Debatt ● kenneth ruud
Finnes det en permanent løsning på midlertidighetens gordiske knute?
«Midlertidighet vil ikke forsvinne ene og alene gjennom at flere forskere ansettes i fast stilling, det vil møte oss igjen når nye forskere får fast ansettelse», skriver Kenneth Ruud.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Administrerende direktør, Forsvarets forskningsinstitutt
Midlertidighet er en stadig tilbakevendende problemstilling i universitets- og høgskolesektoren. Det er bred enighet om at midlertidighet blant forskerpersonalet bør begrenses og at midlertidighet er en stor belastning for den enkelte medarbeider. Likevel er det over tid ingen markant reduksjon i antallet midlertidige forskere i universitets- og høgskolesektoren.
Det vises ofte til at instituttsektoren håndterer usikker oppdragsfinansiering med ansatte som i all hovedsak er fast ansatte, og at en sjelden må gå til oppsigelser. Instituttsektoren har dermed en løsning på midlertidighetsproblematikken. Men den kommer med noen konsekvenser som i liten grad diskuteres i forbindelse med midlertidighet i universitets- og høgskolesektoren.
Det er viktig å huske at det som kan være ønskelig fra et institusjons-/samfunnsperspektiv kan stå i motsetning til det som er ønskelig fra et individuelt forskerperspektiv. Videre er det viktig å peke på at forskningsinstituttene har et rent forsknings- og evt. forvaltningsoppdrag, mens universitets- og høgskolesektoren både har et forskningsoppdrag og et utdanningsoppdrag.
Mangel på bevissthet rundt dette todelte oppdraget, og dermed hvordan en organiserer og bemanner prosjekter, bidrar etter min oppfatning til midlertidighetsproblematikken i uh-sektoren.
For et forskningsinstitutt vil eksterne oppdrag i all hovedsak finansiere instituttets fast ansatte. Det betyr at forskningsvirksomheten må tilpasses markedsbehovene. Forskningsfokus må i større grad styres med basis i eksterne behov og egen kompetanse. Forskerne må også arbeide med de problemstillinger som defineres av de eksterne prosjektene som innvilges.
Å redusere midlertidighet i uh-sektoren vil kreve sterkere strategisk styring fra institusjonens side av hvem som får søke om ekstern finansiering, og hvor stor forskningskapasitet det enkelte fagmiljø kan ha.
Kenneth Ruud, administrerende direktør i Forsvarets forskningsinstitutt
I uh-sektoren er ekstern finansiering et middel for å styrke forskningsinnsatsen på enkelte områder, utdanne nye ph.d- og postdoktorkandidater, og bygge karrieren til morgendagens forskere gjennom å gi dem veilednings- og prosjektledererfaring.
Institusjonene prioriterer i liten grad, og utvelgelse av prosjektene gjøres i all hovedsak eksternt på basis av faglig kvalitet i åpen konkurranse. Akademisk frihet oppfattes også i stor grad å bety at prosjektlederne selv kan velge faglig problemstilling, uavhengig av eksterne behov.
Unge forskere i uh-sektoren som får fast stilling forventes å skaffe ekstern finansiering for å etablere sin egen, uavhengige forskningsgruppe, med (nye) ph.d-studenter, postdoktorer og forskere (som kanskje igjen etter hvert vil ønske å bli fast ansatt og etablere sin egen forskningsgruppe).
Midlertidighet vil dermed ikke forsvinne ene og alene gjennom at flere forskere ansettes i fast stilling, det vil møte oss igjen når nye forskere får fast ansettelse.
Å redusere midlertidighet i uh-sektoren vil derfor kreve sterkere strategisk styring fra institusjonens side av hvem som får søke om ekstern finansiering, og hvor stor forskningskapasitet det enkelte fagmiljø kan ha.
En konsekvens av dette vil være at det i perioder ikke vil være anledning for nye forskningstalenter til å få prøve seg innenfor et gitt fagområde, fordi kapasiteten med basis i en strategisk vurdering er fullt utbygd, og fordi en er ferdig med utdanningsløpet opp til og med postdoktor.
En kan dermed ikke bygge videre ut og samtidig garantere fast ansettelse. Nye forskningstalent som kommer på «galt» tidspunkt vil derfor måtte forlate akademia eller søke seg til en annen institusjon. I en kultur hvor det er faglig kvalitet som skal bestemme forskningsinnsats, og hvor kanskje de beste miljøene tiltrekker seg de fleste og beste talentene, vil dette bli krevende prioriteringer.
Instituttsektoren lever ikke i dette dilemmaet, fordi en lyser ut stillinger etter behov og utvikler ikke selv nye medarbeidere gjennom utdanningsløp. Kan hende er det behov for en tettere samhandling mellom uh-sektoren som viktige utdanningsinstitusjoner, og instituttsektoren som primært forskningsutførende institusjoner?
Hvis en ønsker å redusere midlertidigheten blant forskerpersonalet i uh-sektoren betydelig, vil det kreve en sterkere bevissthet om balansen mellom utdanningsbehov, hvor de som utdannes (i ph.d og postdoktorstillinger) forventes å bevege seg videre i karrierestigen på egen hånd, og forskningskapasiteten en trenger på et gitt område i uh-sektoren, hvor fast ansettelse som forsker vil være det naturlige valg.
Men disse forskerne vil ikke nødvendigvis kunne være selvstendige forskningsledere med sin egen forskningsgruppe. De vil snarere være medlemmer av et forskerkollegium hvor arbeidsoppgavene i stor grad bestemmes av de eksterne prosjektene gruppen i fellesskap får finansiert og som finansierer gruppens medlemmer.
Dette vil kunne bety et noe skarpere skille mellom forskningsledere som vil ha et overordnet ansvar for å peke på prioritering og retning for gruppens forskningsaktivitet, og forskere som har det å løse de oppgaver gruppen arbeider med i fokus. Dette utfordrer uh-sektorens tenkning rundt akademisk frihet som en frihet til valg av problemstilling for alle ansatte.
Spørsmålet er om uh-sektoren vil evne slik prioritering og fokusering. Alternativet er at uh-sektoren konsentrerer seg om sitt utdanningsoppdrag og at instituttsektoren i enda større grad tar ansvar for samfunnets forskningsbehov.
Begge valg vil kunne gi skuffelser for enkelte forskningstalenter ved at det ikke finnes ledige stillinger og muligheter i uh-sektoren, men vil samtidig kunne redusere frustrasjon og usikkerhet i (faste) midlertidige stillinger.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Nøttesteik — på godt og vondt
Distriktsløft krever mer enn flere studieplasser
Mest lest
Medisinstudent ble utestengt i fire år — tapte rettssak
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe