Forskningsfrihet må ikke bli ensbetydende med en grenseløs arbeidshverdag

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Å være akademiker er ofte beskrevet som et kall snarere enn en jobb — et yrke der grensene mellom arbeid og fritid er visket ut. Til tross for at akademia tilbyr stor frihet og fleksibilitet, peker stadig flere undersøkelser på at denne friheten i praksis fører til lange arbeidsdager og høyt stressnivå i en sektor preget av prestasjonspress og tellekanter. 

Resultatet? Mange akademikere sliter med å koble av fra jobb, noe som kan ha konsekvenser både for helse, arbeidsevne og forskningskvalitet.

Utfordringene akademikere står overfor er globale. En rapport fra EU-kommisjonen viser til en nedgang i vitenskapelig ansattes arbeidsrelaterte helse. Årsakene: midlertidige stillinger, urealistisk arbeidsbelastning, prestasjons- og nærværskultur, dårlig balanse mellom arbeid og privatliv og likestillingsutfordringer.

Debatt ● Svenn-Erik Mamelund

Akademisk restitusjon

Den globale trenden forsterkes av økte krav til publisering og ekstern finansiering. En internasjonal undersøkelse viser at psykologisk stress er svært utbredt i akademia, og at én av tre akademikere rapporterer om utbrenthet — med kvinner som en særlig utsatt gruppe. I USA har to tredjedeler av vitenskapelig ansatte rapportert om utmattelse, stress, søvnproblemer og angst, samtidig som de fortsatt opplever arbeidsglede og engasjement for faget.

Hvis mange forskere er fornøyde med jobben sin, hvordan kan det da være så mye stress og utbrenthet i akademia? En viktig forklaring er at akademikere ofte har en tendens til å jobbe overdrevent og tvangsmessig — gjerne omtalt som «workaholism». Dette innebærer at forskere jevnlig arbeider utover sine kontraktfestede arbeidstimer og fortsetter lenge etter at de er slitne. Den store arbeidsmengden forsterker bare problemet.

Vi ser de samme mønstrene i Norge. 

rapport

Slik har de vitenskapelig ansatte det egentlig: Rapporterer om mer byråkratisering, økt produksjonskrav, mer fokus på tellekanter

Ifølge NIFUs tidsbruksundersøkelse fra 2021 rapporterer vitenskapelige ansatte en gjennomsnittlig arbeidsuke på 46 timer — betydelig over normal arbeidstid på 37,5 timer. Professorene jobber mest, med et snitt på 49 timer per uke.

Forskerforbundets medlemsundersøkelse fra 2022 peker på et utbredt arbeidspress blant universitets- og høyskoleansatte. Mange opplever at arbeidsoppgavene ikke lar seg løse innenfor normalarbeidsdagen. En av tre fast vitenskapelig ansatte vurderer å forlate akademia, og arbeidspress er en sentral årsak. Som en forsker uttalte: «Jeg er egentlig fornøyd med arbeidsoppgavene — det er bare for mange av dem.» 

Mye av forskningen, som for mange egentlig er kjernen i jobben, flyttes til kvelder, helger og ferier, fordi hverdagen fylles med undervisning, administrasjon og søknadsskriving. Resultatet er en arbeidshverdag hvor grensene mellom jobb og fritid blir stadig svakere.

Når arbeidstid strekker seg utover kveldene og inn i helgene, blir det vanskelig å koble av. Tall fra våre egne studier bekrefter at akademikere i særlig liten grad klarer å distansere seg fra arbeid på fritiden.

I en studie der over 100 vitenskapelig ansatte deltok var gjennomsnittlig verdi for avkobling 2,06 på en skala fra 1 til 5, og i daglige målinger lå snittet på 2,93 for denne ansattgruppen. Dette er klart lavere enn for ikke-akademiske yrkesgrupper, som ansatte i bank- og støttetjenester. I praksis betyr det at den gjennomsnittlige akademikeren svarer «ikke enig» på spørsmål om de klarer å koble av fra jobb.

Debatt ● Hilde Larsen Damsgaard og Cecilie Aurvoll

Informanten skrev «HJELP, for faen!»: — Det er det all grunn til å ta på alvor

Manglende avkobling fra jobb skaper en konstant belastning som på sikt kan føre til stress, utbrenthet og redusert arbeidsevne. Forskningen er tydelig: evnen til å koble av fra arbeid er avgjørende for langsiktig mental og fysisk helse. Når akademikere jobber langt utover normal arbeidstid over tid, uten mulighet til reell restitusjon, blir risikoen for utmattelse og redusert produktivitet betydelig.

Høyt arbeidspress og dårlig balanse mellom jobb og fritid utgjør ikke bare en helserisiko, men kan også føre til at akademia mister verdifulle forskertalenter. Dersom stadig flere vitenskapelig ansatte vurderer å forlate sektoren på grunn av belastningen, risikerer vi at akademisk kompetanse forvitrer. Når én av tre vurderer å forlate akademia, er det et tydelig signal om at dagens situasjon ikke er bærekraftig.

Så hva kan gjøres?

I en kronikk i Dagens Næringsliv i desember etterlyste vi ny lovgivning som gir norske arbeidstakere en rett til å koble av. Slike initiativ ser vi i andre land, både i Europa og andre deler av verden. Det kan være en start. 

Problemet i akademia handler imidlertid ikke primært om teknologisk tilgjengelighet, men om en arbeidskultur der lange dager og arbeid utover normal arbeidstid ofte blir en nødvendighet.

Debatt ● Gautvik, Hagtvet, Sand, Solbakk, Storm og Tjora

Skjult forfall i akademia

For å skape en mer bærekraftig akademisk arbeidshverdag må vi derfor adressere de strukturelle utfordringene som hindrer akademikere i å koble av. Det innebærer en kritisk gjennomgang av arbeidsfordeling, tellekantsystemer og finansieringsmodeller. 

Skal vi sikre at akademia forblir en attraktiv sektor, må vi anerkjenne at forskningsfrihet ikke blir ensbetydende med en grenseløs arbeidshverdag.

Akademisk arbeid krever fordypning, refleksjon og kreativitet. Uten tid til hvile og avkobling, risikerer vi paradoksalt nok å miste det som gjør akademia unikt — evnen til å tenke fritt og dypt over tid.

Debatt ● David Brax

«Hope labour:» Om håpet i det hengende, akademiske snøret