— Jeg elsker Linné, men jeg er også lidenskapelig antirasist

Mange har fått øynene opp for botanikeren og vitenskapsmannen Carl von Linné, etter at bydelsutvalget i Gamle Oslo i forrige uke vedtok at dedikasjonen til Carl von Linné på en benk i Botanisk hage bør fjernes.

Ledelsen ved Naturhistorisk museum (UiO) har nå bestemt at benken blir stående. Rektor Svein Stølen sier at museet likevel kanskje må vurdere hva som står på plaketten.

For — var Carl von Linné virkelig «den moderne rasismens far», slik bydelspolitikerne hevdet?

Både ja og nei, sier to eksperter Khrono har snakket med. De mener likevel at Linné bør hylles for sin rolle som botaniker og vitenskapsmann.

Dårlig idé å dele mennesker inn i kategorier

Før Linné var det ingen som hadde forsøkt å systematisere menneskeslekten — og dele den opp i kategorier, men Linné brukte ikke selv begrepet «rase».

— Etter våre begreper i dag var han klart rasist. Han lanserer en inndeling av mennesker som definitivt ikke kommer ut i alles favør. Den biten er det liten tvil om, sier professor i biologi ved Universitetet i Oslo (UiO), Dag O. Hessen.

Han har skrevet bok om Carl von Linné.

— I ettertid er det klart at forsøket på å dele mennesker inn i kategorier var en dårlig idé, men vi må også forstå at dette antakelig bare kunne skje nettopp i Europa på 1700-tallet. Da fantes det noen helt spesielle forutsetninger — med kolonialisme og ekspedisjoner og et klassisk kunnskapsideal som var på vei opp, sier Torgeir Skorgen, professor og forfatter av «Rasenes oppfinnelse».

Hadde høye tanker om urfolk

Carl von Linné var en svensk lege, zoolog og botaniker, som er mest kjent for å ha arbeidet med systematikk i biologien, og for å ha innført latinske navn på arter.

— Linné var ekstremt opptatt av klassifisering av alt i naturen. Det er naturlig at han etterhvert også klassifiserte mennesker, men her flyter det òg over i noen fantasifulle beretninger om menneskeaper, «dagmennesker» og «nattmennesker» og så videre. Han oppfattet nok mennesker som samme art, men inndelingen han gjorde var etter våre begreper grovt rasistisk, sier professor Dag O. Hessen.

Ifølge Hessen var Linné likevel ingen praktiserende rasist.

— Han gjorde denne ene inndelingen av mennesker, men hans livsgjerning forøvrig handlet ikke om dette. Det finnes vitenskapsmenn som har hatt det som sitt viktigste mål, og dem bør det ikke settes opp minnesmerker for, sier han.

Hessen synes og det er interessant at Linné framhever samer som forbilder med eksemplarisk levesett.

— Han hadde ikke spesielt negative tanker om urbefolkninger, sier han.

— Han hadde veldig beundring for samenes ujålete måte å leve på. Han beundret også urbefolkningen i USA — «indianerne». Dette passer jo ikke helt med bildet av den typiske rasisten, sier Torgeir Skorgen.

Preget av sin tid

Skorgen er professor ved Institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen.

Han forteller at før Linnés inndeling hadde man mange kulturelle stereotypier om mennesker.

— Grekerne skilte for eksempel mellom borgere og barbarer — de som ikke snakket gresk. Man hadde klima-teorier om at de som bodde der det var passe varmt og passe kaldt, var født til å leve i frihet og skjønnhet, mens de som bodde der det var for kaldt eller for varmt, ikke var i stand til å danne demokrati, og var dovne og late. Man hadde også teorier fra Aristoteles og Hippokrates om at sinnsstemning ble bestemt av kroppsvæskenes sammensetning, sier han.

Slike tanker var fortsatt veldig aktuelle på Linnés tid, og påvirket hans syn, ifølge Skorgen.

Skorgen er opptatt av den historiske konteksten Linné levde i: 1700-tallets Europa.

— Europeerne trengte seg inn i Afrika og Sør-Amerika. Reiseskildringene var ofte veldig litterærere og framhevet det som var mest annerledes. Det skjedde en eksotifisering av ikke-europeere, sier han.

Alt dette preget Linnés raseinndeling. Men han var også preget av tidens brytning mellom det gamle, nærmest magiske og mytologiske synet på verden, og det nye vitenskapelige synet på verden — der alt skulle kunne beskrives og forklares.

Klassifiserte samer sammen med havfruer

Med dette kom også erkjennelsen av at alt ikke lenger kan forstås ved å lese Bibelen. Det førte ifølge Skorgen til en veldig trang til å skape orden. Man hadde et behov for å systematisere, klassifisere og katalogisere verden. Dette er Carl von Linné den fremste eksponenten for, men det er ikke noe han var alene om.

