Debatt ● asle toje
Religionsfriheten i Norge er under angrep
Prosessen mot NLA Høgskolen er et eksempel på en stat som ikke kjenner sine grenser.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Nokut – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen – overser høyskolene i Norge. Styret i Nokut har igangsatt en «prosess» der målet synes å være å frata den kristne NLA Høgskolen akkrediteringen. NLA har nå to år på seg til å «rette opp» det som blir påpekt som mangler.
«Mangelen» i denne sammenheng er at skolen står for et tradisjonelt syn på ekteskapet. Skolen står også i fare for å miste statsstøtten på 281 millioner kroner. Dette betyr i praksis nedleggelse av skolen som har utdannet lærere siden 1968.
Konteksten er at flere offentlige skoler i Oslo nektet praksisplass til lærerstudenter ved NLA Høgskolen. Begrunnelsen var en formulering i høgskolens verdidokument: «Seksuelt samliv utenom det monogame ekteskap mellom kvinne og mann er i strid med Bibelens ord.»
Nokuts forskningsetiske komité hevder dette er uforenlig med hva de kaller «full akademisk frihet». «Full» i denne sammenhengen er tydeligvis ikke å bli belemret med religion ved en kristen høyskole. Dette slår meg som underlig, all den tid det finnes førsteklasses universiteter i USA som har samme uttalte verdisyn. Ta det verdensledende Notre Dame, for eksempel.
Aldri nok| Siden er dokumentet blitt skrevet om i mildere ordelag. «Ekteskapet mellom mann og kvinne er i den tradisjonen NLA Høgskolen står i forstått som bærende norm i samlivsetikken.»
Dette har ikke fått kritikerne til å roe seg, uten at de har formulert noe konkurrerende syn på ekteskapet. Men de mener at deres syn skal gjelde, også på en kristen høyskole. Det er urovekkende at forsøk på kompromiss blir møtt med nye krav og nye trusler om kansellering.
Dette er en erfaring kristne har gjort seg gang på gang, det er aldri nok. Toleransens forsvarere kan være svært intolerante når de støter på synspunkter de ikke er enige i. «Mangfold» synes ofte å bety et fravær av konservative stemmer. Stadig oftere brukes kvasijuridiske skinnprosesser som maktmiddel.
Det er derfor ikke overraskende at Nokut har laget en prosess der NLAs grunnsyn ikke er representert blant de som i realiteten er dommerne. Fædrelandsvennen skriver på lederplass: «Skal vi tillate at private aktører driver høyskoler i Norge, må vi også tillate at de kjemper for sitt verdigrunnlag».
Religionsfriheten| Da må vi altså stole på at noen av dem innser at de er i ferd med å forbryte seg mot religionsfriheten her til lands. § 16 i Grunnloven sier «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse». Og det er nettopp hva denne saken handler om, religionsutøvelse.
Religionsfrihet betyr retten til å velge hvilken religion å følge og tilbe uten innblanding. Det er vanskelig å se kravet – om at NLA skal endre sitt trosgrunnlag for ikke å bli utslettet – som noe annet enn nettopp det: innblanding.
Naturligvis var det lutheranerne de ga seg på. De gir seg jo alltid. Men la oss tenke at Nokut valgte å drive prosess mot en katolsk høyskole, på samme grunnlag. Ikke på grunn av noe som minner om lovbrudd, men fordi de forsvarte kjernefamilien med religiøse argumenter?
Universitets- og høyskoleloven, § 1-5 (2), slår fast: «[H]øyskoler har ellers rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammer som er fastsatt i eller i medhold av lov.» Hva Nokut forsøker å knesette, er at det ikke finnes religion, bare politikk og forvaltning av politikk.
Spørsmålet blir da om det finnes religionsfrihet i et samfunn der du står fritt til å mene hva du vil, men å praktisere troen er grunn til oppsigelse? Du kan ikke både ha religionsfrihet og offentlig kansellering av de troende. Dette blir presserende i et samfunn der staten samler penger fra alle og omfordeler.
Finansiering| I andre land ville NLA være privatfinansiert, men i Norge har vi en stor stat som finansierer store deler av sivilsamfunnet. Dette spørsmålet er langt større enn NLA. Vi har nemlig fått en ny lov for tros- og livssynssamfunn.
Livssynsloven er en bro fra statsreligion til statsreligioner. Skattebetalerne skal få betale for alle. Andre trossamfunn er så blendet av pengene, at de er nesten rørende ubevisste at de ved å ta disse pengene aksepterer storsamfunnets normer som teologiens prøvestein.
Den norske kirke har måttet akseptere at det knapt finnes noen annen etikk enn stortingsflertallet. Derfor har kirken mer å si om kjøttfrie måltider, enn om bekvemmelighetsbegrunnet abort på halve tvillingpar.
Det er forståelig at staten ser seg tjent med en ordning der det skjeve forholdet mellom kirke og stat overføres på alle «livssynssamfunn». Staten vil således få et avgjørende pressmiddel. Burka-saken og Islamsk råd er et annet frempek. Burka er ikke forbudt, men støtten røk lell. Dette gir seg uttrykk i høringsnotatets «forslag om klarere og noe mer omfattende vilkår enn de som gjelder» i dag.
Et av de foreslåtte kravene vedrører praksis som er «skadelig» for barns utvikling, noe som jo er åpent for fortolkning, for å si det mildt. Det er grunn til å spørre seg om livssynslovens stålsatte ideal vil oppleves som å gi mindre, og ikke mer, religionsfrihet når minoriteter opplever å bli overkjørt i spørsmål om det de holder hellig.
Religiøst motivert diskriminering| I en ideell verden ville det vært en prest, eller en biskop i Den norske kirke som skrev denne spalten, men de er opptatt med annet enn å forsvare kristne mot statlige overgrep. Kirkemøtet har en tiltaksliste når det gjelder klima som overgår flere politiske partier i detalj og radikalisme.
NLAs syn er at de har satt foten ned og sagt som Martin Luther: «Jeg verken kan eller vil tilbakekalle noe, for det verken er sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet. Gud hjelpe meg, Amen.» De vil trolig vinne denne saken.
Men Nokut da kan søke tilflukt i mer skjønnspregede argumenter knyttet til andre «kritikkverdige forhold». Dette er en kjent strategi, også i kirken. Da man ville bli av med den unge presten, Mikael Bruun, gjorde de det ikke i åpent lende. Han stod jo på Bibel-grunn i sitt syn på kvinnelige prester.
I stedet startet de en kvasijuridisk tilsynssak der nyord som «psykososialt miljø» stod sentralt. Kirken er jo opptatt av klima. Han fikk støtte av mange kolleger, men i skjul. Hvorfor i skjul? Kan det være at de er redde for at det oppdages «psykososiale utfordringer» hos dem?
Det som nå foregår, er religiøst motivert diskriminering. Signalet er at jobben din kan stå i fare hvis du bekjenner et minoritetsstandpunkt i sensitive politiske eller religiøse spørsmål. Prosessen mot NLA er et eksempel på en stat som ikke kjenner sine grenser.
Innlegget ble først publisert i Minerva
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Nøttesteik — på godt og vondt
Distriktsløft krever mer enn flere studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut