En trist og ensidig tilnærming til sykepleierutdanningen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I Khrono 19.mai hevder sykepleier og litteraturkritiker Cathrine Krøger at «den akademiserte delen (av sykepleierutdanningen red.mrk) har null verdi på klinikken». Hun hevder at sykepleierstudiet var bedre for 25 år siden, og kaller «de akademiske greiene» for «fjollete».

Dette mener jeg er en trist og ensidig tilnærming til den utviklingen sykepleierutdanningen har hatt, fra diakonisseutdanning til sykepleierutdanning, fra sykehusintern utdanning til høgskole-/universitetsutdanning, til etablering av offentlig godkjenning og forskriftsfesting av nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning.

Saken som helhet gir et noe mer variert bilde av sykepleierutdanningen og nyutdannede sykepleiere. Likevel fremstår sykepleierutdanningen generelt og ansatte ved slike utdanninger spesielt -etter min mening- i et overkant negativt lys.

I en kronikk på Sykepleien.no i oktober 2020 problematiserer jeg og Edda Johansen (Intensivsykepleier og førsteamanuensis) utfordringen med å være både en god kliniker og en god akademiker. Vi konkluderer med at både klinisk arbeid og akademisk arbeid er krevende. Begge deler krever teoretisk, praktisk, pedagogisk og mellommenneskelig kompetanse.

les også

«Du kan gå gjennom tre år på sykepleieutdanningen uten noen gang å ha satt en sprøyte».

Vi er derfor usikre på om det er mulig å være både en god kliniker og en god akademiker dersom det inkluderer alle ansvars- og funksjonsområdene begge profesjoner representerer. Vi foreslår også hospitering som en mulig løsning for å holde seg klinisk oppdatert.

Jeg har jobbet 18 år som klinisk sykepleier/anestesisykepleier. Jeg har mulighet til å hospitere i operasjonsavdelingen når jeg ønsker, men utfordringen er tid til å gjøre det. En god kollega tok nylig ett års permisjon fra høgskolen for å oppdatere seg klinisk. Jeg beundrer henne!

Jeg har også kommet med utspill som tilsvar på daværende NTNU-rektor Bovims uttalelse om at «sykepleiere har blitt lærere for å slippe å være sykepleiere». Jeg opplever at slike saker er ufortjent negativ kritikk til ansatte ved utdanningsinstitusjonene, uten at man samtidig tilstreber å komme med konstruktive forslag til gode løsninger - det vil si løsninger som ikke knekker nakken på den som tilstreber å være oppdatert klinisk og samtidig inneha en akademisk rolle.

Jeg mener opplæring i en rekke forhold som beskrives i saken i Khrono må læres i praksisfeltet. Flere studier viser til praksisutfordringer sett både fra studenters og veilederes perspektiv. (En rekke studier kan fremlegges om leser kontakter meg).

les også

Avanserte pasientdukker gjør sykepleierutdanningen bedre

Det fremkommer at veiledere synes det er utfordrende å veilede, de har ikke kompetansen som trengs, de har ikke avsatt tid til å gjøre en god jobb, og dette merker studentene. Ville det ha hjulpet med flere kombinasjonsstillinger? Ville det ha hjulpet med klinisk oppdaterte ansatte ved undervisningsinstitusjonen? Jeg er usikker.

Arbeidet med nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene, RETHOS, har som mål at utdanningene er framtidsrettede og i tråd med tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov, og at både tjenestene og brukerne skal ha økt innflytelse på det faglige innholdet i utdanningene. Det er å håpe at retningslinjene vil bidra med nettopp dette.

Likevel tror jeg at for å møte kritikken mot dagens sykepleierutdanning er det en rekke forhold som må utbedres, tilrettelegges og utredes ytterligere- på nasjonalt nivå. Jeg mener dette ansvaret ikke kan ligge på den enkelte ansatte sykepleier/veileder/underviser. To gode kollegaer påpekte i Dagens Medisin:

«Tiden er inne for å gjøre noe med vilkårene for at sykepleiere skal gi studenter best mulig opplæring; avsatt tid til å gi opplæring og mulighet for formell veiledningskompetanse. Både bevilgende myndigheter og den enkelte helsetjeneste har et stort ansvar – i samarbeid med høgskoler og universitet».

Med utgangspunkt i forskning, egen erfaring og andres erfaring kan noen tiltak være at:

• Praksisfeltet får ressurser slik at de som veileder studenter har tid til veiledning, til refleksjon med studenten, og til møter med ansatte ved utdanningsstedet. Ansatte ved undervisningsinstitusjonen får tilsvarende avsatt flere timer i sin arbeidsplan til praksisoppfølging- som gjenspeiler viktigheten av slikt samarbeid.
• Praksisveiledere frikjøpes for å bygge formell veilederkompetanse.
• Praksisveiledere kompenseres økonomisk for sin økte kompetanse og ekstra innsats.
• Utdanningsinstitusjonene samarbeider tett med praksisfeltet- ikke bare på ledernivå men på nivå med de som møter studentene.
• Kombinasjonsstillinger kan være en god løsning, men kun dersom disse er etablert som samarbeid mellom utdannings- og praksisfelt. De som innehar slike stillinger må ha helsefremmende arbeidsvilkår, lønn etter kompetanse og innsats, ikke utsettes for krav utover stillingsstørrelse ved respektive arbeidssted.
• Undervisningsinstitusjonene legger til rette for at ansatte kan hospitere for å holde seg oppdatert i klinisk sykepleie, og hospitering timefastsettes i den ansattes arbeidsplan.
• Studenter ansvarliggjøres til å oppsøke informasjon, holde seg oppdatert, gi tilbakemeldinger på veiledning og undervisning.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Som et lite apropos kan nevnes at jeg sammen med kollegaer ved Høgskolen i Østfold, ansatte i Sykehuset Østfold, Fredrikstad kommune, Moss kommune, Sarpsborg kommune, Halden kommune og Utviklingssenteret for sykehjem og hjemmetjenester Viken (inkludert ledere/fagutviklingssykepleiere/veiledere) har et praksisprosjekt som skal bedre kvaliteten på praksis for sykepleier- og vernepleierstudenter og en videreføring av denne.

Akademisering av sykepleieryrket er etter min mening IKKE fjollete! Det HAR en verdi i klinisk praksis. Den sikrer sykepleiere et studieløp i henhold til internasjonale standarder for høyere utdanning. Studieplanene utarbeides i henhold til Nasjonalt Kvalifikasjonsrammeverk, hvor kandidatens kunnskaper, ferdigheter og generelle kompetanse på bachelornivå beskrives.

Læringsutbyttebeskrivelsene inkluderer etter min mening forhold som alle de intervjuede i Khrono-saken påpekte som viktig. Det er altså opp til bevilgende myndigheter å gjøre helsetjenesten og utdanningsinstitusjonene i stand til å utdanne sykepleiere som kan møte tjenestenes og brukernes behov.