Nifu: Bør «relevant jobb etter studiet» inngå i finansieringssystemet?

«Relevant jobb etter studiet» skal inngå som faktor/insentiv i finansieringssystemet for høyere utdanning, ifølge en flertallsinnstilling fra partiene AP, FrP og SP.

Dette diskuteres heftig i Khronos spalter og i andre medier. Universitetenes egne kandidatundersøkelser av andelen som er i relevant arbeid, er benyttet som argument av for eksempel Roy Steffensen (FrP).

Det mest nærliggende kildematerialet til en slik mulig fremtidig ordning, er nok Nifus kandidatundersøkelser og ikke undersøkelser ved de enkelte lærestedene. Nifus undersøkelser er nasjonale og benytter definisjoner som gjør at resultater er sammenliknbare mellom læresteder og faggrupper i hele landet. Som ansvarlig for den nasjonale kandidatundersøkelsen, som er finansiert av Kunnskapsdepartementet, synes vi det er naturlig å komme på banen med noen betraktninger rundt temaet.

Nifus undersøkelser handler blant annet om arbeidslivsrelevans. Temaet er viktig både for de nyutdannede, arbeidsgivere og samfunnet generelt. Våre betraktninger nedenfor trekker ikke dette i tvil, og de dreier seg heller ikke om myndighetenes mulighet til å finansiere ekstra studieplasser til fagområder de regner med at det vil være særlig behov for i årene framover. Og heller ikke handler våre betraktninger om behovet for endringer i finansieringssystemet for høyere utdanning generelt, som flere har tatt til orde for. Våre betraktninger dreier seg bare om hvorvidt punktet «relevant jobb etter endt studium» er realistisk og formålstjenlig.

Det aktuelle punktet i innstillingen fra Ap, Frp og SP ble foreslått av FrP i 2018. På den tiden skrev vi i en rapport basert på Kandidatundersøkelsen 2017:

«… Det har blant annet fra enkelte hold vært fremmet forslag om en endring i finansieringssystemet i høyere utdanning, slik at det i stedet for å vektlegge hvor mange studenter som fullfører studiene, skal vektlegge hvorvidt studenten er kommet i jobb. Dette skal gi universitetene og høgskolene motivasjon til å ha (flere) arbeidslivsrelevante utdanningsløp. Dette forslaget har i liten grad har fått støtte, blant annet fordi det anses som nokså umulig for institusjonene å forutse konjunktursvingninger, og fordi det griper inn i institusjonenes autonomi.»

Nå har imidlertid et liknende forslag et flertall bak seg i Stortinget.

Formålet med kandidatundersøkelsene er forskning, statistikk, kartlegging og analyse av arbeidsmarkedsinstitusjonen og kandidatenes vurdering av utdanningen. Det kan stilles spørsmål ved om undersøkelsen bør gis et ytterligere formål, nemlig gi «objektive» indikatorer som direkte benyttes i et finansieringssystem.

Om det skulle bli aktuelt, må det diskuteres grundig. Det er også viktig å tenke nøye over om de aktuelle dataene er egnet til dette. Vi mener at de ikke er det, og vi synes det er vanskelig å få øye på andre datakilder som kan være det. Hovedgrunnen til vår tvil, er at situasjonen på ett tidspunkt kan si lite sikkert om hvordan situasjonen er fem-seks år fram i tid, når nye studenter er ferdig med sine studier.

Subjektive mål på studiets arbeidslivsrelevans basert på nyutdannedes opplevelser har vært nevnt i diskusjonen. Det er forskjeller mellom fagfelt og faggrupper i hvordan de vurderer arbeidslivsrelevansen av studiene, med færre som er godt fornøyd i idrettsfag, humanistiske og estetiske fag og samfunnsfag, og særlig mange som er fornøyd med arbeidslivsrelevansen i juridiske fag.

På den annen side: Er det ikke naturlig at den direkte arbeidslivsrelevansen ikke oppleves likt på alle studier? Behøver arbeidslivsrelevansen, og kan den, være like god i alle studier? Arbeidslivet er fullt av mennesker i viktige jobber som kan ha svart som nyutdannet at studiet ikke var veldig arbeidslivsrelevant. Det er også forskjeller mellom faggrupper i hvordan de vurderer for eksempel kvaliteten på veiledningen/tilbakemeldingen. Da kommer humaniora høyt, og juss lavt.

