Debatt ● Øyvind Kvalnes
En ubalansert ytringsetikk gir grobunn for akademisk latskap, likegyldighet og passivitet
Mitt inntrykk er at mange akademikere bruker egen ytringsfrihet som påskudd til å holde kjeft, skriver professor Øyvind Kvalnes.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Rapporten om akademisk ytringsfrihet gjentar forslitte forklaringer på hvorfor norske akademikere velger å være tause. Slik går det når ytringsfriheten ikke balanseres godt nok opp mot det likeså grunnleggende ytringsansvaret.
Ekspertutvalget for akademisk ytringsfrihet har nylig overlevert sin rapport til statsråd Ola Borten Moe. Den tar blant annet for seg årsakene til at mange akademikere i dette landet velger å være tause, i stedet for å bidra til en åpen og opplyst offentlig samtale.
Mitt inntrykk er at det har ligget en uheldig skjevhet i utvalgets mandat fra starten av, siden det setter søkelys på akademisk ytringsfrihet, og ikke inkluderer det like vesentlige akademiske ytringsansvaret.
De ytringsetiske utfordringene ved høgskoler og universiteter handler gjerne om å finne balansen mellom disse likeverdige etiske dimensjonene.
Ekspertutvalget påpeker et foruroligende mønster, at akademikere i Norge opplever å ha et trangt ytringsrom for å utøve sin akademiske ytringsfrihet, noe som fører til selvsensur. Akademikerne velger å være forsiktige og tause for ikke å fornærme viktige beslutningstakere i omgivelsene sine.
Rapporten foreslår tiltak for å skape en bedre forvaltning av den akademiske ytringsfriheten, blant annet gjennom å gi økt status til formidling og deltakelse i offentlig samtale.
Å skylde på dårlige vilkår for akademisk ytringsfrihet er en slapp strategi for å kamuflere lavt ytringsmot.
Øvind Kvalnes, professor i organisasjonsadferd
Akademisk taushet kan ha mange årsaker. Enkelte velger bokstavelig talt å sitte på kunnskapen sin, uten å dele den med offentligheten. En forklaring kan være at vi lever i et samfunn hvor det er mye snakk om ytringsfrihet, uten at ytringsansvar tematiseres.
En helhetlig og balansert ytringsetikk for akademia trenger i utgangspunktet å gi lik vekt til begge. På den ene side har vi friheten til å gi uttrykk for det vi mener, eller la være. Den trenger vi å balansere opp mot ansvaret for å bringe relevant kunnskap ut i det offentlige rom. En ubalansert ytringsetikk gir grobunn for akademisk latskap, likegyldighet og passivitet.
Mitt inntrykk er at mange akademikere bruker egen ytringsfrihet som påskudd til å holde kjeft. De kunne ha brukt kunnskapen sin til å oppklare misforståelser og usannheter i en offentlig samtale, men avstår i ytringsfrihetens navn. Dette er en frihet som også innbefatter at det er greit å la være å si noe som helst. Noe annet ville være å innføre ytringstvang.
Ingen kan tvinge en akademiker til å skrive en kronikk eller svare ja på en invitasjon til å delta i Dagsnytt18. Selvsagt ikke, men vi som gjennom en lang utdanning har fått muligheter til å tilegne oss kunnskap som er viktig for samfunnet, har også et ytringsansvar. Dette er et ansvar for å bruke stemmene våre i det offentlige ordskiftet. Vi har et ansvar for å formidle og dele relevant kunnskap, og ikke skjule den inne på kontoret.
Det finnes mange mer eller mindre gode unnskyldninger for å avstå fra å bruke sin akademiske stemme i offentligheten. Rapporten fra ekspertutvalget gjengir en lang rekke av dem. Offentligheten er preget av populisme, polarisering og misinformasjon. Mediene spisser og misforstår budskapene våre. En akademiker som stikker hodet frem, risikerer å bli latterliggjort både blant kollegaer og i offentligheten.
- Les også: Ytringsmot bør finne sted
Dette er velkjente unnskyldninger som her får ny legitimitet og styrke. Forsiktige akademikere får en bekreftelse på at den tryggeste måten å bruke ytringsfriheten sin på, er å være taus. Det som burde vekke bekymring er ikke at akademikere har begrenset frihet til å ytre seg, men at vi systematisk bruker egen ytringsfrihet til å legitimere eget fravær i offentlige samtaler.
La oss snakke om akademikeres ytringsansvar slik at vi kan balansere opp dette bildet. Uten det får vi en ytringsetikk som står på ett bein. Vi må tørre å kaste oss ut i et ordskifte hvor utfallet er usikkert.
Å skylde på dårlige vilkår for akademisk ytringsfrihet er en slapp strategi for å kamuflere lavt ytringsmot. Norske akademikere trenger å bli røsket ut av passiviteten som en ubalansert ytringsetikk har innhyllet dem i. Ytringsfrihet er bare halve sannheten.
