Debatt Birthe Eriksen

Det finnes flere måter å undersøke varsler på enn bare faktaundersøkelser

Å legge til grunn at faktaundersøkelser er den eneste måten arbeidsgiver kan oppfylle sin handlings- og aktivitetsplikt på er fryktelig feil. Risikoen ved dem må bli rettslig relevant for hvilke tiltak arbeidsgiver iverksetter, skriver Birthe Eriksen.

Birthe Maria Eriksen har doktorgrad i varsling og jobber som advokat.
Birthe Maria Eriksen har doktorgrad i varsling og jobber som advokat.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Khrono publiserte i går et intervju med forskerne bak boka «Faktaundersøkelser et hybrid konfliktvåpen på norske arbeidsplasser». Det bemerkes at professor Einarsen i artikkelen selv tok forbehold om at han ikke hadde lest boken før han uttalte seg.

Undertegnede har ikke deltatt i den empiriske undersøkelsen bak boken, men har bidratt med et kapittel om noen av de rettslige spørsmålene bruken av faktaundersøkelser reiser, sammen med advokatene Rolf Bech-Sørensen og Christian Sturla Svensen.

Det positive i det som nå skjer, er at det synes å være enighet på alle sider, om at debatten er viktig og nødvendig. Som jurist har jeg sett at min egen fagdisiplin, rettsvitenskapen har kommet bakpå i forhold til de utfordringene som har fått utvikle seg på dette feltet. Selv tror jeg at dette skyldes at arbeidsrett fremdeles blir oppfattet som et altfor snevert rettsområde til å fange opp den voldsomme utviklingen som skjer i arbeidslivet. Dette omfatter særlig problemstillinger i skjæringspunktet mellom varsling, personvern og private granskninger.

Det er mye man kan si om jussen i denne tematikken. Detaljene i dette vil man måtte komme tilbake til, for dette er en debatt som vil måtte pågå i lang tid og på mange arenaer.

I denne sammenheng vil jeg derfor begrense meg til de grunnleggende premissene som synes å bli lagt til grunn hos de som har utarbeidet metoden. En av disse, synes å være at jussen er hogget i stein. Det fremstår som om man mener at faktaundersøkelser er den eneste måten arbeidsgiver kan oppfylle sin arbeidsrettslige handlings- og/eller aktivitetsplikt på.

Dette er fryktelig feil.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.Last ned til iPhone - Last ned til Android-

For det første glemmer man at rettsvitenskapen er en tolkningsvitenskap. Å tolke innholdet i arbeidsgivers alminnelige handlingsplikt i forhold til utfordringer i arbeidsmiljøet, eller den særskilte aktivitetsplikten som utløses på arbeidsgivers hånd ved mottak av et varsel fra en ansatt, kan ikke gjøres med to streker under svaret.

Arbeidsgivers ansvar avhenger i den enkelte situasjon av en rekke kontekstuelle forhold. Empirien som nå foreligger om hvilken risiko som er knyttet til bruken av såkalte faktaundersøkelser, vil også måtte bli rettslig relevant når det gjelder de konkrete forventninger som kan rettes til arbeidsgiver om hvilke tiltak som skal iverksettes.

Empirien som nå foreligger om hvilken risiko som er knyttet til bruken av såkalte faktaundersøkelser, vil også måtte bli rettslig relevant når det gjelder de konkrete forventninger som kan rettes til arbeidsgiver om hvilke tiltak som skal iverksettes.

Birthe Eriksen

For det andre har vi et vakkert ord i jussen som heter: Rettens fragmentariske karakter.

Det betyr at man ofte må gå til flere lover, rettsregler og rettskilder for å «finne jussen». Disse «nye» feltene med varsling og granskning, konflikt og maktmisbruk med mer, er komplekse og sammensatte. De krysser flere disipliner som juss, psykologi, sosiologi osv., men også rettslige kategorier som arbeidsrett, personvern, forvaltningsrett, selskapsrett med mer. I tillegg kommer selve samarbeidsmodellen i arbeidslivet. Dette er forhold som i stor grad synes å bli forenklet og i sett bort fra. Her begynner imidlertid fagforeningene og verneombud å våkne. Disse har blitt satt fullstendig på sidelinjen på dette området.

I den videre debatten, blir det først og fremst viktig å komme seg ned fra polariserte ståsted og være åpne og villige til å gjøre erkjennelser om at man har tatt for lett på viktige problemstillinger som har betydning for de berørtes rettsvern. Disse må komme fra forskere, fra Psykologforeningen, Advokatforeningen, fagforeninger, arbeidsgivere med flere.

Domstolene har så smått begynt å gi signaler som innebærer at etablerte oppfatninger må revurderes. Konsekvensene er også at både arbeidsgivere og de som leverer denne type tjenester, nå må være forberedt på å stå opp og forsvare de undersøkelser de har gjort, og de rapporter de har utarbeidet. Det vil bli lettere å ansvarliggjøre både arbeidsgivere og leverandører av denne type tjenester der denne type prosesser får alvorlige konsekvenser for arbeidstakeres rettsvern og helse.

Det man nå må fokusere på, er fremtiden. Vi trenger både kunnskap om de ulike prosessene som pågår ved håndtering av varsling, konflikt og granskning. Alternative tiltak til faktaundersøkelser må identifiseres. Her skjer det heldigvis mye nå: Advokatforeningen satser på advokater som kan mekle utenrettslig med særskilt kompetanse på arbeidslivet og det skjer kursing i dialogverksted og andre konfliktløsningsmekanismer internt i virksomheter. I tillegg får Diskrimineringsnemnda trolig kompetanse til å avgjøre enklere gjengjeldelsessaker mv.

Selvsagt må det gjennomføres mer systematiske undersøkelser i alvorlige saker. Advokatforeningen har imidlertid allerede klargjort at advokater som gjennomfører denne type undersøkelser må forholde seg til begrepet og foreningens egne retningslinjer for private granskninger. Konseptet/metodikken Faktaundersøkelser vil dermed ikke kunne gjennomføres av advokater. Blant Advokatforeningens medlemmer er det også debatt om hvorvidt, eller i det minste hvor langt private granskninger i det hele tatt er egnet til å undersøke psykososiale forhold som ofte i stor grad er subjektiviserte. I den grad man likevel trenger å ha et slikt tiltak, vil det være behov for å utvikle en mer stringent og klar felles metodikk som særlig hensyntar de spesielle utfordringene som er knyttet til granskning av psykososiale forhold.

Man venter fremdeles på Psykologforeningens reaksjoner på AFI sine forskningsresultat og hvordan foreningen vil forholde seg til disse. Siden vi her befinner oss på et krevende rettsområde, er det grunn til å tro at Advokatforeningen vil få betydelig definisjonsmakt med hensyn til hvordan veien går videre. Det er også grunn til å håpe på at domstolene tar flere av de prinsipielle ballene på feltet, i samspill med en rettsvitenskap som har betydelige utfordringer å gripe fatt i.

Powered by Labrador CMS