Debatt Rune Slagstad

Det liberalt uavhengige universitet er under angrep, nå også i Norge

Universitetet er i Norge en samfunnsinstitusjon med synkende anseelse som stadig flere ønsker seg en andel i, skriver Rune Slagstad i ti teser om universitet- og høgskolesektoren.

Nylig har statsminister Erna Solberg slått et slag for service-universitet som skal trimmes etter politikernes, for ikke å si: statsministerens, behov, hevder Rune Slagstad i tesene som er utgangspunkt for hovedforedraget under den utdanningspolitiske konferansen på Nesna.
Nylig har statsminister Erna Solberg slått et slag for service-universitet som skal trimmes etter politikernes, for ikke å si: statsministerens, behov, hevder Rune Slagstad i tesene som er utgangspunkt for hovedforedraget under den utdanningspolitiske konferansen på Nesna.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Tese 1: Vi befinner oss i et regimeskifte fra «konkurransestaten» til «kunnskapsstaten». Regimeskiftet har både en global og en lokal dimensjon. Den globale dimensjon kan illustreres med fire årstall: 1979, 1989 versus 2008, 2016 – den lokale dimensjon med laksemilliardærer som blir dannelsesagenter.

Tese 2: Fremtid trenger fortid. Skulle norsk historie gjennom de siste tohundre år sammenfattes i én formel, måtte det bli «utdanningsrevolusjon».

Tese 3: Ottosen-komiteen (1965-1970) forente det styringsteknokratiske med en utdanningspolitisk innovasjon. Forslaget om teknokratisk rasjonalisering av universitet og høyskoler til studentfabrikker var på linje med tilsvarende forslag i andre europeiske land. Det internasjonale studentopprøret i 1968 sprang til dels ut av opposisjonen mot disse planene. Komiteens forslag om distriktshøyskoler viste Norge som et utdanningspolitisk foregangsland, forankret i nasjonale særtrekk med sentrum/periferi-dimensjonen som omdreiningspunkt. Men hvorfor ble ikke DH-reformen den retningsgivende reform den kunne ha blitt?

Tese 4: Den utdanningspolitiske diskusjonen fikk fra slutten av 1980-tallet en ny dimensjon. Den er først og fremst knyttet til én person: Gudmund Hernes. Hernes var en tvetydig utdanningsstrateg. Han ble minister med en ambisjon om å løfte det lokale universitetsliv opp på Harvards nivå, men hans resept for akademisk opprykk ga nedrykk.

Hernes var en tvetydig utdanningsstrateg. Han ble minister med en ambisjon om å løfte det lokale universitetsliv opp på Harvards nivå, men hans resept for akademisk opprykk ga nedrykk.

Rune Slagstad

Tese 5: Mjøs-utvalget (2000) vendte ryggen til norsk utdanningshistorie, inklusiv det sentrale spørsmål om institusjonell arbeidsdeling. Mjøs-utvalgets kritikere representerte ifølge professor Mjøs fortiden – han selv derimot fremtiden. Mjøs gjorde som Bøygen: gikk utenom. En løser ikke de utdanningspolitiske dilemmaer ved å se bort fra dem.

Tese 6: Stjernø-utvalget (2008) illustrerer en tankevekkende politisk dynamikk, for ikke å si: dialektikk: Steinar Stjernø var som rektor ved Høyskolen i Oslo en av de skarpeste kritikerne av Mjøs-utvalgets underminering av den institusjonelle funksjonsdeling universitet/høyskole. I 2006 ble Stjernø av sin partifelle, kunnskapsminister Øystein Djupedal, oppnevnt til leder av restruktureringsutvalget («Sett under ett – Ny struktur i høyere utdanning», 2008). Som følge av heftig kritikk ble forslagene lagt i en skuff av SV-statsråd Tora Aasland, men hentet ut av skuffen igjen og relansert i 2015 som Torbjørn Røe Isaksens Høyre-politikk («Konsentrasjon for kvalitet», 2015).

