Debatt ● Trine b. haugen
Hvorfor provosere(s) forskerne?
I stedet for innføring av nye reiseregler ved OsloMet kunne det kanskje holdt med grønne tips og tillit.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
GRØNT UNIVERSITET| OsloMet går for ‘pisk’ for at reiser gjennomføres på en bærekraftig måte, UiO gir ‘grønne tips’, og NTNU har tillit til at ansatte tar hensyn til klima og bærekraft. Mamelund, som leder et internasjonalt forskningssamarbeid, går hardt ut mot reglene og får støtte av Gundersen ved UiO. Khrono signaliserer ‘skarp uenighet’ blant forskerne, men det er ikke så lett å få øye på ‘skarpheten’.
Forskerne har ulike reisetradisjoner, kanskje ut fra fagfelt, nettverk, forpliktelser osv. Uansett kan Mamelunds reaksjon være symptom på noe som skyldes mer enn reiseregler, nærmere bestemt ulike hindre som må forseres i en forskers hverdag, som også er blitt synliggjort på sosiale medier.
Det bør stilles spørsmål før nye regler innføres. På en kunnskapsinstitusjon ønsker vi praksis basert på kunnskap, som ikke alltid er mulig, men da er ‘educated guess’ et alternativ – så fremt det er ‘educated’. Er det et poeng å signalisere mangel på tillit i stedet for å tro at de ansatte kan gjøre gode vurderinger selv? I tilfellet med reiser kan de fleste sannsynligvis enes om det overordnete målet. For OsloMet kunne et pilotprosjekt være å undersøke hvordan det går med gode råd og tips i en periode, dvs som andre miljøbevisste institusjoner. Da vil eventuelle regler som senere måtte innføres, være basert på mer enn ‘guess’.
Pandemien ført til en bred erfaring med digitale møter, som kan ha langvarige effekter selv om vi fortsatt er i en tilpasningsfase når det gjelder internasjonal virksomhet. Mange konferanser er utsatt eller avlyst, mens noen har tatt skrittet fullt ut og arrangert digitale møter for tusenvis av deltakere. Hvor godt dette har fungert, varierer. For mange typer møter er digital løsning tidsbesparende og like bra som fysiske, og arrangør bør også ta et ansvar for å redusere behovet for reiser.
Universitetenes grønne linje har vært relativt kortvarig. For få år siden ble vi stadig oppfordret om å reise; for studenter og stipendiater med incentivordninger, og for andre oppfordring om internasjonalt samarbeid. Ordet ‘internasjonalisering’ var stikkordet, og heldigvis ble vi etter hvert kjent med begrepet ‘internasjonalisering hjemme’, dvs å være internasjonalt orientert kunne også bedrives i hjemlandet. Det har vært kamp om interne midler til å reise på kongresser for de som ikke har hatt eksterne midler, og mangel på ressurser vil fortsatt begrense reiseaktiviteten.
Som anerkjent forsker vil Mamelund neppe bli særlig plaget av reisereglene. Det er mer bekymringsfullt om og hvordan de vil påvirke flertallet av forskere og tidsbruk for mellomledere, som skal bruke tid på å vurdere nødvendigheten av reisen – etter hvilke kriterier. OsloMets reispolicy ble lansert med: - Et viktig steg for bærekraftsarbeidet. Men dette steget kunne vel tas med grønne tips og tillit?
