Fra partielt til felles samarbeid i digitaliseringsarbeidet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I Khrono 6. januar argumenterer Roar Olsen (Direktør i Sikt) for at fellestjenester er smart bruk av samfunnets ressurser. Det er vi helt enige i. Den beskrevne rollefordelingen mellom Sikt og det nye HK-direktoratet gir grunn til positive forventninger til utviklingen i sektoren. Det gir et godt utgangspunkt for sektorens realisering av den nye strategien for digital omstilling.

omorganisering

«Fellestjenester er smart bruk av samfunnets ressurser»

Dette er imidlertid ikke en tilstrekkelig forutsetning for godt resultat. Det helt avgjørende er hvordan samarbeidet mellom UH-institusjonene, og mellom UH-institusjonene og Sikt og HK-direktoratet fungerer. Her har sektoren mye å hente. Veldig mye. Vi har ikke tro på at refordeling av oppgaver og ansvar mellom generiske leverandør- og myndighetsorganer er tilstrekkelig for å løse de sentrale utfordringene.

Løsningene i UH-sektoren må ivareta enkeltinstitusjonenes behov. Det eksisterende samarbeidsregimet i UH-sektoren legger i dag ikke i tilstrekkelig grad til rette for det. Alternativet er å gå vår egen vei. Vi håper imidlertid at disse utfordringene kan løses, slik at det ikke blir nødvendig.

De fleste UH-institusjonene, inklusive OsloMet ønsker å være aktive pådrivere i utviklingen i sektoren.

Situasjonen er imidlertid at vi har utilfredsstillende liten innflytelse på når vi kan ta i bruk de ulike løsningene. Vi har heller ikke særlig innvirkning på planene som styrer innføringen, og hvilke premisser og føringer som legges til grunn for de valg som gjøres. I dag har BOTT-samarbeidet (universitetene i Bergen, Oslo, Trondheim og Tromsø) sterk innflytelse på utviklingen. Det har konsekvenser for sektoren at en uformell allianse av fire institusjoner gjennom BOTT-samarbeidet dikterer løsninger og innføringsprosesser som de øvrige 17 ikke har tilstrekkelig innflytelse på.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Khrono har i flere artikler omtalt de store utfordringene BOTT-universitetene har ved innføring av DFØ-løsningene. Vi vet lite om når løsningene blir tilgjengelige for oss. Derfor kan vi heller ikke starte det viktige arbeidet med å planlegge for innføring. Konsekvensen er økt ressursbruk, og uforutsigbarhet for studenter, ansatte og alle i samfunnet rundt oss som er avhengige av våre tjenester. For OsloMet er dette uholdbart.

Økonomi

Skal ha ekstern gjennom­gang av DFØ-system

For å ta noen helt konkrete eksempler: I arbeidet med utvikling og innføring av nye sektorløsninger, for eksempel ny sak/arkiv løsning (tidligere SA-BOTT) og identitets- og tilgangsstyring (IAM), er det lagt premisser som for oss medfører økt ressursbruk og kostnader. Samtidig medfører forsinkelser og manglende leveranser fra prosjektene økende risiko og ytterligere kostnader for universitetene og høgskolene. Dette skjer uten at OsloMet og de fleste øvrige institusjonene er involvert i gjennomføring av og beslutninger i prosjektene.

Med to direktorater, et tjenesteleveranseorgan og 21 høyere utdanningsinstitusjoner underlagt samme digitaliseringsstrategi, blir dette fort en oppskrift på kaos i en sektor som ikke har en velutviklet praksis for samarbeid og samhandling, men som snarere tenker autonomi og egen nytte.

Uformelle samarbeidskonstellasjoner som BOTT og UH17 svarer ikke på de brede og krevende utfordringene som institusjonene, sektoren og samfunnet står overfor. Utviklingen går for sakte, og vi har foreløpig ikke klart å etablere samarbeidsstrukturer som ivaretar bredden i de ulike behovene som eksisterer.

På institusjonelt plan er det utfordrende at OsloMet ikke har tilstrekkelig kontroll på sammenhengene i forholdet mellom hva vi bidrar med i sektoren og løsningene vi får ut i andre enden. Vi er med og finansierer utviklingen relativ til vår størrelse som Norges tredje største universitet med 22 000 studenter. Ressursene vi bidrar med i sektorens digitaliseringsarbeid har så langt ikke gitt forventet nytte. En revurdering av samarbeidsregimet i sektoren kan bidra til endringer i disse forholdene.

Representasjonssystemet bør vurderes. Eksisterende uformelle arenaer bør avvikles og erstattes av formelle forpliktende strukturer for UH-sektorens felles utvikling. Skal sektorsamarbeidet utvikles med en profesjonell og god leverandør av digitale tjenester til alle institusjoner, må dette gjøres slik at den enkelte institusjon ikke blir sittende igjen med økende risiko, redusert handlingsrom, manglende leveranser og økte kostnader.

Vi trenger strukturer og arenaer som legger til rette for bred involvering, samhandling og innflytelse på beslutninger om løsninger og innføring av løsninger. I motsatt fall er en helt reell problemstilling: skal vi gjøre dette sammen eller hver for oss?