Debatt: Petter Aasen, Usn

Finansieringen fører til akademisk talentflukt fra distriktene

Finansieringsmodellen gir vesentlige ubegrunnede fordeler til de gamle universitetene i de store byene, noe som fører til sterk sentralisering, skriver rektor Petter Aasen.

De eldre universitetene har nærmere 70 prosent høyere basisfinansiering per student enn de nyere, skriver rektor Petter Aasen ved Universitetet i Sørøst-Norge.
De eldre universitetene har nærmere 70 prosent høyere basisfinansiering per student enn de nyere, skriver rektor Petter Aasen ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg registrerer at rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo mener det ikke er noen «sort boks» i finansieringsmodellen for universitets- og høgskolesektoren (intervju i Khrono 16.6.2020). Jeg mener han tar feil.

Allerede i 2002 da det resultatbaserte finansieringssystemet ble innført, ble det stilt spørsmåltegn ved fastsettelsen av basisfinansieringen og pekt på at den skapte konkurranseskjevheter. Verken evalueringen i 2008 eller ekspertgruppen i 2015 evnet å dekomponere og forklare den historiske delen av basisbevilgningen.

Selv om Stølen mener finansieringssystemet er gjennomsiktig, sier han avslutningsvis i intervjuet at den uforklarlige delen av bevilgningen kan utgjøre inntil 2,1 mrd. i året (1-6 prosent av den samlede bevilgningen). Vi synes med andre ord å være enige om at deler av fordelingen er uforklarlig.

Jeg mener den er større enn Stølens anslag. Derfor er jeg glad for at det er bred politisk enighet om en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet som kan avklare hvor store summer det er snakk om, og hva som er konsekvensene av dette.

Hvis man sammenholder tildelt basisfinansiering til alle universitetene og deler den på antall egenfinansierte studenter, framkommer vesentlige forskjeller mellom gamle og nye universiteter. Denne fremgangsmåten viser at de gamle universitetene har nærmere 50 prosent høyere basisfinansiering pr. student enn de nye universitetene (kostnader til museer inkl.).

Rektor Stølen argumenterer for at ulik finansiering kan forklares med at de gamle universitetene eier sine egne bygg, mens de nye har blitt kompensert for å leie bygg. Hvis man korrigerer basisfinansieringen for forskjellen mellom å eie og å leie (jfr. regnskapstall fra 2019) øker forskjellen.

De eldre universitetene har nærmere 70 prosent høyere basisfinansiering per student (kostnader til museer inkl.). Det tas forbehold om at 2019 kan ha vært et år hvor kostnader til påkostninger og vedlikehold av egne bygg var lave.

Ovenstående viser at det er stor forskjell i basisfinansieringen. Man kan i denne sammenheng anføre at institusjonene historisk sett har ulike oppgaver, men samtidig gir det de gamle universitetene betydelige økonomiske fortrinn i en situasjon der alle virksomhetene i sektoren i dag har de samme målene. Man blir målt og belønnet for de samme prestasjonene, og dessuten må man lykkes i konkurransen om studenter, fagansatte, forskningsmidler og i stigende grad også midler til utdanning.

Hovedproblemet er at finansieringsmodellen gir vesentlige ubegrunnede fordeler til de gamle universitetene i de store byene, og at dette bidrar til sentralisering og akademisk talentflukt fra distriktene.

Petter Aasen, rektor Universitetet i Sørøst-Norge

Jeg er derfor opptatt av at finansieringssystemet skal være transparent, og at en eventuell forskjellsbehandling av institusjonene må være resultat av åpne politiske prioriteringer.

Dagens finansieringssystem er ugjennomsiktig, og dermed i strid med god forvaltningspraksis. Men i et samfunnsperspektiv er ikke dette det største problemet.

Hovedproblemet er at finansieringsmodellen gir vesentlige ubegrunnede fordeler til de gamle universitetene i de store byene, og at dette bidrar til sentralisering og akademisk talentflukt fra distriktene.

I tillegg til tyngdeforskyvingen som ligger i storbylivets tiltrekningskraft, har de gamle universitetene, som i utgangspunktet ble etablert for de få, vesentlig bedre grunnfinansiering. De har dermed muligheter til å kunne tilby sine studenter og ansatte betingelser som de fleste høyere utdanningsinstitusjoner i periferien ikke kan konkurrere med.

Når vi også vet at studenter har en tendens til å bosette seg i den regionen de har studert, er derfor «den sorte boksen» en sentraliseringsgenerator som bidrar til utfordringer i distriktene: Svak vekst, eller endog fall, i regional verdiskaping, tap av velferd og dermed ytterligere styrket urbanisering. For distriktenes del er dette en ond sirkel. For de store byene akkumuleres fordeler systematisk over tid.

Det er min opplevelse at dette ikke er en ønsket politikk. Tvert om er det tverrpolitisk enighet om at sentralisering er en nasjonal utfordring. Det er også bred politisk enighet om at vi skal ha en mangfoldig universitets- og høyskolesektor som skal bidra til at høyere utdanning og forskning har en regional samfunns- og arbeidslivsforankring, og at det skal være tilgang til høyere utdanning av høy internasjonal kvalitet i hele landet.

Økt studietilbøylighet og praksisnær forskning skal sikre bedre tilgang på kompetanse og kunnskapsbasert nyskaping i privat og offentlig sektor i bygd og by.

Det nye landskapet i høyere utdanning med større, mer faglig solide institusjoner med internasjonal konkurransekraft og flercampusorganisering, bygger opp under denne ambisjonen. Derfor er det betimelig at finansieringsmodellen nå gjennomgås og gis en innretning som vil støtte opp under den utviklingen som dette landet trenger.