Debatt ● Hans Petter Graver
Fordeler og ulemper ved grunnlovfesting av akademisk frihet
En grunnlovfesting av akademisk frihet kan styrke vernet. Men når man lager en rettslig regulering av akademisk frihet, gir det ikke bare en beskyttelse av friheten. Vel så viktig er at man trekker opp grensene for hvor langt den rekker.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hans Morten Haugen er ikke enig i at ulempene ved grunnlovfesting av akademisk frihet er større enn fordelene. Mitt poeng var ikke først og fremst å gjøre opp summen av dette regnskapet, men å vise at en grunnlovfesting også kan innebære ulemper for den akademiske friheten. Jeg etterlyste en bredere debatt for å belyse fordelene og ulempene før man trekker en konklusjon.
Jeg er enig med Haugen i at en grunnlovfesting av akademisk frihet kan styrke vernet, både mot staten, arbeidsgiverne og andre som truer den. Men når man lager en rettslig regulering av akademisk frihet, gir det ikke bare en beskyttelse av friheten. Vel så viktig er at man trekker opp grensene for hvor langt den rekker. I den forbindelse er det to viktige spørsmål: hvor skal grensene gå og hvem skal trekke dem.
I den reguleringen vi har i dag er grensene trukket ganske snevert sett ut fra hva akademisk frihet burde omfatte. Når det gjelder institusjonenes frihet, så definerer ikke loven nærmere hva den innebærer ut over det nokså generelle innholdet i forskningen og formidlingen og individuelle ansettelser. Den individuelle frihet er vernet bare så langt det gjelder «rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale».
Akademisk frihet er likevel mye mer enn det som følger av loven. Sentralt i manges oppfatning av akademisk frihet er friheten til å dele og utbre resultatene av forskningen og, ikke minst, retten til å stille spørsmål ved aksepterte oppfatninger og dogmer og å sette frem nye ideer. Det vil si å utfordre både autoriteter, miljøer og institusjoner. Friheten bør også omfatte en rett til å treffe og samarbeide med andre forskere og å inngå i institusjonelt samarbeid med dem, en rett som aktualiseres både av debatter om akademisk boikott og statens krav om beskyttelse av nasjonale sikkerhetsinteresser. Og hva med selve retten til å forske? Denne retten ble utfordret gjennom nedstengning av laboratorier og arbeidsplasser under pandemien.
Slik loven er i dag, kan det argumenteres med at forskere må finne seg i innskrenkninger som ikke berører deres valg av emne og metode. Det er selvsagt mulig å utforme en grunnlovsbestemmelse annerledes, men det prinsipielle vil være der like fullt: det som ikke er omfattet faller utenfor.
Da blir spørsmålet hvem det er som autoritativt trekker disse grensene viktig. I praksis er det i første rekke institusjonene, det vil si forskernes arbeidsgivere som trekker grensene, innen rammene av «ansettelsesforholdet og særskilt avtale». Hvis friheten er rettsliggjort kan man i prinsippet utfordre dette ved å gå til domstolene. Da blir avgrensningen av akademisk frihet et rent rettslig spørsmål. I den grad grensene er vage og friheten ikke er ubetinget, vil domstolenes svar koke ned til deres oppfatning av hvilke restriksjoner som er proporsjonale. Er det grunn for akademia til å stole på at domstolene vil beskytte den akademiske friheten opp mot nasjonale sikkerhetsinteresser, en ny pandemi eller annet som måtte dukke opp av antatt vektige grunner til å legge begrensninger?
Utredningene og debatten opp mot den ordningen vi har i dag har etter min mening være for snever, og dagens løsning bør i alle fall ikke sementeres i en grunnlovsbestemmelse.
Hans Petter Graver
Et spørsmål som ikke har vært oppe, og som bør diskuteres i forbindelse med en grunnlovfesting, er å beskytte den akademiske friheten gjennom en selvdømmeordning for forskerfellesskapet. Slike selvdømmeordninger kjenner vi fra både pressen, dommere og advokater og forskningsetikken. Tvister om akademisk frihet kunne løses av organer med et flertall av representanter fra forskerfellesskapet, sammen med representanter fra allmennheten og andre. En selvdømmeordning vil kunne vareta det å gi friheten en rettslig beskyttelse og samtidig unngå å rettsliggjøring den.
Det finnes kanskje andre og bedre måter å gjøre dette på. Mitt poeng er at vi trenger en bred debatt før vi har svaret. Utredningene og debatten opp mot den ordningen vi har i dag har etter min mening være for snever, og dagens løsning bør i alle fall ikke sementeres i en grunnlovsbestemmelse.