Hvordan vurderinger av studiets arbeidslivsrelevans skal kunne brukes på en meningsfull måte som input i et finansieringssystem for studieplasser på det enkelte lærestedet, er vi i tvil om. Derimot gir slike tall en bakgrunn for lærestedene til selv å vurdere hvordan kvaliteten på et studium kan forbedres, både med tanke på arbeidslivsrelevans og tilbakemelding/veiledning, det å tilby praksis mv. Men det er noe annet enn at det innebygd i selve finansieringssystemet benyttes data som en tenker seg skal si noe om arbeidsmarkedssituasjonen fem-seks år fram i tid.

Andelen som ikke er i «relevant jobb», kan imidlertid måles, gitt bestemte definisjoner, og ut fra en sammenkopling av kandidatenes svar på flere spørsmål. Ofte måler Nifu «mistilpasning». Det består av dem som er arbeidsledige, undersysselsatte (jobber ufrivillig deltid) eller som er i ufrivillig irrelevant arbeid.

Sistnevnte gruppe har en jobb de er meget overkvalifisert for og innholdet i utdanningen og jobben samsvarer dårlig, og de har denne jobben fordi de ikke fikk noe annet. En kan da, for enkelthets skyld, definere resten som å ha (tilnærmet) relevant arbeid, kanskje med unntak av de undersysselsatte som er i relevant arbeid. Det kan legges til at personer utdannet i helse- og sosialfag og lærerutdanninger og pedagogiske fag er overrepresentert blant de undersysselsatte.

Skal andelen som ikke er i relevant jobb måles per faggruppe per lærested, og få følger for det enkelte faget på det enkelte lærestedet? Skal en ta flertallsinnstillingen på alvor, ser det ut som eneste mulige vei. Eller er tanken at hvis det er en «for høy» andel nasjonalt som ikke har «relevant jobb» etter studiet på et fag, skal antallet studieplasser ved det aktuelle faget reduseres på alle læresteder?

Uansett vil en ha et spinkelt grunnlag, som kan være basert på tilfeldige resultater det enkelte året ved det enkelte lærestedet eller i den enkelte regionen, til å benyttes i et finansieringssystem. Bare en enkelt faktor som alderssammensetningen på et studium på et lærested, kan påvirke andelen fra dette lærestedet som er i relevant jobb som nyutdannet. I tillegg kommer selvsagt betydningen av konjunktursvingninger.

Nifu har i flere tiår uført jevnlige undersøkelser av situasjonen for mastere/høyere grads kandidater et halvt år etter fullført utdanning. De er en temperaturmåler av arbeidsmarkedet. Ser en nærmere på andelen som er uten relevant arbeid, blir noen kanskje overrasket. Arbeidsledigheten blant nyutdannede i naturvitenskapelige og tekniske fag var meget høy i 2015- og 2017-undersøkelsene. Dette var det umulig for lærestedene å forutse fem-seks år tidligere.

Om resultatene fra 2015- og 2017-undersøkelsene skulle benyttes til å redusere studieplassene i naturvitenskapelige og tekniske fag, ville det vært en risiko for mangel på folk med aktuell kompetanse når konjunkturene senere endrer seg. Oss bekjent ønsker ingen å redusere antallet studieplasser i slike fag.

Det er ikke uten betydning når i karriereløpet «relevans» måles. Mer erfaring medfører både at folk har mulighet til selv å påvirke og utvikle innholdet i jobbene sine, eller de får en ny jobb. Et halvt år etter uteksaminering opplever mange vansker med å få en jobb som er i samsvar med forventningene eller fullt ut i samsvar med innholdet i utdanningen.

Etter bare to-tre år har de aller fleste en jobb der de opplever å få utnyttet sine kunnskaper og ferdigheter, eller på andre måter svarer at de har hatt godt utbytte av utdanningen. Det er likevel forskjell mellom fagfeltene. Humanister og samfunnsvitere er gjerne noe mindre fornøyd enn andre. Hvorvidt de ville vært det om undersøkelsen var foretatt enda flere år etter fullført utdanning, vet vi ikke sikkert. En internasjonal studie (Verhaest og van der Velden 2013) viser imidlertid at personer utdannet fra slike generiske utdanninger (disiplinutdanninger) og som er overutdannet i sin første jobb, bruker denne jobben som en «stepping stone» for senere karriere.

NIFUs spesialkandidatundersøkelse 2019 to-tre år etter fullført utdanning viste at masterne hadde en god arbeidsmarkedssituasjon, til tross for at disse kandidatene ble uteksaminert på et tidspunkt da det hadde vært meget høy arbeidsledighet i Norge (2016).

Vi tviler imidlertid på at det er formålstjenlig å benytte resultatene fra denne undersøkelsen som en indikatorer i et finansieringssystem for dimensjonering av fremtidige studieplasser per fag per lærested. Tallgrunnlaget for et slikt tenkt formål er usikkert, selv om alle i kullet inngikk i undersøkelsen.