Debatt ● kristine haddeland
Avanserte pasientdukker gjør sykepleierutdanningen bedre
Studentene vil ha mer undervisning med pasientdukker. Høyteknologiske undervisningsformer er kommet for å bli.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Studentene blir tryggere og lærer mer av undervisning med avanserte pasientdukker. Det er et av hovedfunnene i min doktoravhandling Effects of Using High-Fidelity Simulation on Nursing Students’ Recognition of and Response to Deteriorating Patients som jeg nylig forsvarte ved Universitetet i Agder (UiA).
Med bakgrunn i avhandlingen, vil jeg her presentere et mer nyansert bilde av simuleringspraksis knyttet til sykepleie enn det som kom frem i debattinnlegget «Hva sier forskningen om digitalisering og studentenes læring?» publisert hos Khrono 08.01.21.
Der skriver forfatterne Jens-Christian Smeby, Malene Wøhlk Gundersen, Yngve Røe og Gro Jamtvedt blant annet at «resultatene fra oppsummeringene som omhandler simulering er sprikende. Bruk av høyteknologiske dukker i sykepleie viser en moderat til ingen effekt på læring. Det trekkes også frem at slike dukker er svært kostbare og at en vanlig utfordring er mangel på kompetanse blant lærerne».
Etter nylig å ha studert undervisning med høyteknologiske dukker i sykepleie, kjenner jeg meg ikke igjen i en så ensidig fremstilling.
Pasientdukker kan brukes til å trene på individuelle ferdigheter. De kan også brukes til å trene på akutte og komplekse situasjoner. Høyteknologiske dukker i full menneskestørrelse, kan styres til å lide av flere skader og sykdommer.
Dukkene kan få hjertestans og epileptiske anfall. Viktige verdier som blodtrykk og puls kan justeres opp og ned. Pasientdukken kan også snakke via høyttaler med hjelp fra stemmen til den som styrer dukken.
I undervisningssituasjoner med pasientdukker kan sykepleierstudenter få trening i å observere, vurdere og ta avgjørelser. Det gjøres i pasientsituasjoner som likner situasjoner de kan møte i klinisk praksis.
I løpet av mitt doktorgradsprosjekt fant jeg mange studier som viser hvordan pasientdukker bidrar til positiv læring. Min oppsummering av 14 studier, viste en økning i ferdighetsnivå i 12 studier. 9 studier viste økt kunnskapsnivå, og 4 studier økt opplevelse av selvtillit.
Da jeg kvalitetssikret (validerte) spørreskjemaet og gjennomførte en randomisert kontrollert studie, fant jeg at studenter fikk mer selvtillit og økt kunnskapsnivå av å trene med pasientdukker. Effekten var enten dokumentert ved å sammenligne resultater fra studenter før og etter undervisningen, eller ved å sammenligne resultater etter undervisningen med en kontrollgruppe.
Mine funn sammenfaller i stor grad med funn i lignende studier. I det nevnte debattinnlegget står det at «en gjennomgående konklusjon i kunnskapsoppsummeringene er at den metodiske kvaliteten ved mange studier er svak og at robuste design som randomiserte kontrollerte studier etterlyses». Det kjenner jeg meg igjen i. Det var også bakgrunnen for mine metodevalg for å teste hva studentene lærte.
I doktorgradsprosjektet mitt intervjuet jeg også studenter og lærere. De var tydelige på at de ønsket mer bruk av pasientdukker i undervisningen.
Studentene trakk særlig frem et ønske om å trene på situasjoner de hadde opplevd med virkelige pasienter underveis i en praksisperiode. Omtrent halvparten av bachelorutdanningen i sykepleie består av praksisstudier. Bruk av pasientdukker i undervisning kan legge til rette for en praksisnær undervisning.
Studentene fremhevet at undervisningen med pasientdukker må oppleves realistisk. Pasientdukkene er laget for å ligne på virkelige pasienter. I tillegg var det viktig at omgivelsene lignet hverdagen på sykehus, sykehjem og andre steder der studentene hadde praksis.
Å prøve seg i ulike roller i møtet med pasientdukken, opplevdes også positivt. Det opplevdes lærerikt for studentene enten de observerte medstudenter i møtet med pasientdukken, eller de selv hadde en aktiv rolle og samhandlet med pasientdukken direkte.
Ulike perspektiver på undervisningssituasjonen ga rom for mer refleksjon og læring. Det gjaldt både underveis og i debrifing etter pasientsituasjonen. Undervisning med pasientdukker ble også sett på som et trygt læringsmiljø, uten risiko for pasienten.
Lærere ville også ha mer bruk av pasientdukker. De ønsket å tilby undervisning med pasientdukker både før, under og etter studentenes praksisperioder.
Ved å tilrettelegge for økt bruk, vil flere studenter få prøve seg i ulike roller i møtet med pasientdukken. Som nevnt også fra studentene, kan ulike innfallsvinkler til pasientsituasjonen gi grunnlag for dypere refleksjon og læring.
Avslutningsvis i det nevnte debattinnlegget «Hva sier forskningen om digitalisering og studentenes læring?», understrekes behovet for studier og kunnskapsoppsummeringer der det legges vekt på hvordan teknologien brukes pedagogisk. Det er jeg enig med forfatterne i.
Høyteknologiske pasientdukker er kommet for å bli. Studentene vil ha mer av det, og lærerne vil ha mer av det. Og de som underviser sykepleierstudenter, vil nok stadig bli flinkere til å bruke sånne verktøy. Ikke minst ved å planlegge og tilpasse hjelpemidlene til det som er viktig å lære for sykepleierstudentene.
