Debatt ● cecilie schou andreassen
Etisk ledelse i akademia
Ledere må være rollemodeller og vise i praksis at de ønsker å utvikle en organisasjonskultur hvor etisk refleksjon er en selvfølgelig og nødvendig del av beslutningsgrunnlaget.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Rektor Klaus Mohn ved Universitetet i Stavanger (UiS) inviterer til at universitetene i større grad bør åpne for debatt med organisasjoner og stemmer som bryter med de verdier forskningsfellesskapet står for. Mens rektor Curt Rice ved NMBU angrer sine handlinger og unnskylder seg. Med en så stor grad av åpenhet tenker jeg de også vil gi rom for vurderinger av egne handlinger i lys av forskning på etisk ledelse.
Etisk ledelse omhandler lederes handlinger, handlingenes konsekvenser samt hvilke refleksjoner og intensjoner som ligger til grunn for det ledere velger å gjøre (Banks et al., 2021; Moore et al., 2019). Sannsynligheten for formålstjenlige og etiske handlinger øker dersom lederen gir eksplisitte begrunnelser og avveininger for sine handlinger som et fellesskap kan diskutere og vurdere. Slik bidrar ledelsen til en etisk bevissthet omkring de samværsformer og beslutninger som tas i organisasjonen.
Vi kan si at etisk ledelse knyttes til at etiske standarder og normer etterleves, men det at ledelsen proklamerer standarder i en strategiplan, i et verdidokument, eller i en tale er ikke tilstrekkelig for å øke sannsynlighet for etiske handlinger og økt refleksjon; normene må etterleves og stadig utvikles i konkrete situasjoner.
Ledere må være rollemodeller og vise i praksis at de ønsker å utvikle en organisasjonskultur hvor etisk refleksjon er en selvfølgelig og nødvendig del av beslutningsgrunnlaget. Aktuelt er at to rektorer fra akademia, rektorene Klaus Mohn og Curt Rice, har delt sine refleksjoner omkring omstridde handlinger. Mohn i forbindelse med å åpne opp UiS for klimafornektere, og Rice gjennom å beklage sine utsagn om at andres meninger ikke var ønskelige og legitime i akademia.
Hvordan står så rektorene sine handlinger og begrunnelser seg for en etisk analyse?
1. Etisk ledelse handler om leders grunngivning for beslutninger i etiske dilemmasituasjoner.
Det er åpenbart positivt at både Rice og Mohn gjør rede for etiske dilemmaer og avveininger i forhold til egne handlingsvalg. Samtidig må vi spørre om disse refleksjonene er reaktive, det vil si om de kommer etter ytre press, eller om refleksjonene er lagt fram for et styre eller faglig fellesskap i forkant av rektorenes handlinger. I Mohns tilfelle utviser styremedlemmene Svein Tuastad, Tom Hetland og Kolbjørn Brønnick på Facebook stor deltakerglede og er overstrømmende til rektors handlinger uten at noe tyder på at saken om lån av lokaler og deltakelse på Klimarealistenes lansering har vært drøftet eller orientert om i styret. Mohn gir derimot selv langt mer prisverdig uttrykk for at han var usikker og tenkte over saken.
«I rolla som leiar for eit mangfaldig akademisk kollegium er det av og til slik at ein kan lure på korleis ein skal posisjonere seg, kva ein skal gjere – og ikkje minst kva ein skal seie»
Vurdert ut fra teorien om etisk ledelse sine forventinger til leders ærlighet er det vesentlig at leders autentiske meninger har forrang framfor ønske, eller valg for å posisjonere seg. En leder som arbeider i tråd med etisk ledelse mener noe autentisk om et saksforhold, og leter ikke etter meninger om et saksforhold for å posisjonere deg og sin organisasjon.
2. Etisk ledelse handler om leders daglige handlinger hvor leder forventes å framstå som et moralsk forbilde.
Det å unnskylde seg og beklage som rektor Rice gjør er prisverdig og noe vi bør forvente av en leder som innser at hun eller han har tråkket feil. Slike handlinger er såpass sjeldne i universitets- og høyskole-Norge at vi kan si at det er noe forbilledlig over det.
