En Utsynsmelding må kunne styrke Norge som kunnskapsnasjon

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Utsynsmeldingen søker å bygge opp et godt og sikkert kunnskapsgrunnlag som gir rom for fleksibilitet når det gjelder demografi, behovene for videreutdanning og student-, samfunns- og arbeidslivsbehov. Det er bra. Norsk høyere utdanning og forskning skal sørge for at vi har omstillingsdyktighet og ta høyde for både det vi ser og ikke ser av framtidens behov. Et demokratisk samfunn, og et fremtidig arbeidsliv, har behov for at solid kunnskap og kritiske perspektiver er tilgjengelig og godt distribuert i befolkningen.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Men et hovedproblem med meldingen er at den mangler et perspektiv som inkluderer forskning og forskningsbasert utdanning. Den fremstår løsrevet fra Forskningsmeldingen som nylig ble vedtatt og en varslet total gjennomgang av forskningssystemet.

Finansieringssystemet for sektoren er innrettet slik at dimensjonering av utdanning gjennom studieplasser får konsekvenser for dimensjonering av forskning. Det er viktig å ha en forståelse for at universitetene gjennom forskning, utdanning og innovasjon er sterkt delaktig i å forme framtidens arbeidsliv og samfunn, og gi rom for samspillet med forskningen som skaper innovasjon og trygger et godt samfunn.

Jeg vil advare mot et ensidig instrumentelt kunnskapssyn. Kunnskap har en enorm egenverdi. Å tilby det som til enhver tid etterspørres er ikke en god strategi for å dekke fremtidige, ukjente behov. Norge må sikre den langsiktige kunnskapsbyggingen og den solide grunnforskningen for disiplinfagene. Ved universitetene kan det ta flere tiår å bygge fagmiljøer som tilbyr forsknings- og utdanningskompetanse på et høyt internasjonalt nivå.

les også:

Rektorer kritiske til at tellekanter fjernes

Jeg mener Utsynsmeldingen har en del svakheter særlig på finansieringssiden som Stortinget har muligheter til å justere når de behandler den nå i vårsesjonen.

Her er sju forslag:

1) Det må være balanse mellom utdannings- og forskningsinsentiver. Insentiver virker. Det legges opp til sterke insentiver for utdanninger, mens insentivene for forskning tas bort. Om en vil ha høy kvalitet i utdanningen, så trenger vi også høy kvalitet i fagmiljøene som står for dem. Norge er dessverre et stykke bak våre nordiske naboer når det gjelder forskning av høy internasjonal kvalitet. Deltakelse i EUs forsknings- og innovasjonsprogram er vesentlig for norsk konkurransekraft, for internasjonalt kunnskapssamarbeid og for kvaliteten i norsk forskning. Siden EU-prosjekter er bidragsprosjekter med betydelig egenfinansiering, er midlene fra EU-indikatoren viktige for å kompensere for institusjonenes merutgifter, samt for det høye norske lønnsnivået. Fortsatt EU-indikator vil bidra til en videre vekst i returandel fra Horisont Europa og øke den totale finansieringen av forskning i UH sektoren. For å sikre et balansert insentivsystem mellom utdanning og forskning bør indikatoren for EU-midler videreføres — primært som åpen ramme.

les også:

Regjeringen går fra 6 til 3 kategorier i finansiering av utdanninger

2) Masterstudier må verdsettes bedre. Skillet mellom master- og bachelorgradsutdanninger viskes ut. I vårt system finansieres forskningen sammen med utdanningene. Masterstudiene gir den dype faglige kunnskapen og utvikler de tunge generiske ferdighetene. Stortinget bør sørge for at alle masterstudiene er på nest høyeste finansieringsnivå.

3) Kliniske fag som medisin og odontologi trenger særskilt finansiering. Dette er kostbare og infrastrukturtunge utdanninger. Det er et stort behov for å utdanne flere leger i Norge, og vi trenger at de kliniske utdanningene holder en høy kvalitet. Det er svært bra at de kliniske fagene beholder sine satser som i dag.

4) Sørg for at den kostbare kliniske psykologutdanningen og kunstfagene med sine store krav til spesialiser utstyr ikke blir underpriset. Beløpene i modellen blir tidligst kjent i forbindelse med statsbudsjett 2024, og det er stor uro i sektoren for hvordan forslaget vil påvirke særlig kostbare studier som den 6-årige integrerte psykologutdanningen (som gir behandlingsansvar), samt og den store viften av kunstfag med sine krav til spesialisert infrastruktur og utstyr. Stortinget må understreke at ny finansieringsmodell ikke svekker finansieringen av kunst- og psykologutdanningene.

les også:

Uro rundt kunstfag og arkitektur- og designfag

5) Prissettingen på samfunnsfag og humaniora må ikke bety svekking av Norge som kunnskapsnasjon. Disse fagområdene er plassert på laveste nivå. Et godt samfunn og et innovativt arbeidsliv og et velfungerende demokrati behøver et mangfold av kompetanse og kunnskap. Vårt møte med kunstig intelligens, et bærekraftig samfunn og næringsliv og et vitalt demokrati er avhengig av humaniora og samfunnsvitenskap. Norge må fortsatt satse på den langsiktige kunnskapsbyggingen og den solide grunnforskningen for disiplinfagene. Stortinget bes understreke at ny finansieringsmodell ikke skal bidra til å svekke finansieringen av humaniora og samfunnsfagene.

6) Det må satses tydeligere på etter- og videreutdanning (EVU). Det legges opp til mer fleksibilitet når det gjelder egenbetalingsforskriftene, at studieprograms­finansieringen omfatter EVU og det åpnes for gjenbruk av undervisning fra ordinære studieprogrammer. Det er bra. EVU må ikke skape større midlertidighet i sektoren. Det er viktig at Stortinget slår fast at satsingen på EVU må finansieres på samme nivå som de ordinære studieprogrammene.

les også:

Norge gruses av nordiske naboer i jakten på prestisje­midler til grunnforskning

7) Regjeringens tillitsreform må ikke miste sitt innhold. En gjennomgangstone i Utsynsmeldingen er at Norge skal håndtere strammere økonomi og forventninger til tøffere faglige omprioriteringer. Det forventes at institusjonene prioriterer kompetanse innen prioriterte områder og omdisponerer innenfor egen ramme. En god dialog om dimensjoneringsbehov for fremtiden må ha en stor grad av fleksibilitet i seg slik at institusjonene kan ivareta sin faglige egenart på best mulig måte samtidig som landets langsiktige kunnskapsbehov blir sikret.

Universitetet i Bergen har gode erfaringer med utviklingen av nye studieprogram som har kommet i samspill med samfunnsutvikling og arbeids- og næringsbehov. Det er viktig at Stortinget understreker at Norges kompetansebehov fylles best gjennom satsing på faglig autonomi, mangfold og at ansatte ved institusjonene har akademisk frihet i undervisning og forskning.