Debatt ● asle toje
Et riktig kjedelig svar på grov anklage
Jeg kastet bort to timer på å skrive dette tilsvaret, vurder nøye om du vil kaste bort fem minutter på å lese det.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
For en tid tilbake stod et leserinnlegg i Khrono. Leserinnlegget var en serie med svært alvorlige anklager mot undertegnede som svar på en spalte jeg hadde skrevet i Minerva (innlegget kan leses her). Hvorfor de ikke valgte å svare der spalten stod skrevet, vet jeg ikke.
Det er nærliggende å tenke at anklagene ville ha større injurierende kraft i Khrono. Det er derfor nødvendig å imøtegå disse i detalj. Så spenn dere fast, dette kommer til å bli kjedelig. For å holde dette tilsvaret kort, unnlater jeg å diskutere ad hominem i innlegget som ble fjernet etter publisering.
Det er noe hyklersk over at de som søker jobb ved en, av få, kristne høyskoler, blir sjokkert over at høyskolen står for kristne verdier.
Asle Toje - forsker, spaltist og forfatter
Alt i ingressen er det åpenbart at de tre ikke har tenkt å argumentere, de har tenkt å rakke ned. Jeg er visst del av «krefter fra det politiske ytre høyre har satt det liberale demokratiet under press». For ordens skyld, hører jeg naturligvis ikke hjemme på ‘ytre høyre’. Jeg er en konservativ. Kanskje forfatterne er så langt til venstre, at forsvar av religionsfriheten virker høyreekstremt?
Det faller forfatterne tungt for hjertet at jeg har beskrevet den norske kirke som ‘Woke’. Men det er jo nettopp det ordet biskop Kari Veiteberg brukte for å beskrive kirken under årets Olsoksmesse. Hun sa: «Vi held vake, er årvåkne... woke, som det heter på engelsk». For å understreke, nikket Biskopen da hun sa dette.
Kari Veiteberg, ´woke´biskop under Olsokmesse
Så kommer en grov anklage «det er ikke greit at en akademisk fagperson, som er forpliktet til sannhet, bruker sin posisjon (…) til å fortelle rene usannheter.» Dette høres jo ikke bra ut. Jeg ble rent bekymret et øyeblikk, men så viste det seg at «løgnen» jeg har fortalt, er at NLA-høgskolen har utdannet lærere siden 1968.
De viser til at «lærerutdanning først ble opprettet i 1996.» Dette er et semantisk poeng knyttet til om utdanne betyr det samme som å akkreditere, eller å undervise. Det er åpenbart at jeg mener det sistnevnte. Norsk Lærerakademi for kristendomsstudier ble opprettet ved NLA i 1968. De har altså utdannet lærere siden 1968.
Men dette var kanskje en litt uheldig start? De må da ha bedre argumenter for å rettferdiggjøre anklager om høyreekstremisme og akademisk inkompetanse? De tre skriver:
«Deretter hevder han at Nokut varslet sin revisjon av NLA-høgskolens akkreditering da lærere i Oslo-skoler sa opp sine stillinger som praksisveiledere for NLA vinteren 2021. Sannheten er at Nokut varslet dette arbeidet i desember 2019, over et år i forkant.»
Men jeg skriver ikke dette. Jeg refererer til bakteppet for debatten: «Konteksten er at flere offentlige skoler i Oslo nektet praksisplass til lærerstudenter ved NLA Høgskolen.» De misforstår altså med vilje, og enda verre: de feilsiterte meg. For å vise at jeg er en dårlig akademiker. Det er opp til leseren å vurdere hvor nøden er størst.
Neste anklage går på at NLA har våget å fremme Bibelens syn på ekteskapet:
«Toje sammenligner NLA med Notre Dame University. Men det er i beste fall villedende. Også Notre Dame University i Indiana anerkjenner og erklærer seg forpliktet av de samme normene.»
Men Notre Dame går lengre enn NLA. Deres linje er klart formulert:
«The University embraces the Catholic Church’s teaching that a genuine and complete expression of love through sex requires a commitment to a total living and sharing together of two persons in marriage. Consequently, students who engage in sexual union outside of marriage may be subject to referral to the University Conduct Process.»
De hadde visst dette om de hadde lest William C. Ringenbergs bok The Christian College and the Meaning of Academic Freedom: Truth-Seeking in Community (2016).
Det er verdt å minne om at hva de tre forfatterne mener er et grovt brudd på akademisk frihet. Det er en formulering i NLAs verdidokument «Ekteskapet mellom mann og kvinne er i den tradisjonen NLA Høgskolen står i forstått som bærende norm i samlivsetikken.»
Det må være lov å spørre seg om de ikke trekker strikken vel langt å hevde at å erkjenne dette faktum, er det samme som å «begrense ansattes akademiske frihet».
Det sier også sitt at enkelte av de ansatte ved NLA står rede til å i praksis kjempe for skolens nedleggelse for å få ordene fjernet. Det synes ondsinnet og det synes disproporsjonalt. Omtrent som leserinnlegget deres.
Forfatterne hevdet videre «Toje på sin side behandler NLA som et trossamfunn, og ikke som en høyere utdanningsinstitusjon.» Jeg vil vel heller si at de selv ikke har tatt inn over seg at NLA er en kristen høyskole. De mener at religionsfriheten stanser ved høyskolens dør.
Jeg argumenterer for at siden vi tillater at private aktører driver høyskoler i Norge, må vi også tillate at de kjemper for sitt verdigrunnlag. Det er noe hyklersk over at de som søker jobb ved en, av få, kristne høyskoler, blir sjokkert over at høyskolen står for kristne verdier.
Det virker som om de leter etter noe å krenkes over og at ‘akademisk frihet’ er et vikarierende argument for å bringe storsamfunnets tunge hånd ned over en minoritet som står for et litt annet syn enn flertallet. Og de gjør dette i mangfoldets navn. Det ingen ting i veien med selvbildet.
Men NLA slipper billig unna i forhold til meg. Jeg ble alt stemplet som ytre høyre i ingressen. Til sist i kronikken gjøres jeg ansvarlig for det liberale demokratiets svekkelse. Snakk om å miste all sans for proporsjoner. Tanken synes å være at det ikke finnes legitim uenighet, bare godt og ondt. Og jeg tildeles rollen som den onde. Fordi jeg er uenig med dem.
Jeg håper de av leserne som har kjempet seg gjennom denne kjedelige teksten gjør seg noen tanker om hva dette sier om hva slags kår religionsfriheten her til lands vil ha, om mine kritikere fikk bestemme.
Det underbygger med tydelighet mitt poeng: NLA må kjempe. Deres kritikere vil dem ikke vel, deres identitetspolitikk er slik Pankaj Mishra beskriver den i boka Raseriets tidsalder (2017): «Vår fremtid, eller ingens».
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
