Debatt ● Steinar Vikholt og Hege Malene Ulstein
Døv i høyere utdanning? Vær klar for å kjempe!
Systemet svikter, og døve studenter må kjempe på to fronter: Én for tilstrekkelig tilrettelegging fra utdanningsinstitusjoner, og én for tilgang på kvalifiserte tolker.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Døve har samme potensial som resten av befolkningen, men blir begrenset av dårlig tilrettelegging i utdanningsløpet. Dette krever at de som tør å satse på høyere utdanning må kjempe hardere for sine rettigheter. Realiteten døve møter er et utdanningstilbud som både er lite tilrettelagt og lite tilgjengelighet, og som bidrar til sosial ulikhet i utdanning.
Sosial ulikhet i utdanning er ikke bare urettferdig på individnivå; det representerer et problem for samfunnet vårt. Et samfunn som i stadig større grad krever en utdannelse. Sosial ulikhet leder til at grupper får nedsatt sosioøkonomisk status, noe som kan påvirke helse og livskvalitet negativt.
Når utdanningsinstitusjoner og politiske beslutningstakere ikke anerkjenner og tilrettelegger for behovene til døve studenter og andre funksjonshindrede slik som NOU 2023: 13 «På høy tid — Realisering av funksjonshindredes rettigheter» beskriver, forverres ulikhetene.
Det er på høy tid at utdanningsinstitusjoner som vil satse på denne gruppen også får blir belønnet gjennom et insentivsystem og at øremerkede studieplasser bør premieres slik som utvalget bak NOU-en anbefaler.
Realiteten døve møter er et utdanningstilbud som både er lite tilrettelagt og lite tilgjengelighet, og som bidrar til sosial ulikhet i utdanning.
Vikholt og Ulstein
Regjeringen peker på at alle, uavhengig av funksjonsevne, skal ha lik mulighet og tilgang til utdanning. Høyere utdanning skal også være likestilt, mangfoldig og inkluderende.
For døve studenter er virkeligheten en annen.
Utdanningen blir en arena hvor døve blir utsatt for manglende tilrettelegging, og når det blir tilrettelagt er dette ofte i siste liten, og ikke likeverdig med det undervisningstilbudet de andre studentene får. «Nei, den filmen var ikke tekstet, men du kan vel bare lese boka?» er en uttalelse en døv kan få når man påpeker at undervisningsfilmen som er lagt ut ikke er universelt utformet. Da har man ikke et likeverdig studietilbud.
«Det føles som endelig å få puste» er en uttalelse av en av de studentene som har vært med i et prosjekt der man som gruppe blir inkludert i vernepleierutdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge. Et prosjekt der universitetet har gjort en ekstra innsats for at det som skal være tilrettelagt, faktisk er på plass.
Selv om prosjektet på mange måter har vært vellykket, har det også avdekket utallige utfordringer. Å tilrettelegge et likeverdig undervisningstilbud krever både vilje, kunnskap og ressurser, noe det ser ut til å skorte på i utdanningssektoren når vi hører alle utfordringer døve møter i høyere utdanning.
Det er en helt kritisk mangel på kvalifiserte tegnspråktolker for å bidra til likeverdig utdanning for døve. Siden man i prosjektet ved USN har en større gruppe tegnspråklige studenter i samme kull har tolketjenesten lagd en fast gruppe med tre tolker som følger disse gjennom hele studiet. Dette har vært helt essensielt for å sikre korrekt kunnskapsformidling på tvers av språk. Å oversette et komplekst fagspråk krever en annen type kompetanse enn å tolke en uformell samtale.
En nylig beslutning fra Stortinget viser den manglende prioriteringen og forståelsen tydelig. Forslaget om å likestille tegnspråktolker med talespråkstolker, og å forbedre arbeids- og lønnsvilkårene for frilanstegnspråktolker, ble avslått i mars 2024. Dette vedtaket betyr at mange kvalifiserte tegnspråktolker velger å forlate yrket på grunn av dårlige vilkår, som igjen vil føre til at døve ikke får lik mulighet og tilgang til utdanning.
Vil du sitte i en forelesningssal uten å forstå innholdet? For døve studenter er dette helt vanlig.
Vikholt og Ulstein
Døve studenter må kjempe på to fronter: Én for tilstrekkelig tilrettelegging fra utdanningsinstitusjoner, og én for tilgang på kvalifiserte tolker. Det er en tidkrevende tålmodighetsprøver hver eneste dag, og tilbudet man får varierer i høyeste grad.
Selv om utdanningsinstitusjonene plikter å tilrettelegge, er det store forskjeller mellom institusjonene. Dette skaper frustrasjon. Hvert studiested og hver studieretning har ulik praksis. Tilretteleggingen er ofte mangelfull, og sjelden systematisk og forutsigbar. Dette bryter med prinsippet om lik tilgang til utdanning.
Hvis utdanningen blir best mulig tilrettelagt, står ingenting i veien for at døve studenter kan fullføre sin utdanning. Dessverre er det mange som opplever hindringene i utdanningsinstitusjonene som er så overveldende at de velger å gi opp, fremfor å kjempe mot strømmen av utfordringer.
Vil du sitte i en forelesningssal uten å forstå innholdet? For døve studenter er dette helt vanlig, enten fordi tolken ikke har tilstrekkelig kompetanse, eller fordi det ikke er noen tolk tilgjengelig. Dette viser at selv når tolken er på plass, kan utdanningstilbudet bli forringet, noe som også blir diskutert i NOU 2023:20 «Tegnspråk for livet».
Dette reiser et viktig spørsmål om tilrettelegging fra utdanningsinstitusjonenes side. Hvordan tilse at en døv student får et fullverdig tilbud selv når tolketjenesten ikke leverer sitt bidrag, enten i form av manglende kompetanse eller at studenten ikke fikk tilgang på tolk?
Mangelen på kvalifiserte tolker og tilstrekkelig tilrettelegging fra utdanningsinstitusjoner viser tydelig hvordan systemet svikter døve studenter. Den manglende forståelsen og prioriteringen fra Stortinget gjør dette ekstra krevende.
Mangelen på kvalifiserte tolker og tilstrekkelig tilrettelegging fra utdanningsinstitusjoner viser tydelig hvordan systemet svikter døve studenter.
Vikholt og Ulstein
Mulighet til utdanning skal ikke være en kamp. Det er urettferdig at døve studenter må kjempe for sin utdanning. Ideelt sett burde staten, politiske beslutningstakere og utdanningsinstitusjoner se dette i en helhetlig sammenheng og sørge for at nødvendige tiltak iverksettes. Det er disse aktørene som bør lede an i arbeidet med å forbedre tilretteleggingen, ikke de døve studentene selv.
Når døve studenter likevel ser seg nødt til å kjempe for sin rett til å ta utdanning, bør de bli tatt seriøst av de som har makt til å sette dette på dagsordenen og ta avgjørelser som betyr noe. Medvirkning fra døve studenter kan åpne for nye muligheter og måter å forstå og løse utfordringene på. Det vil bidra til et mer rettferdig, inkluderende og tilgjengelig akademisk miljø.
Til alle universitet og høgskoler: Sørg for at alle studenter, uavhengig av fysisk forutsetning, har lik tilgang til utdanning og samme mulighet til å lykkes. Sett av mer tid og ressurser til tilrettelegging. Sikre medvirkning fra målgruppen. Alle skal ha lik sjanse til å kunne forme sin egen fremtid og leve gode liv. Det fortjener vi!
Og til Stortingets arbeids- og sosialkomité som ikke gikk inn for å likestille tegnspråktolker med talespråkstolker: Prøv igjen!