Kombinasjonsstillinger er tilsynelatende ideelt

Mange profesjonsutdanninger har vært gjennom akademiseringsprosesser, med økt fokus på evidens og evidensbasert praksis. Både på videregående-, høgskole- og universitetsnivå har det gjennom flere år blitt fokusert på underviseres manglende oppdaterthet på fagets utvikling og hverdagens krav.

Kombinasjonsstillinger for undervisere er presentert som «den store løsningen» på denne utfordringen. Innen mitt fag, sykepleie, er dette et dagsaktuelt tema. Tilsynelatende fremstår en to-deling av en sykepleier, som jobber 50 prosent klinisk og 50 prosent med undervisning, som ideelt. Da får man en oppdatert sykepleier som kan presentere hverdagen for studentene på en troverdig måte.

Hverdagen som kliniker stiller blant annet krav til faglig oppdaterthet, evidensbasert praksis, effektivitet og kvalitet. Samtidig er dagens helsevesen sterkt preget av stramme budsjett og effektivitetspress.

Innen akademia er det også krav om oppdaterthet, undervisningskvalitet og -kreativitet, bruk av digitale løsninger, samt planlegging, gjennomføring og publisering av forskning. Det skal mye til å gjøre en god jobb på begge steder - i en 50 prosent-stilling. Jeg har vært i kontakt med flere som innehar slike kombinasjonsstillinger som forteller om manglende tilpasning av ferier, forskjellig lønn i de to stillingene, manglende tilpasning av turnus (må gå fra nattevakt på sykehuset til undervisning), samt at de føler de ikke strekker til i begge stillingene. Mye kan skyldes to arbeidsgivere som begge vil ha mest ut av sin ansatt. Dette gjelder ikke kun sykepleiere/sykepleielærere, men også for eksempel ved poliklinikker hvor den ansatte har delt stilling mellom poliklinikk og avdeling.

Rektor ved NTNU fremstilles i et intervju med Sykepleien.no med sterke, negative meninger om sykepleiere som underviser. Saken applauderes i kommentarfeltene. Saksfremstillingen fremstår som veldig stereotyp, og jeg kom selv med tilsvar for å nyansere bildet. Min motivasjon bak all videreutdanning har aldri vært å slippe å være sykepleier, men å bidra til å forbedre både utdanning og helsetjeneste til pasientenes beste. Jeg har vært så heldig å få jobbe klinisk hele veien - avbrutt av, eller i tillegg til annen utdanning.

Er det noe jeg savner i jobben min som førsteamanuensis/forsker nå så er det nettopp pasienter, pårørende og de praktiske, kliniske oppgavene. Men jeg finner dessverre ikke tid til ekstravakter i en hverdag fylt med undervisning, studieplanlegging, oppgaveveiledning, forskningsplanlegging, søknadskriving, forskning og publisering.

For egen del, med så mange års klinisk erfaring fra både kommune- og spesialisthelsetjeneste, fra vanlige sengeposter og spesialavdelinger, mener jeg et fast opplegg for hospitering kan være like godt for å holde meg oppdatert. Men dette er også noe som må legges til rette for - ved avsatt tid i arbeidsplanen til faste hospiteringer (som vi har ved min arbeidsplass).

Da jeg gikk sykepleierstudiet hadde vi «stelledager» med lærer (der vi tok hånd om pasienten i fellesskap), og jeg har ønsket meg muligheten tilbake. Dette er også noe som er gjennomførbart, dersom man som lærer får faste avdelinger å følge opp, og det avsettes tid til hele dager sammen med studentene i praksis.

Kombinasjonsstillinger har selvsagt den fordelen at klinisk oppdatert personell underviser om sin hverdag - sin praksis.

Likevel er det ikke opplagt at en sykepleier som jobber i akuttmottaket kan undervise om praksis eller utfordringene i hjemmesykepleien. En sykepleier på hjerteovervåkning er ikke nødvendigvis ekspert på gynekologiske lidelser. Om man for eksempel jobber på et sykehus med Dips (et IT-system) kan man ikke så mye om kommunenes Gerica.

Hva mener da kritikerne? At kun de som er «eksperter» på sitt fag skal undervise innen de gitte emnene? Ingen sykepleier kan alt om alt, selv om de jobber klinisk. Dette betyr at studenter må tilegne seg denne kompetansen i praksisfeltet, og at det også avhenger av hvor de er i praksis. Deretter vil det også være en del ting man faktisk ikke lærer før man som nyansatt gjennomgår et opplæringsprogram i den avdelingen man blir ansatt.

Slik er det selv etter mange års arbeid som sykepleier. Om man jobber på sykehuset må man ha ny opplæring ved en ansettelse i kommunehelsetjenesten. Om man jobber på en hjerteavdeling må man ha ny opplæring om man begynner på gynekologisk avdeling.

Utdanning av sykepleiere skal og må være klinisk orientert, med fokus på hva som er viktig og hvorfor. Gode praksiseksempler og innsikt i sykepleieres hverdag setter studentene stor pris på, og er viktig for å skape broen mellom teori og praksis. Det er mange gode løsninger på å heve kvaliteten på utdanning, både av sykepleiere og andre med praktisk/klinisk arbeid.

Men når synlige personer som Bovim kommer med så bastante uttalelser er jeg redd for at mange henger seg på av ren iver, og oppretter kombinasjonsstillinger uten en grundig utredning først.

Alle kan ikke være gode på alt. Alle trenger kanskje ikke å forske og publisere? Kombinasjonsstillinger passer ikke for alle, og har kanskje ikke en hensikt for alle? Kanskje burde det stilles et minstekrav til klinisk erfaring før man får jobb som underviser? Stilles krav til faste hospiteringer? Tettere samarbeid mellom klinikk og akademia?

Forskning og utredninger indikerer at vi har en utfordring også relatert til praksisveiledere, som slites mellom kravene i arbeidshverdagen og manglende tid og kompetanse til å veilede studenter i praksis. Det forventes at veiledere har formell veilederkompetanse, uten at det samtidig presenteres en plan for hvordan denne skal etableres.

Mitt poeng er at dette med studiekvalitet og sluttkompetanse er sammensatt. Opprett gjerne kombinasjonsstillinger. Men disse må utredes og tilrettelegges slik at stillingsinnehaver møter realistiske forventninger. Og de må utvikles i tett samarbeid med de som vet hvor «skoen trykker».