Debatt ● Hallgeir Sjåstad
Det er på tide å heve ambisjonsnivået for Norge som kunnskapsnasjon
Norge har tjent seg rik på oljen, men bruker minst i Norden på forskning og utvikling. 2025 bør derfor markere starten på en storsatsing på våre beste fagmiljøer. Hadde ikke det vært noe?
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Norge har vi i løpet av de siste 50 årene tjent oss rike på oljen, og bygget opp en velferdsstat og levestandard som ligger skyhøyt over de fleste land i verden — både i nåtid og i historiebøkene. Men nå har vi kommet dit at naturens tåleevne står i fare. Menneskeskapte klimaendringer tvinger oss alle til å tenke nytt, idet vi ser fremover på de neste 50 årene som står for tur. Lokalt og globalt.
Norge har vært i verdenstoppen både når det gjelder den teknologiske siden av oljeutvinning, og det å utvikle politiske institusjoner som har klart å forvalte de økonomiske ressursene på en ansvarlig måte, slik at inntektene faktisk har kommet befolkningen til gode (visste du at avkastningen fra oljefondet finansierer 20 prosent av det årlige statsbudsjettet?).
Men nå trenger vi å omstille oss til en ny virkelighet, også her hjemme, der vi på ny vil trenge en offensiv holdning som ser fremover heller enn tilbake.
Hvordan skal så løsningen se ut etter oljealderen, for de neste 50 årene som står for tur? Det vet vi ikke enda.
Vi vet bare at naturvitenskapene for lengst har dokumentert at menneskeskapte klimaendringer er et reelt og økende problem, at vi ikke kan fortsette som før, og at de totale utslippene av klimagasser må betraktelig ned. Dersom vi ønsker å nå målet om å begrense den globale temperaturøkningen til maksimalt to grader fra førindustrielt nivå, heller enn 3 eller 4 grader, så er det det som må skje.
De mest sannsynlige konsekvensene av å ikke endre kurs, er ekstremt alvorlige — for mennesker og dyr, naturen, og samfunnet.
Klimaomstillingen vil først og fremst kreve en radikal endring i hvor vi henter energien vår fra. Bort fra fossile brensel som kull, olje og gass, og over på en høyere andel alternative energikilder som sol, vind, vann, og atomkraft. Og kanskje noen helt andre energikilder i tillegg, som vi ikke har tenkt på enda, eller bedre skalerbarhet og anvendelse av de energikildene vi allerede har. Geografiske faktorer, ressurser og kompetanse avgjør hvilke land og regioner som bør drive med hva.
Men det er vanskelig å komme utenom at dette er den generelle retningen vi må bevege oss i, dersom vi tar klimakrisen på alvor. Vi trenger også å effektivisere hvordan vi bruker den mengden energi vi til enhver tid måtte ha tilgjengelig, og aller helst redusere det totale energiforbruket. Til sist bør vi å gjøre det mer lønnsomt på landsnivå å beskytte sårbar natur som bevarer klimaets tåleevne, som for eksempel den CO₂-bindende brasilianske regnskogen i Amazonas.
Det er helt urealistisk å forlate fossile energikilder i dag, eller i morgen. Men om vi virkelig skal komme oss dit en gang i fremtiden, før det er for sent, må kursendringen starte nå. Dét vil kreve internasjonal koordinasjon og tverrpolitisk samarbeid.
Om vi virkelig mener alvor, trenger vi et nytt incentivsystem som gjør det betraktelig dyrere å forurense og mer lønnsomt å handle klimavennlig, både for bedrifter og forbrukere, i form av en karbonskatt. Og ikke minst: En samtidig storsatsing på forskningsbasert teknologiutvikling og forskningsbasert kunnskap om menneskelig atferdsendring. Disse tingene henger nøye sammen.
Det hjelper ikke stort med en perfekt økonomisk modell for kraftfulle incentivsystemer eller bedre teknologi dersom folk flest ikke forstår behovet, ikke er villig til å prøve det ut, ikke er villig til å stemme på det, og ikke er villig til å prioritere det i politiske beslutninger.
