Ny forskning om innovasjon: Ikke TTO-enes eksistens som bør diskuteres

Den siste uka har organiseringen av innovasjonsarbeidet ved universitetene, og mer presist hvordan teknologioverføringsbedriftene (TTO-ene) som er navet i å kommersialisere forskning fungerer, vært debattert i Khronos spalter. Debatten kom etter at Simulas Kyrre Lekve tok til orde for å legge ned TTO-ene, en konklusjon han gjentok mandag.

«Uheldig særnorsk modell for kommersialisering», skrev Lekve for to dager siden.

Men det er en av forfatterne bak en forskningsartikkel som så sent som i går ettermiddag ble publisert i Nature Biotechnology, Knut Jørgen Egelie, uenig i. Han sier at organiseringen av TTO-ene som selvstendige aksjeselskap har lite med saken å gjøre, og mener det er andre aspekter ved organiseringen av innovasjonsarbeidet som er mer interessant.

— Poenget om at TTO-organiseringen er noe særnorsk er feil. Det er stor variasjon mellom landene. Mange TTO-er i Europa er organisert på samme måte. På mange måter er diskusjonen om TTO-er en kortslutning, sier Egelie, som selv er ansatt i NTNU Technology transfer, til Khrono.

Har undersøkt 162 prosjekter

Det er kunnskapsflyten mellom universitet og samfunn, og hvordan man regulerer forholdet mellom universitet, TTO-er og næringsliv, som er interessant, mener Egelie.

— Poenget er at TTO-ene må bevege seg fra fokus på «å eie» til «å utnytte». Eierstyring er egentlig veldig enkelt. Samspillet med industri er for eksempel mye mer komplisert.

Sammen med NTNU-forsker Haakon Thue Lie har han gått gjennom kontraktene mellom universiteter og industripartnere i 162 bioteknologiprosjekter. I forskningsprosjektet har de to forskerne tatt for seg myter om hva kommersialisering av forskning har å si for åpenhet rundt forskningsresultater.

— En del kritikere av at universitetene driver med kommersialisering mener at det å samarbeide med industri medfører mindre åpenhet. Men det vi ser er det motsatte. Når det offentlige finansierer og man har kontrakter som er gode, så sørger det for åpenhet i form av at universitetene for eksempel får lov til å publisere det de mener er viktig fra prosjektene. Man holder ikke ting hemmelig, slik industrien ofte vil, fordi det offentlige i sine kontrakter kan gi retningslinjer for åpenheten i prosjektene, forklarer Egelie.

Konklusjonen slår to veier: Både mot de som frykter for åpenheten ved industrisamarbeid, og mot et marked som kan frykte for forretningene når universitetssamarbeid fordrer åpenhet om resultater. Offentlig finansiering av prosjekter og det offentliges kontrakter, er nøkkelen til at både hensyn til åpenhet og til industri kan ivaretas.

TTO-funksjonen er sentral i kommersialiseringsløpet og må uansett organisasjonsmodell ha et tett samspill med de akademiske fagmiljøene.

Knut Jørgen Egelie

— Man får til publisering og åpenhet rundt resultater, og samtidig hemmelighold. På den måten forsøker man å ivareta både universitetenes og industriens interesser, sier Egelie om resultatene fra egen forskning.

— TTO-funksjonen er sentral

«It is a long-standing belief that patents and other IP rights limit researchers’ access to breakthrough technology. (...) We find that it is not the IP rights that restrict access but how organizations manage IP», skriver forskerne.

Med dette mener de at mange tror at patentering av immaterialle rettigheter (IP), altså ideer eller forskningsresultater som ikke er fysiske, vil gjøre at det er vanskelig for forskere å kunne benytte seg av den patenterte teknologien på senere tidspunkt. Men det er det ikke holdepunkter for å hevde, mener forskerne. Det er først og fremst hvordan man forvalter rettighetene, og ikke om noen eier rettighetene eller ikke, som er avgjørende.

Skrekkscenarioet er hvordan rettighetene til CRISPR-teknologien ble forvaltet.

— CRISPR er et eksempel på at universitetene slapp styringa og lot selskaper og investorer få kjøre fritt og eie rettighetene til patentene. Der har man delvis havnet i en skvis, der man ikke lenger har kontroll på teknologien, men plattformteknologi som dette må ha nettopp sterke universiteter og TTO-er tilstede slik at man sikre både teknologioverføring til industri som blir til nye produkter og tjenester, og videre forskning og utvikling, mener Egelie.

Derfor mener Egelie, som altså selv jobber i en TTO, at kompetente TTO-er er nyttige. Gjennom forskningen på kontrakter mellom universiteter og industri, har Egelie og Lie funnet ut at det er universitetene som i de fleste tilfeller sitter på mest eierskap i forskningsresultatene. Universitetene har rimelig god kontroll på eierskap av de immaterielle rettighetene i bioteknologiprosjektene som Forskningsrådet har finansiert mellom 2009 og 2017.

— Men dette krever at det offentlige går inn og finansierer prosjektene, slik at man kan stille premisser og delta med en profesjonell forvaltning av kontrakter, rutiner og retningslinjer, sier Egelie.

— Betyr det at TTO-ene er hensiktsmessig organisert?

— Kompetent forvaltning av forskningsresultater er nødvendig når universitetene skal drive med innovasjon og teknologioverføring, slik at man kan velge hensiktsmessige modeller og avtaleverk som på best mulig måte kan omsette kunnskapen til nytte i samfunnet. Fri og åpen tilgang til forskningsdata og -resultater er viktig for universitetene, og kan i mange tilfeller bidra til raskere utvikling av gode løsninger. TTO-funksjonen er sentral i kommersialiseringsløpet og må uansett organisasjonsmodell ha et tett samspill med de akademiske fagmiljøene. For det er behov for mer kompetanse, kunnskap og kapasitet i sektoren.

