene. Her har jeg bl.a. fremholdt: «Jeg mener man her står overfor krav som er strengere overfor studenter, enn overfor vitenskapelig ansatte. Hvis jeg en artikkel refererte til eksempler fra en annen forfatter, og så i en artikkel nr. to benyttet de samme eksemplene, ville jeg ikke komme på tanken å oppgi min første artikkel som kilde, men begrense meg til å oppgi forfatteren.»

I sum er en anklage tilbakevist, en annen dreier seg om overskrift i stedet for anførselstegn, og den tredje dreier seg om et punkt hvor det altså stilles strengere krav til studenter på lavere grad enn til professorer. Viktigst: På begge de sistnevnte punkter har studenten oppgitt kilde.

Når studenten nå snart vender tilbake til sine studier, etter at hun er blitt utestengt i ett år på et grunnlag som på det nærmeste er forvitret, må hun vente på endelig vedtak i Felles klagenemnd, som meget mulig vil forsøke å fastholde at hun har fusket – nemndas leder har nemlig, antagelig uten å ha satt seg inn i saken, uttalt til Khrono at hun ikke kan se det er kommet fram noe nytt, på tross av at jeg som nevnt allerede i mai påpekte at studenten ikke hadde stjålet fra en annen besvarelse, men hadde brukt og oppgitt læreboka som kilde.

Det at lederen i nemnda uttaler seg som hun gjør, setter saksbehandlingen i et spesielt lys; her kommer det historiske innsmettet: Da jeg for 50 år siden for første gang var borte i denne type saker, ble utestenging behandlet av universitetsstyret, hvor to direktører, som begge var jurister, møtte, foruten bl.a. dekanen i Det juridiske fakultetet. Studenter kunne altså være noenlunde sikre på en grundig behandling på institusjonsnivå.

fuskesaken i agder

Professor Bernt: Felles klagenemnd kan ta saken opp igjen

Hvis en student anket styrets avgjørelser, gikk saken direkte til Høyesterett (Lov om UiO av 9.12.1955, § 43). Justitiarius uttalte seg ikke overflatisk om saker som var til behandling – han uttalte seg vel ikke om slike saker i det hele tatt.

Ved UiA og vel også i Felles klagenemnd virker det som man har følgende grunnholdning: Hvis det databaserte verktøyet gir utslag, er saken klar: Studenten er skyldig. Tilnærmingsmåten er nært beslektet med Arve Oppsals klassiske utsagn om legeundersøkelse i marinen: «Dom undersøker ikke aua i marinen lenger nå, dom bare teller ‘em.»

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Dette er saksbehandling på autopilot, ikke engang med skylapper, men med tunnelsyn. Og i denne saken har det altså skjedd tre ganger, to ganger ved UiA, og en gang i Felles klagenemnd.

Det er ikke slik verktøyet skal brukes. Vegard Moen, som jobber i Sikt (Kunnskapssektorens tjenesteleverandør) fremholdt overfor Khrono at det er viktig å skille mellom tekstlikhet og plagiat: «Det er viktig å få med seg at [verktøyet] bare finner tekstlikhet. Mange av disse funnene er ikke fusk.»

På overordnet nivå tyder tallene som er referert innledningsvis, på at vi ved UiA står overfor en NAV-sak innen høyere utdanning – manglende nøyaktighet og nyansering i saksbehandlingen kan ha gått ut over uskyldige studenter. En høyere myndighet, antagelig departementet, burde gå gjennom omstridte saker for å kvalitetssikre saksbehandlingen.

I den konkrete saken kan studenten, når hun nå tar opp igjen studiene, møte sine medstudenter og lærere med løftet hode. Hun har saktens begått to formelle feil, men har ikke fusket. Og ved å stå fram, slik hun gjorde i aviser og på Dagsnytt 18 i fjor, har hun satt søkelyset på tvilsom saksbehandling, ved UiA og i Felles klagenemnd – og jeg frykter, også ved andre institusjoner for høyere utdanning.

Det er å håpe at studentenes rettssikkerhet blir styrket etter denne saken. Men det skjer ikke uten at universiteter, departement og Felles klagenemnd går inn i tvilsomme enkeltsaker, med det kritiske blikk som ifølge universitetenes retorikk skal prege deres virksomhet.

Inntil man har kvalitetssikret arbeidet i Felles klagenemnd, blant annet ved å avlaste nemnda ved å etablere flere nemnder, bør man ikke innføre strengere regler, slik som foreslått av departementet. Og man må opprettholde ordningen med fri advokathjelp; det advokatarbeidet jeg har sett eksempler på, kan tyde på at man må være romslig hva angår det antall timer advokatene kan ta seg betalt for.

Hva angår behovet for ensartet praksis, som også berøres i Khronos oppslag 2.7., bør man gå bort fra bestemmelser om at all selvplagiering er fusk, og legge seg på den mykere linje at selvplagiering kan være fusk.