Debatt ● åtte prosjektledere i det europeiske forskningsrådet

Hvem skal plan­legge grense­sprengende forskning og hvordan?

Forskningsrådet bør finansiere fremragende forskning, og la forskerne og forskningsinstitusjonene selv legge planer og strategier for at fremragende prosjekter en dag blir grensesprengende.

— En tilfeldig og grensesprengende oppdagelse av nyere dato er Emmanuelle Charpentiers og Jennifer A. Doudnas oppdagelse av den såkalte ‘genetiske saks’, en teknikk for genredigering (også kjent som CRISPR) som har revolusjonert forskningen innen molekylærbiologi og genetikk og førte til at de fikk nobelprisen i kjemi i 2020, skriver innleggsforfatterne.
Åtte prosjektledere i Det europeiske forskningsrådet
Publisert Sist oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vitenskapsfilosofen George Sarton (1884-1956) argumenterte for at ervervelse og systematisering av kunnskap er den eneste menneskelige aktivitet som er kumulativ (opphopende) og progressiv i sin natur. I motsetning til i områder som kunst, religion, og politikk finnes det innen vitenskapen klare standarder og kriterier for hva som representerer fremgang.

Grunnforskning handler ofte om søken etter og ervervelse av kunnskap for kunnskapens egen skyld, ofte uten tanke på om den kan komme til nytte. Likevel er denne aktiviteten en betingelse for teknologisk og sosial progresjon, fordi kunnskap ervervet gjennom grunnforskning ofte - kanskje overraskende ofte - viser seg anvendbar.

Historien om hvordan grunnforskning har kommet til nytte er full av overraskelser. Ingen kunne for eksempel forutsett at Einsteins generelle relativitetsteori skulle få avgjørende betydning for dagens GPS teknologi. Et annet eksempel er Abelprisvinner John Tate’s arbeider med abstrakte matematiske problemstillinger for mer enn 50 år siden. Nå brukes hans resultater til kryptering i bankautomater.

Slik er det også med grunnforskningens progresjon. Kunnskap bygges gradvis opp ‘sten-på-sten’, men fra tid til annen skjer det større hendelser i denne utviklingen. Overraskende og grensesprengende oppdagelser som får stor betydning for hvor forskningsveien går videre og for hva forskningen en dag kan brukes til. Det er ofte uforutsigbart hvor og hvordan de grensesprengende oppdagelsene oppstår.

Mange grensesprengende oppdagelser skyldes en blanding av dyktighet og tilfeldigheter. Noen skyldes en god del flaks, som Flemmings oppdagelse av muggsoppers bakteriedrepende egenskaper i 1928. Andre er et resultat av mange år med nitidig arbeid hvor akkumulert innsikt er bygget gradvis til man en vakker dag plutselig ser verden på en ny, mer helhetlig, og ofte enklere måte. Dette var tilfellet da geologer og geofysikere på 60-tallet forsto at jordskorpen besto av plater som beveget seg relativt til hverandre.

En tilfeldig og grensesprengende oppdagelse av nyere dato er Emmanuelle Charpentiers og Jennifer A. Doudnas oppdagelse av den såkalte ‘genetiske saks’, en teknikk for genredigering (også kjent som CRISPR) som har revolusjonert forskningen innen molekylærbiologi og genetikk og førte til at de fikk nobelprisen i kjemi i 2020. Det er mange slike eksempler. Oppdagelsen av radioaktivitet, atomkjernen og røntgenstråling fant alle sted uten å være planlagt. Forskerne selv vet ofte ikke hva som blir grensesprengende før man en dag plutselig ‘ser lyset’.

Det bekymrer oss at NFR i sitt høringsutkast viser et overforenklet og svært instrumentelt syn på hva grensesprengende forskning er og hvordan den best kan fremmes.

Norsk grunnforskning finansieres i stor grad gjennom Norges Forskningsråd (NFR) og det Europeiske forskningsrådet (ERC). NFR har i mange år støttet fremragende og banebrytende grunnforskning gjennom det såkalte FRIPRO programmet og gjennom Sentre for Fremragende Forskning (SFF). I NFR’s strategi for perioden 2020-2024 høynes ambisjonsnivået ytterligere og det sies eksplisitt at et av hovedmålene skal være grensesprengende forskning og radikal innovasjon.

Banebrytende forskning skal nå kun være et skritt på veien. I høringsutkastet til porteføljeplanen for Naturvitenskap og teknologi som skal gjelde fra 2022 sies det at:

«Det er et mål å fortsette arbeidet med å utvikle og styrke banebrytende forskning som virkemiddel for å fremme grensesprengende forskning i tråd med målsetningen i Forskningsrådets strategi».

