Er akademisk språk dømt til å være tørt og lite engasjerende? Ikke nødvendigvis

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Som doktorgradsstudent og mastergradsstudent har vi pløyd gjennom en mengde litteratur i våre respektive studier. Den akademiske sjangeren er noe yngre forskere møysommelig må tilegne seg; det er et håndverk, og gjennom metodekurs og veiledning skal man mestre denne kunsten, på mastergradsnivå så vel som på ph.d.-nivå.

I akademia, så virker det til å være en tendens til å nærme seg det språklige på en slik måte at det fremstår nøytralt og objektiviteten henger høyt. Det er tross alt ikke språket som er hovedfokus i en vitenskapelig publikasjon. Snarere, så er det er overholdt tvil at det viktigste i en vitenskapelig publikasjon er funn, og dets respektive bærebjelker og forståelsesramme – nemlig teori, og metode. Vårt inntrykk er at dette har en utilsiktet konsekvens i form av en overkant tørt og ensformig språk, der det rent deskriptive dominerer sjargongen. Men må akademisk rigorøsitet ofre språklig engasjement?

språk

Rektorar ikkje uroa over meir engelsk: — Engelsk er ikkje eit framand­språk

Fra vårt perspektiv; snarere tvert imot. Som unge forskere, så sitter vi med erfaring om at de beste artiklene vi har lest, er de der god språkføring formidler viktige funn. Dette står som eksempel på at selv tung materie kan gjøres levende og engasjerende, gjennom språklig teft og vigør, og i møte med godt språk, har vi blitt desto mer vitebegjærlige og entusiastiske selv.

Og i vår søken etter kunnskap og dypere forståelse (i den forbindelse), har vi undret over om funnene hadde fremstått som like viktig og relevante, dersom språket ikke var like godt.

Hva angår presentasjon av vitenskapelige funn, så har vi begge hatt nytte av en artikkel av organisasjonsforskere fra 2023, Mark P. Healey med kolleger, publisert i Journal of Management Studies, Changing the scholarly conversation: What it means, why it matters, and how to approach it in micro research. I artikkelen undersøker de hva som karakteriserer artikler som i betydelig grad bidrar til å endre det de kaller «the scholarly conversation», den akademiske samtalen. Slik situerer de seg innenfor et Kuhniansk kunnskapsparadigme, der forskning forstås som en sosial praksis, en samtale.

Deres argument er at det å tette et kunnskapshull ikke er et godt nok argument for at et funn er viktig – det betyr ikke at det er interessant, eller relevant. Det som betyr noe, er hvordan man kan påvirke den akademiske samtalen. Det å bare opprettholde en eksisterende samtale er ikke seg selv så interessant. Derimot, det som er av betydning, er å endre samtalen, eller aller helst, stimulere til en ny dialog. Førstnevnte kan oppnås gjennom å gjøre samtalen dypere, tydeliggjøre, eller stille spørsmål. Og sistnevnte, hvilket henger høyere opp, kan man oppnå ved å tilby en ny vinkel, eller initiere en ny retning.

Gjennom en slik typologi kommer Healey mfl. med et viktig grunnlag for å forstå hva som kjennetegner virkelig gode vitenskapelige publikasjoner. Og i kjernen av dette, så ligger det å kunne formidle godt og overbevisende – nemlig å vise hvordan ens funn bidrar til å enten endre en eksisterende samtale, eller aller helst, stimulere en ny dialog. I den forbindelse, så vil vi trekke frem nettopp viktigheten av språket – å argumentere for at viktigheten av egne funn, fordrer tross alt gode skriftlige formidlingsevner, og således, god språkføring.

engelsk i akademia

Trur mange undervurderer kor viktig språk og morsmål er for studentane si læring

Å dele forskning, være seg i muntlig, eller i skriftlig format, er i bunn og grunn formidling. Slik er man som forsker også en forfatter. Og kanskje har denne rollen kommet i skyggen av å komme gjennom en redaksjonsprosess, å skrive formelt, nøytralt, objektivt – posisjoner som likevel er en umulighet i en forståelse av kunnskapen som sosial praksis og konstruert.

Funn, teori og metode kan ikke stå på egne bein, de må formidles, og i så måte er språket en realitet man ikke kommer forbi. Slik vil vi argumentere for at det å fremdyrke det språklige i enda større grad bidrar til å skrive virkelig gode vitenskapelige publikasjoner. En slik innfallsvinkel inviterer til å ikke bare betrakte språket som en nødvendig kanal for å formidle forskningen, men en iboende kvalitet i, og forutsetning for gode, vitenskapelige bidrag. I et språklig univers er det tross alt vanskelig, om ikke umulig, å se for seg noe forbi språket.

Vår intensjon, og vår oppfordring er å bane vei for en debatt for å i større grad betrakte akademia som en samtale, hvor språket ikke bare tjener et nødvendig, instrumentelt formål, men snarere besitter sin egen verdi og rolle i formidlingen av vitenskapelige funn. Det å se på skrivingen og det språklige som en slik kreativ prosess kan dessuten gjøre formidlingsbiten mer lystbetont, samtidig som det åpner for videre fordring av yrkesstolthet som forsker med eierskap sitt fagfelt med integrering av sin egenart.

Debatt ● svenn-erik mamelund

Engelsk til besvær?

Vårt håp for våre egne akademiske karrierer er å skape rom til å fremdyrke det språklige; som forsker er man tross alt også en forfatter. Som forsker, og forfatter, besitter en mulighet til å utfordre sin egen stemme gjennom den språklige dimensjonen, der en inkludering av kreative prosesser kan åpne opp for uoppdaget perspektiver.

Likeledes så vil vi invitere andre forskere til å ikke være redd for å leke litt med språket kreativt, innenfor det som tillates innenfor det akademiske paradigmet. Ikke vil det bare kultivere ett engasjement rundt formidlingen av forskningen, men også tydeliggjøre forskeren sin stemme. Og slik vil man kunne fenge andre, men viktigst av alt - seg selv.

Filosofen Alan Watts sa i sin tid «This is the real secret of life - to be completely engaged with what you are doing. And instead of calling it work, realize it is play.» Å fremdyrke det kreative stimulerer lidenskap og engasjement i arbeidet. Etter vår mening er det ingen motsetning mellom kreativitet og lek, og akademisk kvalitet; tvert imot, så avhenger de av hverandre.