hjerneflukt

Filosofifaget ved UiO er i ferd med å kollapse

De fleste vil jo skjønne at institutt og fakultet må ha sviktet, til dels dramatisk, skriver professor Olav Gjelsvik om hjerneflukten fra filosofimiljøet ved Universitetet i Oslo.

Bygging av internasjonalt ledende forskningsmiljøer har måttet vike, i feststemt glede over penger til egne kjepphester, mener professor Olav Gjelsvik, her fotografert under et styremøte ved Universitetet i Oslo.
Bygging av internasjonalt ledende forskningsmiljøer har måttet vike, i feststemt glede over penger til egne kjepphester, mener professor Olav Gjelsvik, her fotografert under et styremøte ved Universitetet i Oslo.
Publisert Oppdatert

Khrono har den 08.05 oppslag om hjerneflukt fra filosofidelen av Ifikk, ved Universitetet i Oslo, med gode perspektiver på det miljøet ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk (Ifikk) som har fått stor anerkjennelse og anseelse, og som har vokst ut av et senter for fremragende forskning (SFF) som Ifikk fikk tildelt i 2007, nemlig CSMN (The Centre for the Study of Mind in Nature). Klassekampen følger opp den 15.05.

Jeg ledet dette sentret fra 2010 til 2017.

Hjerneflukten vi nå ser ved Ifikk er i høy grad et resultat av hvordan Det humanistiske fakultet ved UiO rent faktisk har forvaltet mulighetene dette SFF-senteret gav. Dekan Frode Helland sier noe annet til Khrono når han sier flukten ikke har noe å gjøre med arbeidsforholdene ved filosofi, men han må vite at det han sier er galt, og at han selv har betydelig ansvar for det som skjer. Sammenhengen ble meget godt forklart for han i allmøte på instituttet for en tid tilbake.

Det er nå stor frykt for at flere følger etter og at faget faller helt sammen.

Olav Gjelsvik, professor og tidligere senterleder, UiO

Jeg skal beskrive bakgrunnen for hjerneflukten fra mitt ståsted. Som sammenligningspunkt vil jeg først framheve UiOs enstemmig vedtatte senterpolitikk, og jeg siterer fra denne:

«Den store utfordringen er knyttet til SFFenes etterliv. Målsetningen med SFF- ordningen sett fra UiOs ståsted må være å bygge robuste internasjonalt ledende forskningsmiljøer som preger institusjonen også etter endt senterperiode. Dette innebærer ikke at senteret består som sådant, men at den faglige effekten høstes og videreføres på en eller annen måte.»

Dette slår fast den grunnforståelsen som hele tiden var knyttet til SFF-ordningen etter at den ble en realitet i Norge, selv om senterpolitikken fikk vedtaks form ganske nylig ved Universitetet i Oslo. Ett hovedspørsmål vi står overfor i denne saken er hvordan institutt og fakultet har forholdt seg til denne utfordringen og det ansvar de hadde. Hvordan kunne et institutt som hadde fantastiske forutsetninger og store ekstra inntekter ende bankerott og som et sted de beste forskerne flykter fra?

De fleste vil jo skjønne at institutt og fakultet må ha sviktet, til dels dramatisk, både i forhold den generelle ambisjon om å ta vare på svært sterke miljøer som bringer masse penger inn til UiO, og ikke minst i forhold til SFF-ordningen. Dette er ikke bare dypt beklagelig, det er også særdeles demotiverende og kaster en lei skygge over de to aktive SFF-ene ved Det humanistiske fakultet (HF). Noen, som undertegnede, har brukt mange år av sitt liv på å få et SFF og å bygge et internasjonalt ledende miljø.

I løpet av det siste året har krisen under utvikling kommet gradvis fram i offentligheten. Som et resultat nedsatte man ved juletider en ganske langsomt arbeidende komite som skulle finne ut av det som mange av oss stort sett visste allerede og har visst i lang tid. Dette kommer i stedet for aktiv handling, og noen innstilling fra denne foreligger ennå ikke. I og med at krisa er akutt, og vokser daglig, må noen adressere hva som faktisk har foregått.

Kort oppsummert er det store bildet dette: Når CSMN lyktes både med å bli et Senter for fremragende forskning og få en rekke tilknyttede forskningsprosjekter av svært høy standard, primært fra FRIPRO, skaptes et betydelig økonomisk overskudd ved Ifikk. Dette var mange interessert i. Førstemann til å dyppe inn var HF-fakultetet. CSMNs ansatte var en integrert del av filosofifaget som hadde det ansvaret for filosofiprogrammene ved UiO og for Ex.Phil.

Fakultetet så at den helhetlige økonomiske situasjonen ved dette fagmiljøet var meget god. Samtidig gjorde man om på fakultetets finansiering av Ex.Phil. Hovedinntekten ved Ex.Phil var og er studieplassfinansiering. Fakultetet beholdt fra 2009 halvparten av de studieplasspengene Ex.Phil brakte inn til HF, og refordelte disse til andre institutter. I omfang er dette i en størrelse av ganske mange millioner hvert år, proporsjonalt med det CSMN brakte inn som ekstra inntekt.