Samlet sett er det vanskelig å forstå dagens forskningspolitikk i Norge som noe annet enn en nedprioritering, kombinert med en villet utvikling mot redusert internasjonalisering.
Hallgeir Sjåstad
Spørsmålet blir da: Hvordan sikre at de mest effektive klimatiltakene forstås av både folk flest og politikerne våre? Hvordan øke sannsynligheten for at de viktigste klimatiltakene, inkludert prislapp og byrdefordeling, vurderes som rettferdig og akseptabel? Hvordan sikre at vi lager en prioritert klimapolitikk som gir størst mulig klimagevinst per krone — ikke bare symbolsk posering og «feel good»-seminarer? Det snakkes mye om klima og bærekraft, men om vi ser på de store utslippstallene så har vi så langt valgt å fortsette som før.
Denne type spørsmål viser hvorfor vi trenger en satsing ikke bare på ny teknologi fra naturvitenskapene, men at vi også trenger bedre kunnskap om menneskelig atferd og atferdsendring fra samfunnsvitenskapene.
Klimaomstilling handler om fysikk, geologi og biologi. Men det handler også om psykologi, samfunnsøkonomi og statsvitenskap.
Hvordan står det så til med de politiske prioriteringene, her og nå? Hvordan står det til med satsingen på Norge som en forskningsbasert kunnskapsnasjon, for tiårene som kommer? Rimelig dårlig, spør du meg. Per i dag ligner norsk forskningspolitikk mer på nedbygging enn opprustning.
Ifølge nye tall fra Statistisk sentralbyrå, bruker Norge minst på forskning og utvikling i hele Norden, målt som andel av BNP, og gapet til nabolandene våre er økende. Det vil si, i de siste 50 årene har vi blitt rikest av alle på olje og gass, samtidig som vi i dag bruker minst på utvikling av ny kunnskap for de neste 50 årene som står for tur.
Til tross for et uttalt mål om at 3 prosent av Norges BNP skal investeres i forskning innen 2030, ligger vi nå på under 2 prosent. Innovasjonsvinneren Sverige bruker mest, med 3.36 prosent, som også har størst private bidrag.
Dersom dagens AP/SP-regjering hadde et seriøst ønske om å tenke langsiktig og satse på Norge som kunnskapsnasjon, så ville en opptrapping i retning 3-prosentmålet kunne finansiert en solid utviding av de mest ambisiøse Forskningsråd-programmene, for eksempel. Dette kunne kombineres med økte grunnbevilgninger og flere innstegsstillinger til unge forskere («tenure-track»), for å gjøre en akademisk karrierevei mer attraktiv og forutsigbar for de skarpeste hodene i den nye studentgenerasjonen.
I kombinasjon, kunne en slik satsing styrke de beste forskningsmiljøene og undervisningsinstitusjonene våre. I dag ser vi ingen slik opptrapping i norsk akademia.
Det vi ser i stedet, er stillingsstopp og trusler om oppsigelser av fast ansatte i flere deler av høyskole og universitetssektoren, og en samtidig innføring av et merkelig og svært omstridt krav om tidkrevende obligatorisk norskopplæring for midlertidig ansatte forskere i stillinger som phd-stipendiat og postdoktor.
AP/SP-regjeringen har begrunnet språkkravet som et tiltak for å bevare norsk fagspråk. Den mest sannsynlige og muligens eneste effekten, etter min oppfatning, er at det bare vil bli enda vanskeligere å rekruttere de største forskertalentene til Norge. Språkkrav om grunnleggende norskkunnskaper til fast vitenskapelig ansatte (førsteamanuenser og professorer), som skal jobbe her i flere tiår og kanskje resten av karrieren, det tror jeg de fleste forstår nytten av.
Men å innføre denne type krav for unge forskere i midlertidig stilling over 3—4 år, som både er rekruttert fra et internasjonalt arbeidsmarked og i mange tilfeller har som mål å søke seg ut igjen etterpå — det gir ingen mening.
