Digital undervisning gjør akademisk undervisning fremfor alt lesbar for maskiner

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nylig fremmer professor Arve Hjelseth viktige argumenter og velformulerte refleksjoner rundt digital undervisning i Khrono. Han setter spørsmålstegn ved digitaliseringsmantraet som han mener kommer tydelig frem i en internasjonal og kommersiell studie som fastslår at studenter ønsker seg mer hybrid undervisning, omtalt i Khrono 14. juli.

Hjelseth understreker hvor viktig den direkte sosiale interaksjonen mellom studenter og foreleser er for både læring og forståelse. Han peker på at analoge forelesninger er mindre passiviserende, statiske og kjedelige enn sine digitale, «ferdigtyggete», «kontekstløse» og gjerne finslipte (eller politisk-korrekte) video-pendanter. Dette er viktige poeng som bekrefter et urokkelig faktum: læring og undervisning er inherent knyttet til dynamiske sosiale prosesser.

Debatt ● Arve Hjelseth

Hva mener vi med digital undervisning?

I tillegg skriver Hjelseth: «Mye av undervisningen er altså digital. Til tross for dette ber Tribal i-graduate oss om å lytte mer til studenter som vil ha såkalt «hybrid» undervisning. Det koker ned til at sterke krefter — og jeg tror ikke en gang studentene er de viktigste — vil ha forelesninger tilgjengelige digitalt, også i ettertid.»

Han berører her to viktige momenter: at mye av undervisningen allerede er digital, og at det er sterke krefter i sving bak det sterke ønsket om ytterligere digitalisering.

Jeg er enig i begge påstandene, og mener selv at digitaliseringsmantraet i kontekst av høyere utdanning (som i mange andre sektorer) følger ideologien om at teknologisk disrupsjon er unngåelig. Harvard-professoren Shoshana Zuboff kaller dette fenomenet for «Techno-inevitablelism». Digitalisering og teknologisk fremskritt blir her fremmet som et naturlig fenomen eller en ustoppelig naturkraft som det er nytteløst å stå imot. Man må ganske enkelt finne seg i det.

internasjonal undersøkelse

Studenter ønsker seg en mer hybrid studiehverdag

Dette ideologiske fenomenet har også truffet oss: Det populære uttrykket «det har kommet for å bli» brukes hyppig i offentlige diskusjoner om digital teknologi i Norge, noe som kan ansees som en språklig manifestasjon av de alternativ-løse fremtidsutsiktene som venter oss.

Dessverre glemmer vi ofte at det finnes en del aktører som faktisk tjener gode penger på at vi tror på og følger blindt dette digitaliseringsmantraet. I utdanningskontekst er dette ikke sjelden kamuflert i fraser og imperativer om å tenke nytt om undervisning og kunnskapsformidling.

Selvsagt — verken akademia eller akademisk formidlingsarbeid er noe statisk, og ideelt sett går endringene i takt med samfunnet utenfor. Men jeg mener at vi bør holde hodet kaldt og tenke nøye gjennom langsiktige konsekvenser av digitaliseringseventyret — særlig på universiteter og høgskoler som er sentrale institusjoner for kunnskap i samfunnet.

Vi må nemlig være klar over at når vi digitaliserer våre forelesninger og interaksjoner med studentene så dreier det seg ikke bare om «hybrid undervisning» eller å lage mer fleksible, inkluderende og tidsriktige løsninger for studentene (eller litt frekt formulert: kommende generasjoner av såkalte «screenagers»).

Debatt ● maren anne kvaløy

Studentenes eksperimentelle barndom

Det er et annet moment som er vel så viktig: vi bidrar til å gjøre vårt akademiske arbeid lesbart for maskiner. Med andre ord, digitaliseringsmantraet danner utgangspunkt for å forvandle våre daglige interaksjoner, vår atferd og våre intellektuelle resonnementer om til verdifulle data.

Utdanningssektoren er et av de mest lønnsomme markedene i skjæringspunktet mellom digital teknologi og digital økonomi. I løpet av pandemien ble dette tydelig, og prediksjoner om markedet for teknologi i høyere utdanning nådde nye svimlende høyder.

At vi blir oppmuntret til å digitalisere vårt arbeid og våre interaksjoner med studentene er et viktig element i dette økonomiske regnskapet. For teknologiselskaper med fokus på høyere utdanning er vi akademikere det nye «data-gull-eselet» (fritt etter Brødrene Grimms eventyr «Bord dekk deg!»). Dataene, som vi produserer i store mengder, kan leses, samkjøres og analyseres ved hjelp av digital teknologi og fremfor alt: kunstig intelligens. Selvsagt er kunstig intelligens også tidens magiske trylleord i kontekst av utdanningsteknologi og vi må være klar over at det vil ha langsiktige og gjennomgripende konsekvenser for studenter, ansatte og også akademia som institusjon.

Jo mer vi digitaliserer og datafiserer arbeidet vårt, jo mer tilgjengeliggjør vi den for kommersielle aktører, jo bedre blir forutsetningene for å overvåke, analysere og bedømme oss ved hjelp av ulike maskin-analyser, og jo bedre danner vi grobunn for en mer omfattende metrifisering av læring og utdanning. Man trenger ikke mye fantasi for å ane at det omstridte tellekantsystemet ikke bare kan komme til å gjelde for vitenskapelig publisering og produksjon, men muligens også for vår pedagogiske og akademiske prestasjon.

Digitale forelesninger blir altså ikke bare potensielt treningsmateriale for (privateid) generativ kunstig intelligens (som Hollywood-skuespillerne i sin fortvilelse nå protesterer mot), men en utømmelig kilde for mangfoldig og gjenbrukbart data-gull som utdanningsteknologi-selskaper sikter mot for kreativ monetarisering.

Kort sagt, digitalisering av undervisningen dreier seg ikke utelukkende om nye undervisningsformer, studenters behov og ønsker, men om reelle og svært sterke kommersielle drivkrefter som kan knyttes til mulighetene digitale teknologier og nye fremvoksende markeder åpner for. Selvsagt tilbyr digitaliseringen også en rekke muligheter og sjanser for undervisning og kunnskapsformidling, men de må alltid avveies i henhold til ulike risiko og den langsiktige prisen man betaler for det.

Til dem som ønsker et dypdykk i det komplekse bildet knyttet til den politiske økonomien i digitalisering og datafisering av akademia anbefaler jeg å se nærmere på arbeidet til Janja Komljenovic ved britiske Lancaster University og særlig hennes aktuelle studie med tittel «Universities and unicorns: building digital assets in the higher education industry». Arbeidet til Komljenovic og kollegaene er ikke bare et eksempel på uavhengig og grundig offentlig forskning, men den setter også forskningsresultater av kommersielle aktører og dominerende offentlige narrativer om utdanning, akademia og teknologi i et kritisk lys.

Debatt ● Sissel Karin Haavaag

Videoopptak hjelper sårbare studenter