Linné representerer ifølge Skorgen det sosiologen Max Weber kalte en avfortrylling av verden. Man gikk gradvis over til at det kun var empiriske sannhetskrav som gjaldt.

— Dette fungerer godt på beskrivelser av insekter, mose, planter og så videre. Det fungerer ikke når man skal beskrive mennesker, sier han.

Men det er nettopp det Linné prøvde på. Han delte menneskearten inn i fem kategorier: amerikaneren, europeeren, afrikaneren, asiateren, og en samlekategori for urfolk. Karakteristikker som leppefasonger, nese, hårfarge, hudfarge og høyde ble brukt som indikatorer.

— I den siste kategorien plasserte han samer, «hottentotter», kinesere, huleboere og havfruer. Det sier litt om hvilken brytningstid Linné levde i, sier han.

Med å legitimere slaveri

Europeere ble klassifisert som smarte, oppfinnsomme og med hvit hud.

— På mange måter svarer dette til idealene som fantes i europeisk borgerskap på Linnés tid. Afrikanere beskrives som slue, late og bekymringsløse. Det passet da godt at de smarte og oppfinnsomme europeerne måtte ta hånd om dem. Inndelingen legitimerte på den måten slavehandelen, som både Sverige og Danmark-Norge var involvert i, sier Skorgen.

Skorgen mener problemet er at Linné prøvde å beskrive mennesker utifra det nye kunnskapsidelaet.

— Han prøvde å bruke det samme vitenskapelige, objektiverende blikket på mennesker som på dyr og planter. Men dette går egentlig ikke an. Når mennesker skal beskrive og definere andre mennesker, beskriver vi alltid indirekte oss selv. Mennesket er et forstående og dialogisk vesen, sier han.

Andre perspektiver på historien

Torgeir Skorgen mener likevel det er viktig å minnes Linné.

— Det er mer interessant å huske og studere Linné enn å forsøke å glemme ham. Jeg er selv en lidenskapelig sommerfuglsamler. Jeg har samlet siden jeg var liten gutt. Jeg elsker Linné, men jeg er også lidenskapelig antirasist, sier han.

— Kanskje var Linné den klassiske rasismens far. Slik rasisme har hatt forferdelige konsekvenser, men rasisme er ikke det eneste problemet vi står overfor i dag, sier han.

— Pandemien vi står i henger sannsynligvis sammen med at vi har utpint naturen for mye. Forståelsen for artsmangfold og kunnskap om arter, skylder vi i stor grad Linné en takk for. På dette området bør vi fortsette å gjøre ære på han, og så bør vi heller ta lærdom av menneskesynet hans.

— Om noen år vil kanskje en ny generasjon rive oss ned fra soklene, fordi vi ikke gjorde nok for klimaet eller dyrene. Vi kan ikke ha postkolonialisme som det eneste perspektivet på historien. Når det gjelder mange andre spørsmål, er Linné en kjemperessurs.

— Idéhistorien har her gått i riktig retning

Biologiprofessor Dag O. Hessen mener også at vi skal være forsiktig med å forsøke å fjerne sporene fra fortiden.

— Det blir revisjonisme av historien som ingen er tjent med. Man trenger ikke å forskjønne den — med betydningen Linné hadde som botaniker er udiskutabel, sier han.

Han sier at når han underviser legger han ikke skjul på at mange biologer og arvelighetsforskere i tidligere tider var for eugenikk og hadde problematiske holdinger.

— Men idéhistorien har her gått i riktig retning. I førkrigstiden var biologer ofte med å legitimere rasistiske holdninger. Moderne biologi har derimot vært med å fjerne forestillingen om rasemessige forskjeller, sier han.

Verden har beveget seg framover

Hessen trekker fram Charles Darwin som et annet eksempel på en som uten tvil har hatt enorm betydning for vitenskapen, men som også mente enkelte ting man i dag ville reagert på.

— Han skrev om fuegianerne (stamme på øygruppen Ildlandet i Sør-Amerika, red.anm) i vendinger som barbariske, og måter som vi ville reagert på i dag. Skal vi da slutte å omtale Darwin?

— Hvis vi fjerner historien, fjerner vi kunnskapen om hvordan det en gang var. Biologien har nå lært oss at mennesker er svært like genetisk. Hvis vi ikke vet hvordan vi kom dit, gjør vi både vitenskapen og antirasismen en bjørnetjeneste, sier han.

— Hva mener du med det?

— Det kan gi et inntrykk av at verden ikke har beveget seg framover. Det har den jo — takket være opplysningstiden og vitenskapen. Synet på både rase, kjønn, seksuelle legninger, dyr, avstraffelsesmetoder og så videre har utviklet seg veldig. Vi har som samfunn anerkjent rettigheter som før var helt utenkelige, sier han.