Annen forskning kritisk til et gammelt TTO-syn

Tidligere i år ble en annen forskningsartikkel som tok for seg TTO-ene og IP-forvaltning publisert. I forskningsarbeidet har NTNU-professor Lise Aaboen og Chalmers-professor Marcus Holgersson gjort en litteraturstudie av forskning på TTO-er og IP.

Hovedkonklusjonen til Aaboen og Holgersson er at forskning rundt TTO-ene i for stor grad har fokusert på å alle verdifulle oppfinnelser skal patenteres, lisensieres eller bli til spin-off-selskaper, mens virkeligheten fordrer et mye videre syn på hvordan man kan forvalte forskningsresultater til det beste for samfunnet.

— Vi ser også at de målinger som gjøres av TTO-er i litteraturen også fokuserer på antall patenter, lisenser eller spin-off-selskaper, i stedet for å måle hvordan de har bidratt til å gjøre forskningen samfunnsnyttig i et helhetsperspektiv, skriver Aaboen i en e-post til Khrono.

Professoren skriver at forskning på IP i privat sektor i større grad tar høyde for ulike aktører, hvordan oppfinnelser kan være tilknyttet hverandre og for at det finnes ulike typer IP og kontrakter.

— Vi skulle ønske at forskningen på TTO-er i framtiden også går i den retningen som finnes i privat sektor, sånn at TTO-enes potensielt videre rolle blir mer synlige i målinger, sier Aaboen.

— Det har i det siste gått en debatt i Khrono om i hvilken grad TTO-ene er riktig måte å organisere kommersialiseringen, etter at Simula Reserach Laboratory har målt TTO-ene etter de årlige inntektene til spin-off-selskapene deres og eierandelen de har i spin-off-selskapene. Mener du dette en lite hensiktsmessig måte å måle i hvilken grad man lykkes med kommersialisering?

— Sånne målinger fanger ikke en TTOs potensielle og ulike roller i og rundt universitetets økosystem, svarer Aaboen.

TTO-ene bør tilby flere verktøy og ha flere roller

Dette betyr ikke at TTO-ene ikke skal patentere, for i noen tilfeller er det mer nyttig for samfunnet at offentlig finansierte forskningsresultater privatiseres. Men, som forskerne skriver, synet på TTO-ene må endres til et syn hvor målet er å maksimere total velferd, framfor privat velferd. Dette synet er imidlertid lite tilstede i dagens forskning på TTO-er.

— Dere skriver at forskning bør «maximize total welfare rather than private value». Hvilke andre måter kan man forvalte IP på og maksimere velferden, enn ved kommersialisering ved patentering og lisenser?

— Det kan man gjøre ved publisering, «strategic disclosures», hemmelighold og mer komplekse lisensieringsvarianter. TTO-er kan også med hjelp fra fakulteter tilby støtte til at forskningsresultater kan brukes i større grad. Da er det sentralt at universitetene har retningslinjer for hva forskere kan og ikke kan gjøre. TTO-ene kan da komplementere sin «transaksjonelle» rolle med en mer relasjonell rolle. universitetenebedre muliggjøringen av at forskningsresultater kan benyttes.

— Er det noen typer forskning som ofte gir mer samfunnsnytte dersom man ikke patenterer? I så fall, hvilken type forskning?

— Et eksempel er komplekse teknologier med mange komplementære innovasjoner som utvikles av ulike aktører. Et annet eksempel vi nevner i artikkelen, er innovasjoner der det kreves ytterligere utvikling av for eksempel komplementær teknologi og produksjon for å få full uttelling av den opprinnelige oppfinnelsen. Da kan man for eksempel komplementere en lisensiering med andre avtaler som gjør det mulig for universitetets forskere å bistå lisensinnehaveren med å fortsette utviklingen. Og noen ganger er det forskere som heller lar seg motivere av publisering, og da kan en større valgmulighet når det kommer til hvordan IP-en skal forvaltes gjøre at flere oppdagelser kommer samfunnet til nytte.

— Unyansert

Prorektor for forskning ved NTNU, Toril Nagelhus Hernes, tok i forrige uke til orde for å knytte TTO-ene nærmere fagmiljøene ved universitetene.

Hernes merker seg at den nye forskningen på TTO-er og IP kommer fram til at universitetenes kontrakter ivaretar åpenhet og understreker behovet for å ha kontroll og strategi bak kommersialiseringen.

— Jeg tenker at oppsummeringen fra Nature-artikkelen viser at universitetetene har et bevisst forhold til kommersialisering. Den viser at man ønsker åpenhet, samtidig som man ønsker en kommersialisering som i mange tilfeller er nødvendig for at samfunnet skal få nytte av forskningen, sier prorektoren til Khrono.

Hernes mener at TTO-debatten som pågår er unyansert.

— Diskusjonen om TTO-ene som pågår nå mener jeg er unyansert, i den forstand at man diskuterer og blander sammen forskjellige ting. Det ene er hvorvidt vi får nok innovasjon og verdiskaping fra universitetene, det andre er om økosystemet for kommersialisering ved universitetene, der TTO-funksjonen utgjør en del, fungerer godt nok i dag, og det tredje er hvorvidt TTO-funksjonen derfor bør organiseres internt eller eksternt i universitetene, sier Hernes.

Samtidig understreker hun at hun er enig i at det er potensiale for å øke kommersialiseringa fra universitets- og høgskolesektoren.

— Samtidig er det viktig å huske på at kommersialisering bare utgjør en del av universitetenes bidrag til innovasjon og samfunnsnytte. Eksempelvis er utdanning og forskning andre viktige bidrag, sier Hernes.