Debatt ● Håvard Lund, Frank-Jørgen Vangen og Tommy Hvidsten
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
«Alle» er enige om fagskolesektoren er viktig, men hva er fagskolesektorens samfunnsansvar? Våre undersøkelser viser at fagskolestudier gir kandidatene mer enn lovens krav om å være «korte, yrkesrettede utdanningsprogrammer».
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I løpet av 2024 har Senter for erfaringsbasert læring og Høyskolen for Yrkesfag gjennomført gruppeintervjuer med undervisningspersonell og ledere ved seks offentlige fagskoler i Norge. De kommende analysene av intervjuene, og en påfølgende spørreundersøkelse, vil kunne bidra til et blikk inn i høyere yrkesrettet utdanning — sett fra de ansattes perspektiv.
Så vidt vi kjenner til eksisterer det ikke noe tilsvarende datamateriale i Norge i dag. Vi håper at undersøkelsene vil bidra til en dypere forståelse av sektoren og være et bidrag til kunnskapsbasert debatt om fagskolene. Analysearbeidet starter for alvor i 2025.
Vi kan se tegn til hovedtrekk i materialet, men presiserer at det for tidlig å trekke konklusjoner. Det synes klart at fagskolelærerne støtter opp om Fagskolelovens formulering «fagskoleutdanning skal være praksisnær og imøtekomme behovet for kvalifisert arbeidskraft i samfunnet».
Utsagn som «samfunnsoppdraget er å bidra til det arbeidslivet etterspør av kompetanse» og «vi svarer på arbeidslivets behov» ser ut til å være representative for respondentene. Dette er ikke overraskende tatt i betraktning utdanningenes historiske tilknytning til arbeidslivet, politiske signaler og nåværende/tidligere versjoner av Fagskoleloven.
Det som kanskje er overraskende, er at mange av lærerne vi har intervjuet er svært opptatt av studentenes utvikling på områder som ikke kan beskrives som ren kvalifisering for arbeidslivet.
Er det virkelig slik at alle utdannelser i Norge bygger medborgere — unntatt fagskolene?
Lund, Vangen og Hvidsten
Utdanningsforskeren Gert Biesta viser at utdanning alltid har effekter ut over ren kvalifisering til arbeid. Dette er områder som ikke er synlige i Fagskoleloven og nærmest fraværende i styringsdokumenter og ordskiftet om fagskolesektoren.
Noen sitater fra intervjuene illustrerer poenget:
«Så er det jo et poeng at vi ikke er bare kunnskapsformidlere. Vi er kompetanseformidlere i snever forstand. Kompetanse inneholder også en stor grad av personlighetsutvikling.»
«Og det er det studentene sier selv, at de kan ta mer plass, de blir tryggere, både faglig, menneskelig og sosialt.»
«Og det at de kommer hit med et ønske om å lære mer fag, det er jo en ting, men de blir utfordret på det med gruppedynamikk. De blir utfordret i forhold til kommunikasjon og i forhold til etikk. Så det er en prosess som både koster og som gir mye. Så ja, de går ut med et mer helhetlig menneskesyn, tror jeg. Og det å kunne mer om seg selv, det har jo også en viktig bieffekt når man møter andre».
«Jeg tenker det med dannelse og den reisen er kanskje noe av det viktigste som skjer på fagskolen».
«(...) ikke bare den faglige kompetansen de tar med seg ut derfra, men også den dannelsen, eller den endringen som skjer, utviklingen som skjer hos dem som mennesker da, er også en viktig del. Og det trenger jo samfunnet».
Det ser ut til at mange lærere i fagskolene ser en form for dannelse som ett av de viktigste resultatene av å gjennomføre en fagskoleutdannelse. Studiene gir erfaringer som har konsekvenser ut over kvalifikasjon til å utføre arbeid på en arbeidsplass. Disse erfaringene spiller inn i fagskolekandidatenes liv som medborgere og deres deltakelse i samfunnslivet.
Uteksaminerte fagskolekandidater er ikke kun yrkesutøvere: de er politikere, velgere og fagforeningsfolk, arbeidsgivere og arbeidstakere, familiefolk som er engasjert i frivillighet og deltagere i samfunnsdebatten. De er en del av den norske modellen og norsk samfunnsliv.
Hvorfor blir dette i liten grad snakket om når det snakkes om fagskoleutdannelse? Er det ikke viktig? Er det virkelig slik at alle utdannelser i Norge bygger medborgere — unntatt fagskolene?
Ifølge universitets- og høyskolelovens § 1—1 skal institusjonene «bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling». Hvorfor er ikke fagskolene pålagt et slikt ansvar? Tar ikke fagskolene et slikt ansvar? Er ikke fagskolekandidater klare til å ta et slikt ansvar?
I Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023—2032 har regjeringen Støre et mål om at
«... vi skal ha et demokratisk og bærekraftig samfunn med høy verdiskaping, rettferdig fordeling, utbredt tillit i befolkningen og gode offentlige tjenester over hele landet. Samfunnet skal være basert på en trygg sikkerhetspolitikk. Deltakelse i utdanning og arbeid er nøkkelen til en mer rettferdig fordeling, mindre utenforskap, sterkere samfunnsengasjement og personlig frigjøring. Klima og natur skal være en ramme rundt all politikk». Meld. St. 5 (2022 — 2023) (s. 9)
Det er ikke vanskelig å si seg enig i målene, men leser man offentlige publikasjoner om fagskoler eller «fagskoledebatten» i Khrono skal man lete nøye for å finne ambisjoner om fagskolesektorens bidrag til et demokratisk samfunn, sterkere samfunnsengasjement og personlig frigjøring.
Kontrasten til lærernes utsagn i vårt materiale er ganske stor, der nettopp demokrati, samfunnsengasjement og personlig frigjøring tillegges stor vekt av flere respondenter. Kanskje kan denne «blindsonen» forstås i lys av det Hedvig Skonhoft Johannesen har omtalt som nedvurderingen av yrkesfaglig kunnskap.
Det er enighet om at fagskolene skal utdanne fagfolk til arbeidslivet, men både utdanningsteori og lærernes svar tyder på at noe mer skjer i løpet av studiene — og at dette «mer» er viktig. Er vi på sporet av en yrkesfaglig dannelse?