Den situasjon vi fikk var dermed at de pengene som CSMN brakte inn til Ifikk og som blant annet skulle gå til å bygge et internasjonalt fagmiljø i første rekke, i realiteten måtte brukes til å finansiere aktiviteter ved instituttet som gikk med betydelig underskudd og som før hadde blitt finansiert av Ex.Phils overskudd. Ifikks allmenne økonomiske evne, uavhengig av å ha et SFF, var dermed alvorlig svekket, uten at denne dimensjonen var vurdert av fakultetet.

Det som i perioden etter skjedde i interaksjon mellom instituttledelsen og fakultet, er en ulykkelig utvikling for filosofidelen ved Ifikk, som kunne fått en fantastisk framtid. Noen andre fag med Ifikk går som sagt med underskudd. Slik er det – økonomisk styrke i andre fag skulle sørge for robust balanse, slik var instituttene tenkt sammensatt med tilstrekkelig økonomisk styrke. Dette ignorerte man og bygde systematisk ned bemanningen i filosofi og Ex.Phil, og bygde opp bemanningen ved noen andre fag ved instituttet. Dette skjedde trolig med sviktende forståelse av økonomien, men en slik forståelse er noe man simpelthen skal ha, både på institutt og fakultet. Det er et opplagt lederansvar å framskaffe den.

Problemet med utviklingen var opplagt: Aktivitetene med underskudd vokste i omfang, og det relative styrkeforholdet mellom de aktivitetene som bringer inntekter inn og de som bringer utgifter forskjøv seg klart i retning av utgifter. Man beredde på denne måten grunnen for et større underskudd, og både instituttleder og dekan må ha forstått eller burde ha forstått at dette skjedde.

Dette er hovedforklaringen på at økonomien ble så vanskelig ved IFIKK. Det er ikke riktig at man har ansatt for mange filosofer, sannheten er det motsatte. Filosofi/Exphil er den eneste ansatte-gruppen ved IFIKK som har gått klart ned i størrelse, til tross for SFF, og den er eneste som har et klart positivt økonomisk resultat. I dag er denne gruppen blitt for liten til å ta seg av sine oppgaver på tilfredsstillende vis, dvs arbeidssituasjonen er meget vanskelig for denne gruppen, og den inntektsbringende evne til gruppen svekkes dermed ytterligere.

Denne utviklingen skjer med fakultetets klare velsignelse, og på noen måter på fakultetets initiativ. Fakultetet tilsetter, og er som tilsettingsorgan ansvarlig for at all tilsetting ved fakultetet også er økonomisk forsvarlig. Det sammen gjelder instituttet som er innstillingsorgan, og har ansvaret for innstillingene. Det som er klart er at ingen av organene, både det som innstiller og det som tilsetter, krevde god kunnskap om de økonomiske og øvrige konsekvensene av sine beslutninger. Det er også klart at lederne i disse organene har et hovedansvar for at slik kunnskap foreligger når saken behandles.

Både dekan og instituttleder har derfor sviktet i forhold til å skaffe det kunnskapsgrunnlag som skal være standard ved UiO ved slike beslutninger. Her bør hver og en erkjenne eget ansvar for det som har skjedd på egen vakt, selv om det også er formildende omstendigheter for instituttlederne; de mottok all økonomi-informasjon fra fakultetet. Dekanen var til syvende og sist ansvarlig for at denne var adekvat og kvalitetssikret, men den var til dels helt gal.

Det mer absurde i denne historien er det neste som kommer. Det eneste botemidlet man velger å gjøre tilgjengelig når man omsider skjønner at man bygger et altfor for stort underskudd, er å redusere filosofi ytterligere. Dermed reduserer man ytterligere Ifikks inntektsgivende evne. Denne rammen er offentlig slått fast av dekan, (selvsagt pakket inn i andre ord), men det er innen denne HF-fakultetets ressursgruppe dermed skal finne «løsning» på underskudds-problemene ved instituttet. Den inntektsbærende evnen var nettopp i stor grad knyttet til den del av filosofigruppen som på ulike måter var knyttet til CSMN, og som også kunne gitt et nytt SFF. Det som følger med på kjøpet er at man i tillegg svikter Ex.Phil ved UiO, dette er to sider ved samme sak slik dette har utviklet seg.

I dag er situasjonen at filosofifaget ved UiO er i ferd med å kollapse under voldsomt arbeidspress, i det sentrale områder i filosofifaget er i ferd med å bli sterkt underbemannet. Det gjelder ikke minst de CSMN-relaterte; her er de som lettest får gode stillingstilbud og dermed de som drar først.

Det er nå stor frykt for at flere følger etter og at faget faller helt sammen. Særlig bemerkelsesverdig er at ingenting blir gjort for å beholde svært dyktige kvinner i et mannsdominert fag, tre av de fem som nylig har dratt er fremragende kvinner. (Av fagets ti siste faste ansettelser i Oslo er seks kvinner. (Tenk NTNU!) Også her har CSMNs innsats vært avgjørende.)

Men – skulle man ikke nettopp ‘bygge robuste internasjonalt ledende forskningsmiljøer som preger institusjonen også etter endt senterperiode’? Det måtte nok vike: I feststemt glede over penger til egne kjepphester har man gladelig satt dette til side.

Powered by Labrador CMS