Rektor Mohn refererer i sin tale til et muntert råd han en gang har fått «Om ingenting anna verkar, prøv sanninga.» og vil derfor «berre seie det som det er.» Jeg legger til grunn at Mohn spøker og ville sagt sannheten først som sist. Han sier at alternativet til å gjøre som han gjorde er «scenenekt og utestenging, ekkokammer og konspirasjon. Ei slik utvikling vil avgrense ytringsrommet, sette den akademiske fridommen under press og legge band på den offentlege debatten».
Jeg savner her refleksjoner og argumenter for hvorfor noe slikt ville inntruffet dersom han avsto fra å låne ut rom og ikke deltok på Klimarealistenes arrangement. Det er med andre ord vanskelig å forstå hvordan den akademiske friheten skulle settes under press ved at de Mohn mener er uakademiske, og heller burde utgi et medlemsblad, ikke får presentere sitt tidsskrift på et universitet. Alle som vil får jo heller ikke trykket sine artikler i fagfellevurderte tidsskrift uten at vi av den grunn sier at den akademiske friheten er truet.
Mohns kritikk av Klimarealistene er en imponerende klar og gjennomtenkt tekst, men den kunne han jo fremført hvor som helst uten å gi Klimarealistenes tidsskrift, som han faglig og verdimessig dømmer nord og ned, den oppmerksomhet de nå får. Ikke ble det noen opplysende samtale på møtet, og ikke er debatten i ettertid på Facebook noe særlig forsonende og oppklarende.
3. Etisk ledelse handler om å la standpunkter bli gjenstand for offentlig diskusjon, hvor kraften i de bedre argumenter vinner fram.
Det forutsettes her at all tilgjengelig informasjon legges fram for vurdering. Er det den hele sannhet om Klimarealistene sitt arrangement at Mohn fikk en invitasjon og kun vurderte denne? Mohn skriver ikke noe om hvilke avveininger som knyttet seg til å låne ut universitetets lokaler til en organisasjon som Mohn selv beskriver som anti-akademisk, og uredelige i sin måte å forholde seg til foreliggende forskning. Heller ingen begrunnelse for hvorfor det å låne ut lokaler på noen måte skulle sikre ytringsfriheten - Klimarealistene har jo all frihet til å ytre seg.
4. Etisk ledelse handler om å etablere og vedlikeholde en etisk refleksjon i organisasjonen.
Rektorenes refleksjoner, begrunnelser, forståelse for innsigelser og unnskyldninger fremstår som personlige ytringer, og jeg finner ingen organisatoriske strukturer ved UiS eller NMBU, eller ved andre norske universiteter for den saks skyld, som særskilt skal sikre etiske vurderinger i organisasjonen. Det er også lite som tyder på at disse rektorenes beslutninger har vært drøftet åpent utover en engere krets og langt mindre drøftet i demokratiske organer ved universitetene.
Vi står derfor i en situasjon hvor de to mest omtalte sakene fra de respektive universitetene, med debatter og oppslag i riksmedia, ikke er tilstrekkelig forankret i organisasjonene. Ved UiS ser vi imidlertid stor jubel – på Facebook - for rektors tale mot Klimarealistene spesielt av styremedlemmer, mens ingen synes å etterspørre behandling i egne organer. Samtidig må man være klar over at det er en kvalitet at rektorer, som gjennom sitt virke opparbeider seg stor kunnskap om universitets- og høyskolesektoren, ytrer seg i offentligheten også om kontroversielle tema og har et visst handlingsrom. Det kan vanskelig sies å være etisk å gi folk munnkurv, også rektorer, men det kan selvsagt være nyttig å tenke seg om og reflektere med andre før en uttaler seg om kontroversielle tema.
Epilog: Når man skriver om refleksjon og etikk så må man selvfølgelig også redegjøre for egen rolle. Jeg har tidligere vært i diskusjon med rektor Mohn uten å komme til enighet eller særlig klarhet, og jeg er første vara til universitetsstyret ved UiB hvor jeg gikk til valg på et program om økt åpenhet og økt universitetsdemokrati.
Det er meget mulig at disse erfaringene gjør at jeg er for hard i min vurdering av spesielt rektor Mohns handlinger. I så fall korriger meg slik at vi kan få en enda mer levende, åpen og vital universitets- og høyskolesektor. Mohn og Rice sine kontroversielle handlinger kan være en spire til dette.
