Debatt ● Arve Hjelseth
Et leit og lite inspirerende svar om digitale læringsopplevelser
Relasjonen mellom lærer og student må gjerne være dominert av digitale møter, men en velfungerende relasjon stikker mye dypere enn tilfeldige møter med bussjåfører og hotellresepsjonister, skriver Arve Hjelseth i et svar til Nedim Olsson Kasumacic.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg underviste mine første rene nettstudenter så tidlig som i 1999, og har ingenting imot digital undervisning. Men jeg er skeptisk til halleluja-retorikk om hvordan digitalisering vil (eller bør?) kaste om på alt vi driver med i høyere utdanning.
Nedim Olsson Kasumacic insisterer i Khrono på honnørord som «co-innovasjon», og vil omfavne — intet mindre! — teknologiske drivere som data, skytjenester og KI.
Jeg tror vi best møter fremtiden med kritisk sans. At læringsplattformer snart vil kjenne studentenes styrker og svakheter bedre enn lærerne er sikkert riktig nok, skjønt det spørs hva slags type styrker og svakheter det er snakk om. Men uansett om undervisning foregår ansikt til ansikt eller digitalt, er møtet mellom student og lærer først og fremst en sosial relasjon.
Kasumacic viser retorisk til at vi knapt savner fysiske banktjenester, eller å gå på et reisebyrå for å bestille flybilletter. Det sistnevnte eksempelet er for så vidt ufrivillig komisk, i og med at mange universiteter pålegger ansatte å bruke reisebyrå selv for de mest trivielle reiser, men det skal jeg la ligge.
Jeg tror vi best møter fremtiden med kritisk sans.
Arve Hjelseth
Hverdagen byr på en rekke sosiale og nesten-sosiale møter som har liten relevans for begge parter. Bussjåføren, de ansatte på nærbutikken, resepsjonisten på hotellet, og så videre. De fleste av oss bryr oss ikke om hvem disse er, selv om vi i visse tilfeller kan utveksle noen ord med dem, også ut over det strengt nødvendige. De er utbyttbare, og fra den ansattes perspektiv er også vi det.
Slike møter er det ofte relativt uproblematisk å digitalisere bort. Noen foretrekker å handle dagligvarer i en betjent kasse fremfor å skanne varene selv, men de fleste ser neppe på det som noe stort tap at slike relasjoner blir færre. Det finnes også dem — sikkert særlig blant eldre — som savner å snakke ansikt til ansikt med folk i banker og på postkontorer, men stort sett har denne transformasjonen gått greit.
Det skyldes altså at begge parter i slike relasjoner er prinsipielt utbyttbare. Kostnaden ved å rasjonalisere bort ansikt til ansikt-møtet, kanskje også det digitale møtet mellom levende personer, er så små at digitalisering er uproblematisk i de tilfeller det fungerer. På flere hoteller er det mulig å sjekke både inn og i hvert fall ut uten å snakke med noen, akkurat som vi kan bestille mat og drikke på en del restauranter digitalt og få maten brakt til bordet.
Men legg merke til at det ofte er hotellene og restaurantene i den nedre delen av prissjiktet som tilbyr slike løsninger. Grunnen er at litt dyrere hoteller og restauranter ikke bare selger en seng eller et måltid. Som Andreas Hompland en gang skrev, de tilbyr også sosialt miljø, trivsel og tilhørighet. Da sitter det mye lenger inne å kvitte seg med de sosiale møtene som inngår i det sosiale spillet. Særlig den komplekse interaksjonen mellom drevne servitører og rutinerte gjester på bedre restauranter illustrerer dette. Begge parter forholder seg til relasjonen som om de ikke er utbyttbare. Det er en vesentlig del av verdien, det som gir lukt og farge til opplevelsen.
På samme måte er det i banken min, hvor jeg som god kunde får beskjed etter innlogging om at jeg har en personlig kontaktperson, som jeg faktisk kan få i tale ganske kjapt om det skulle være behov for det. En trygghet for oss som ikke uten videre befinner oss vel med å chatte med roboter.
Denne lange omveien illustrerer noe jeg tror de største digitaliserings-entusiastene overser. En lærer har sine feil og svakheter akkurat som studentene, men han eller hun er et menneske, og forhåpentligvis betyr relasjonen mellom studenter og lærere noe for begge parter.
Relasjonen mellom lærer og student må gjerne være dominert av digitale møter, men en velfungerende relasjon stikker mye dypere enn tilfeldige møter med bussjåfører og hotellresepsjonister. Kasumacic må gjerne finne denne påstanden «lei og lite inspirerende», men det er ikke universitets oppgave å omfavne tidsånden uten å stille kritiske spørsmål.
