Debatt ● Jan T. Lifjeld
Fra krenkebenk til tenkebenk — noen refleksjoner over polarisering og sjikane
Jeg vil berømme de to modige bydelspolitikerne som står oppreist i Linné-stormen, skriver professor og museumsdirektør Jan T. Lifjeld.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I vår tid er samfunnsdebatt blitt risikosport. Våger man seg utenfor sitt ekkokammer, venter ofte sjikane, utfrysing, scenenekt, jobbnekt og det som verre er. Hvor er det blitt av den dannede samtalen om vanskelige spørsmål hvor man lytter til motargumenter framfor å fremsette negative personkarakteristikker? Som forsker er jeg nysgjerrig og prøver å forstå. I den senere tid har jeg fått «Rasistbenken» i fanget.
Benkesaken er nå velkjent etter en heftig mediedebatt, ikke minst i sosiale medier. I Botanisk hage står en benk dedikert til Carl von Linné. Den er plassert der med en hensikt, å hedre en pionér innen vitenskapen. Dette er helt logisk for alle som kjenner biologiens historie. Men noen har sagt og ment at Linné var rasist. I nabolaget til Botanisk hage er det mange som føler seg utsatt for rasisme og nærer et ubehag ved at Naturhistorisk museum har dedikert en benk til en rasist. Dette er også helt forståelig; en person som føler seg utsatt for rasisme og som tror at Linné var rasist, vil kunne føle ubehag ved dedikasjonen. Jeg var ikke klar over at Linné var rasist, og alle i nabolaget har tydeligvis ikke oppfattet vår hensikt med å hedre Linné. Altså et åpenbart behov for dialog mellom Naturhistorisk museum og nabolaget.
Slik tenkte også to engasjerte bydelspolitikere som representerer nabolaget og er opptatt av rasisme: Her må vi få til en dialog med Botanisk hage!
Saken ble tatt opp i Oppvekstutvalget og deretter i Bydelsutvalget i god demokratisk ånd. Bydelsutvalget besluttet å anmode Naturhistorisk museum om å fjerne dedikasjonen på Linnébenken i Botanisk hage. Saken utløste en mediestorm og de to bydelspolitikerne ble utsatt for sjikane og trusler. Det er bare trist og helt uakseptabelt i et samfunn basert på respekt og likeverd. Men de to bydelspolitikerne tok kontakt i tråd med vedtaket, og de ble invitert til et møte med hagesjefen og meg. Vårt møte ble holdt hemmelig for sikkerhets skyld på grunn av trusselbildet. Det ble en god samtale. Vi fikk forklart bakgrunnen for dedikasjonen, og de fikk forklart bakgrunnen for henvendelsen. Utfallet av dialogen er at bydelspolitikerne kan gå tilbake til bydelen med et svar: Naturhistorisk museum vil se på hva vi kan gjøre for å opplyse mer om forholdet mellom vitenskap og rasisme. De har også fått en forklaring på hvorfor benken er dedikert til Linné og hvorfor den er plassert der den står, i den systematiske delen av Botanisk hage. Selv har jeg lært mye om sider ved personen Carl von Linné som jeg ikke kjente til fra før. Jeg vil berømme de to modige bydelspolitikerne som står oppreist i stormen. Konklusjonen må bli at dialog er nyttig. Og den må beskyttes mot sjikane.
I debattens hete sendte jeg ut en invitasjon til alle ansatte og studenter ved Naturhistorisk museum om å komme med innspill, spesielt fra dem som mente at benken var problematisk. Det kom mange kloke betraktninger, men ingen uttrykte ubehag ved dedikasjonen. Det gleder meg at mange mente vi burde lage en utstilling om vitenskap og rasisme, eller i det minste revidere plaketten som står ved benken. Noe som imidlertid gjør meg litt trist, er at flere brukte ordet «rasister» om personer som har kommet med ufine angrep på bydelspolitikerne. Det er unødvendig å stemple meningsmotstandere med negative karakteristikker selv om de begår overtramp. Vi ser det samme i andre polariserte debatter hvor uttrykk som for eksempel «muslimhater», «innvandringsfiendtlig» og «klimafornekter» går igjen. Det er en hersketeknikk som provoserer og forstyrrer den gode samtalen. Det burde være god folkeskikk å bruke mer nøytrale ord som f. eks. «islamkritiker», «innvandringsmotstander» og «klimaskeptiker».
Universitetet i Oslo har nylig lansert sin strategi mot 2030. Den nevner blant annet polarisering som en samfunnsutfordring som må møtes med kunnskap og dialog. Jeg har tro på at vi kan lykkes hvis vi unngår sjikane og stempling av meningsmotstandere. I vitenskapen er vi vant til å rive ned etablerte «sannheter» gjennom saklig argumentasjon. Hets har ingen tyngde. Da må vi også hele tiden se oss selv i speilet når vi går ut i det offentlige rom.
PS.
Dette debattinnlegget dedikeres til Hasti Hamidi (SV) og Stian Antonsen (SV), bydel Gamle Oslo.