Tese 7: Konkurransestaten fikk sitt nasjonale høydepunkt omkring år 2000 med en klynge markedsteknokratiske strukturreformer innen helse, utdanning og offentlig forvaltning. Med internasjonale organisasjoner, OECD i fremste rekke, som sentrale premissleverandører gled strukturreformene relativt friksjonsløst gjennom under bred politisk konsensus, ikke minst takket være sosialdemokratisk mellomkomst. Konkurransestaten har i norsk kontekst derfor også blitt en sosialdemokratisk avdempet konkurransestat. Men konkurransen fikk en Høyre-dominert omdreining med Solberg-regjeringen i 2013: Kunnskap er «et stadig viktigere verktøy i den internasjonale konkurranse mellom landene. Regjeringen vil vektlegge en stor satsing på kunnskap som avgjørende for å styrke norsk konkurransekraft.»

Konkurransestaten fikk sitt nasjonale høydepunkt omkring år 2000 med en klynge markedsteknokratiske strukturreformer innen helse, utdanning og offentlig forvaltning.

Rune Slagstad

Tese 8: Universitetet er per definisjon en eliteinstitusjon – i Norge en samfunnsinstitusjon med synkende anseelse som stadig flere ønsker seg en andel i. Derav tittelen på mitt foredrag «Populistisk elitisme: universitet overalt». I 2000 var det fire universitet, i dag er det 10. I forkant av Mjøs-utvalget foreslo en av Blinderns utallige pedagogikkprofessorer «Service-universitetet» som «helt ny universitetsmodell» med fleksible, korte yrkesrettede kurs, løsrevet fra de vitenskapelige disipliner: «Here administration and management have full control over the professorate’s total labor, also their research activities.» Da «service-universitetet» i sin tid ble påpekt som en mulig forlengelse av Mjøs-universitetet, ble det viftet bort som en uaktuell fare. Men nylig har Erna Solberg slått et slag for dette service-universitet som skal trimmes etter politikernes, for ikke å si: statsministerens, behov. Det liberalt uavhengige universitet med armlengdes avstand til de politiske makthavere er under angrep i ulike deler av Europa, nå også i Norge.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om
debatt og nyheter

Last ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de
viktigste nyhetssakene.
-

Bli varslet omdebatt og nyheterLast ned Khrono-appen og få varsel om de viktigste debattinnleggene og de viktigste nyhetssakene.-

Tese 9: Det trengs i det norske system en gjennomgripende konstitusjonsdebatt i bred sosiologisk forstand, en debatt om selve samfunnskonstitusjonen: en gjennomtenkning av de viktigste samfunnsinstitusjonene, så som skoler, universitet og sykehus, av deres logikk og egenart, deres normer og verdier, deres grenser og deres gjensidige forhold. Kunnskapsstatsprosjektet dreier seg om å skape en ny samfunnsorden, et nytt regime, med kunnskapsinstitusjonene som systemets akseinstitusjoner.

Tese 10: Vi har nok skap-politikere her i landet – vi trenger flere skapende politikere. Corona-pandemien har aktualiserte nasjonalstatens rolle. Vårt alternativ er ikke nasjonalistisk restaurasjon, men den nasjonale politikkens gjenkomst under postnasjonale betingelser. Det moderne Norge fikk en grunnleggende utforming på 1800-tallet da pengeborgerskap og dannelsesborgerskap fant sammen i en fremtidsrettet koalisjon. I de siste tiår har det vokst frem en ny næringslivselite langs kystnorge. Den formative ringen sluttes på lokalt nivå når laksemilliardærer i Lovund forenes med representanter for kunnskapseliten i Nesna som dannelsesagenter for Fremtidens distriktskole: «Small is Beautiful». Det er på tid med en ny utgave av Torild Skards 70-tallsklassiker: «Det er Oslo som ligger avsides» (Pax 1974).

Powered by Labrador CMS