NFR ønsker derfor «å utvikle kunnskapsgrunnlaget for bedre å kunne stimulere, identifisere og vurdere potensielt grensesprengende forskning. Det er behov for mer kunnskap om hva som er den beste måten å fremme grensesprengende forskning på og hvilke virkemidler som skal til for å lykkes. I tillegg må det utvikles metoder for å vurdere om et prosjekt er potensielt grensesprengende, og hvordan man i etterkant kan måle om forskningen i prosjektet var grensesprengende.»

Flere av oss som har vært med på å organisere og lede forskningsprosjekter som er finansiert gjennom programmer som primært skal støtte banebrytende grunnforskning, både gjennom NFR’s SFF’er og gjennom ERC prosjekter, stiller oss undrende til denne nye ambisjonen fra NFR. Hva som viser seg å bli grensesprengende forskning vet man som oftest ikke før ‘grensene er sprengt’. At dette har skjedd, er ofte ikke klart før mange år etter at forskningsprosjektet er over. For mange skjer dette aldri selv om de er aldri så fremragende og nytenkende i sine valg av metoder.

Nyeste artikler

Mest lest

Hvordan skal så NFR og de forskerne NFR har plukket ut til å evaluere søknader om forskningsstøtte klare å identifisere grensesprengende forskning på et stadium hvor forskningen ikke engang har kommet i gang i påvente av finansiering? All erfaring viser at både NFR og tilsvarende forskningsråd i andre land har mer enn nok med å identifisere hvilke prosjekter som ‘bare’ er fremragende og kanskje banebrytende i valg av metoder og forskningsfokus.

Det bekymrer oss at NFR i sitt høringsutkast viser et overforenklet og svært instrumentelt syn på hva grensesprengende forskning er og hvordan den best kan fremmes. Vår enkle melding er at slike forskningsresultater ikke er forutsigbare. Man kan kun øke sannsynligheten for at de vil oppstå ved å støtte de beste eller mest lovende forskerne med ‘vanlig’ støtte til fremragende og kanskje banebrytende forskning både gjennom SFF’er og på andre måter.

Så må NFR bare vente og håpe på at noe grensesprengende skal skje; på at ‘ein våg me ikkje har visst um’* skal materialisere seg et sted i våre mange fremragende forskningsmiljøer.

Et forsøk fra NFR på å «utvikle vurderingskriterier egnet for grensesprengende forskning» står i en reell fare for å systematisk filtrere ut prosjekter som ellers ville ha vist seg en dag å sprenge grenser fordi slike prosjekter vil kunne fremstå som fremmedartede og kanskje esoteriske for NFRs evaluatorer.

Som et eksempel ble Mendels banebrytende arvelære først publisert i en artikkel fra 1866. Mendel befant seg imidlertid langt unna de store forskningsmiljøene på den tiden og artikkelen ble kun sitert fire ganger mellom 1866 og 1900. Hvilke metode og hvilke evaluatorer ville kunne identifisert hans arbeid som fundamentalt grensesprengende selv før hans arbeid ble publisert?

Vi foreslår at NFR fortsette å konsentrere seg om å finansiere fremragende forskning, og lar forskerne og forskningsinstitusjonene selv legge planer og egnede strategier for å øke sannsynligheten for at noen av de fremragende prosjektene en dag blir grensesprengende.

*Sitat fra: «Det er den draumen», Olav H. Hauge

Innlegget er signert av disse åtte prosjektlederne i ERC:

  • Bjørn Jamtveit, prodekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiO, tidligere SFF, leder, ERC prosjektleder
  • Mats Carlson, professor i astrofysikk, UiO, SFF-leder, ERC prosjektleder
  • Trygve Helgaker, professor i kjemi, UiO, SFF-leder, ERC prosjektleder
  • Hedvig Nordeng, professor i farmasi, ERC prosjektleder
  • Unni Olsbye, professor i kjemi, SFI-leder, ERC prosjektleder
  • Nils Christian Stenseth, professor i økologi og evolusjon, UiO, tidligere SFF-leder
  • Trond Torsvik, professor i geofysikk, UiO, SFF-leder, ERC prosjektleder
  • Ragnar Winther, professor emeritus i matematikk, UiO, tidligere SFF-leder, ERC prosjektleder

Les også:

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

george sarton unni olsbye senter for fremragende forskning ragnar winther nils christian stenseth meninger mats carlson john tate jennifer anne doudna grensesprengende forskning trond torsvik forskningsrådet emmanuelle charpentier det europeiske forskningsrådet debatt crispr bjørn jamtveit alexander flemming albert einstein trygve helgaker
Siste fra forsiden:

Nyeste artikler

Mest lest

Powered by Labrador CMS