Et finansierings­system tilpasset sektorens mangfold

Forslagene som er fremmet i forbindelse med Stortingets behandling av kompetansereformen har skapt stort engasjement, spesielt i Khronos spalter. Diskusjonene knyttet til forslagene fra et flertall i utdannings- og forskningskomiteen om hva et nytt finansieringssystem skal inneholde viser i det minste at det er bred, politisk enighet om behovet for å endre finansieringssystemet.

Det er gode grunner til at ulike aktører ser behovet for endringer. Styringen av høyere utdanning og forskning er i dag omfattende og til dels uklar. Sektoren styres gjennom både lovverk, tildelingsbrev, styringsdialog, statlige strategier og handlingsplaner, nasjonale oppgaver, utviklingsavtaler, rammeplaner, øremerking av studieplasser og rekrutteringsstillinger og en rekke ulike indikatorer som utløser finansiering. Dette er samlet sett svært omfattende og bidrar ikke nødvendigvis til tydeligere styring. Snarere er resultatet mangel på prioritering.

• Les også: Bør «relevant jobb etter studiet» inngå i finansieringssystemet?

For både finansieringssystemet og styringen av sektoren mener vi derfor at mer tillit og autonomi er veien å gå. Staten som eier bør styre det som er nødvendig, men heller ikke mer. Slik sett er ikke det å øke antallet indikatorer i finansieringssystemet i seg selv en ønsket utvikling. Men debatten om hvordan universiteter og høyskoler skal levere godt på arbeidslivsrelevans, livslang læring og mer fleksibel og kort utdanning er svært viktig. Det ser det også ut til å være politisk enighet om.

Målet må derfor være å etablere en styring og et finansieringssystem som sterkere ivaretar disse hensynene, samtidig som autonomien sikres og styringen forenkles. Det bør være mulig. Det ligger mange muligheter for forenkling i et så komplekst system.

Det er bred enighet om at det å ha aktiv og nær forskningsaktivitet tilknyttet fagfeltet er viktig for kvaliteten utdanning og undervisning. Dessverre har en historisk betinget basisfinansiering videreført en skjevhet i finansiering av institusjonene og deres mulighet til å bygge gode forskningsmiljøer og hevde seg i internasjonale forskningsprosjekter. Både tid til forskning og nok rekrutteringsstillinger er et knapt gode. Dette må gjennomgås og finnes løsninger på for å utjevne og gi like forutsetninger for å drive forskning og utdanning av høy kvalitet. Samtidig må det sees på i en helhet, sammen med en gjennomgang av den resultatbaserte komponenten og finansiering av strategiske satsinger.

I diskusjonen som har gått i vår om å overføre eierskap av bygninger fra selvforvaltende institusjoner til Statsbygg har flere pekt på det strategiske handlingsrommet som en mulighet til å eie egne bygg gir. Hvordan dette slår ut og om denne muligheten skal være forbeholdt noen få er noe som også må sees på i sammenheng med en gjennomgang av finansieringssystemet

Det er altså mange grunner til å diskutere en ny modell for finansiering av universitets- og høyskolesektoren. Fullstendig enighet vil nok verken sektoren eller politikere finne, men la oss fortsette en åpen og god debatt som får frem ulikhetene, mangfoldet og de gode løsningene.