Erase and Rewind

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kalle Moene kommer med interessante perspektiver på dyrtida i Klassekampen 24. februar. Han viser oss at den gjennomgående historien vi blir fortalt om en pågående økonomisk krise ikke medfører riktighet. 

Med dette som bakgrunn vil jeg har se litt på dagens situasjon for høyere utdanning og forskning i Norge. Etter at tidligere minister Borten Moe igangsatte en «total makeover» for sektoren har framtidsutsiktene for en rekke fagfelt blitt ganske dystre. Nye resultatindikatorer skal iverksettes fra 2025. Disse innebærer en forenkling som gjør at mange fagfelt får svært vanskelige kår, og samtidig er det ingen resultatindikatorer for forskning. Institusjonene skal selv få prioritere fordeling av en rammebevilgning mellom forskning og utdanning. 

budsjettkonferanse

Krever kunnskapsløft i stats­budsjettet: — Kuttene rammer handlings­rommet

Selv om man legger all mulig velvilje til grunn, er det vanskelig å tro at det ikke vil blir mindre ressurser til forsking. Det nyliberalistiske systemet vil over tid tilpasse aktiviteten slik at man gjør mer av det man får økonomisk uttelling for.

I løpet av det siste året har sett to(!) ministre for forskning og høyere utdanning måtte gå av fordi de av ulike årsaker var uskikket til stillingen. Det setter store spørsmålstegn ved de tiltak disse ministrene har iverksatt. 

Man burde kunne forlange at den retning og de tiltak som er igangsatt under disse to ministre ble reversert midlertidig. Gå to skritt tilbake og tenke oss godt om, vurdere om disse tiltakene er riktige. Dersom de er det, implementere de. Men det er mye som taler for at de tiltak som er igangsatt for høyere utdanning og forskning er til skade for sektoren, og dermed for samfunnet.

Mange høyskoler har i de siste årene blitt omgjort til universiteter. Prosessen ble akselerert under Sandra Borch, men startet allerede under forrige regjering, hvor det florerte av høyskoler som ble omgjort til universitet. Dette har gjort at høyskolenes tidligere ansvarsområde er blitt svekket, fordi de nå også skal oppfylle kravene til universitet. 

Høyere krav til forskning har utvannet disse viktige institusjonene hvor det tidligere ble fokusert mer på profesjonsutdanning. Man kunne nesten tro at Solberg-regjeringen med FrP på laget skulle ønske å plukke ned brysomme eksperter i spesialiserte fagfelt. Ettersom det vanskelig lar seg gjøre å ta noen ned, løfter man resten opp, og så er alle like. Like dumme eller like smarte, samme det — så lenge ingen får pynte seg med å kunne noe mer enn andre. 

Ap-regjeringen har ikke gjort det stort bedre, hvor Borten Moe etter å ha skrytt av å være halvstudert røver gikk inn for en total makeover av sektoren. Man har diskutert bredt om hvorvidt politikere skal eller bør ha mastergrad etter uklarhetene omkring Borchs masteroppgave. Likevel: Man må (ja, må!) forvente at en minister har inngående kunnskap om den sektoren hen skal lede, og samtidig har en reflektert holdning til kunnskap og kilder. Man får ikke inngående kunnskap ved å være halvstudert røver, og heller ikke ved å gjøre slett arbeid under studiene. 

forskningspolitisk debatt

«Ekstrem oppussing var sagt med et glimt i øyet»

Apropos røver, dagens framtidsutsikter ligner mer på landeveisrøveri enn en ansvarlig utvikling av sektoren. Økonomien er like mye et resultat av politiske prioriteringer som den globale situasjonen. Man skylder på omprioriteringer, og å satse mer på utvalgte profesjonsutdanninger. Hvordan kan dette henge på greip når ministrene de siste årene har jobbet dedikert for å gjøre om høyskoler til universitet slik at en viktig aktør i profesjonsutdanningen er blitt utvannet?

Nå har vi fått en minister som i alle fall har god kjennskap til aktiviteten i sektoren gjennom egen praksis. Akkurat det er starten på en gjenoppbygging av sektorens tillit til politikerne, og er sårt tiltrengt. Det er samtidig overraskende (intet mindre!) at den nye ministeren ser ut til å fortsette i samme spor som de to foregående. Han har kanskje latt seg rive med av argumentasjonen om trange tider? Som nevnt over er det mye som tyder på at det ikke er så trange tider økonomisk som vi har blitt ledet til å tro. Derimot er det en omfordeling av ressurser hvor de rikeste tar mer, og resten må spare. 

Intervju

Nå er det han som har siste ord: — Er nødt til å gjøre dette på min egen måte

Det er som om ingen ser at dette styrer samfunnet raskere og raskere i retning av noe som ligner mer på Hunger Games enn et moderne demokrati.

Forskning: Resultatindikatorene som iverksettes fra 2025 har ingen indikatorer for forskning. Det gamle tellekantsystemet hadde sine svakheter, og vi er mange som ønsket en endring velkommen. Men Borten Moe fjernet rett og slett bare hele systemet. 

En trøndersk bonde skjønner jo såpass at hvis man tar ut motoren så vil ikke traktoren gå. Samfunnet trenger forskning, og man vet ikke på forhånd hvor neste krise kommer, så det vil lønne seg for alle at vi har spesialister som utvikler sine fagfelt i alle avkroker av kunnskapens økosystem. Trenger vi minne om hvor overrasket alle ble da pandemien slo til? Trenger vi minne om de mangfoldige utfordringene knyttet til kunstig intelligens? Ja, vi legger merke til at den nyslåtte digitaliseringsministeren heier på Google og etablering av datasenter utenfor Skien (kanskje det blir bra, kanskje ikke, mye strøm kommer det uansett til å bruke), men vi trenger at nevnte minister får et skikkelig kunnskapsgrunnlag å støtte sine beslutninger på. 

Apropos energidiskusjon, den opphetede debatten omkring kjernekraft versus vindkraft kostet en universitetsrektor jobben. Dersom den faglige debatten fikk utspille seg, og forskerne fikk uttale seg, ville slikt kunne blitt unngått. Det ser ut til at industrien og næringslivet har fått mandatet til å styre samfunnets utvikling, fritt for innsigelser fra eksperter og forskere på de fagfelt som inngår i problemstillingene.

Regjeringen bør snarest mulig gå for en operasjon «Erase and Rewind», hvor man reverserer de tiltak som er iverksatt under de siste to ministre og tar seg tid til en grundig refleksjon om hvorvidt disse er tjenlige for sektoren og for samfunnet.