Kanskje noen av politikerne våre trenger en påminnelse om at den beste forskningen er internasjonal i hele sitt vesen, og at Norge er et lite land som trenger verden mer enn verden trenger oss?
Hallgeir Sjåstad
I tillegg har statsråd Oddmund Hoel (SP) uttalt at når det gjelder antall stillinger i norsk akademia, så skal vi tilbake til nivået fra før 2019, når det totale antall stillinger var 4000 lavere enn det er i dag (ifølge hans beregninger). Nedskalering, med andre ord. Bevaring og gjenoppretting av en liten høyskole i distriktet med lave studenttall og liten forskningsaktivitet, derimot, dét har dagens AP/SP-regjering valgt å prioritere. I regjeringens forslag til budsjett for 2025 legges det opp til en reduksjon i bevilgninger til forskning og utvikling.
Samlet sett er det vanskelig å forstå dagens forskningspolitikk i Norge som noe annet enn en nedprioritering, kombinert med en villet utvikling mot redusert internasjonalisering.
Kanskje noen av politikerne våre trenger en påminnelse om at den beste forskningen er internasjonal i hele sitt vesen, og at Norge er et lite land som trenger verden mer enn verden trenger oss? Det er dét som er utgangspunktet for norsk akademia.
Vi har gode enkeltmiljøer som holder høyt internasjonalt nivå, men den planlagte nedskaleringen vil ramme bredt, og det nye språkkravet vil gjøre det vanskeligere å rekruttere internasjonalt selv for de beste fagmiljøene våre. Unødvendig vanskelig.
Derfor er det avgjørende at vi heller gjør det enklere for internasjonale forskertalenter å komme til oss for å ta doktorgraden og postdoktor-årene sine her, og at vi gir de beste fagmiljøene våre mer ressurser til å bidra i internasjonale samarbeid og gjensidig utveksling av fagpersoner. Slik kan vi heve ambisjonsnivået og bidra til at den kollektive kunnskapsutviklingen blir bedre.
Kanskje vil det da bli flere Nobelpriser, flere faglige gjennombrudd, og nye substansielle innsikter også i tiårene som kommer?
Det er denne type satsing vi trenger mer av innen klimarelatert kunnskap, både i naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene, for å kunne forstå og forberede oss på en usikker fremtid. Det er dette vi trenger for å opprettholde forskningsbasert undervisning på høyt nivå ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene våre. Og det er dette vi trenger mer av innen en rekke ulike samfunnsområder — KI, helse, utdanning, innovasjon, utenforskap, polarisering, totalitære bevegelser, fred og konfliktforskning. Listen er lang.
Dagens AP/SP-regjering har dessverre valgt å gjøre det motsatte. Mitt inntrykk er at det nå er stadig flere både på venstresiden og høyresiden som klør seg i hodet over Arbeiderpartiets abdisering innen forskning og høyere utdanning.
Kan så 2025 være året der norsk forskningspolitikk snus tvert om, og vekkes til live igjen? Uansett hvilken politisk farge og partisammensetning det blir på den nye regjeringen etter høstens stortingsvalg, trenger både klimasaken og forskningsmiljøene våre en storstilt og langsiktig satsing på Norge som seriøs kunnskapsnasjon, og vi trenger denne satsingen nå.
Det billigste og minst kontroversielle tiltaket, vil være å reversere det nye språkkravet for midlertidig ansatte forskere. Hør hør, politikere: Her snakker vi lav kostnad, høy gevinst!
Et betraktelig dyrere tiltak, men som også bør vurderes seriøst, er å øke størrelsen på selve kaken i norsk kunnskapssektor, ved å innfri regjeringens egen målsetting om å investere 3 prosent av BNP i forskning og utvikling innen 2030 — med mål om å hjelpe de beste fagmiljøene våre til å bli enda bedre, mer ambisiøse, og mer langsiktige.
Hadde ikke det vært noe? Det er dyrt å satse på kunnskap, men det er sannsynligvis enda dyrere å la være.
