Den moralske grense for samarbeid med Kina, hvor går den?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Når rektorene ved Universitetet i Oslo, viserektor Mette Halskov Hansen og rektor Svein Stølen, snakker om det akademiske samarbeidet med Kina så nevner de om mange av de store sikkerhetsmessige utfordringene med samarbeidet med Kina. 

Debatt ● svein stølen og Mette Halskov Hansen

Norge trenger akademisk samarbeid med Kina

Det skuffer når de vier ingen tid til å diskutere de moralske problemene med et samarbeid med Kina i form av alle de umoralske handlingene Kina har gjort og gjør. For eksempel, en ganske kjent sak er Kina sin internerings leirer for Uighurene. Hvor man antar det muligens skjer folkemord i leirene og sterilisering av mennesker fra dette folkeslaget. Det finnes hele 380 stk. av disse leirene. Stiller ikke slike fakta et ekstremt viktig moralsk spørsmål på hvor umoralsk kan vår samarbeidspartner være før vi sier nok er nok? Kina er dessverre en samlepott for påførte menneskelige tragedier. 

Om vi går litt lenger bak i tid ca. 2010 så var det en sak hvor en kinesisk arbeidere i en Apple fabrikk hopper ut av vinduet fordi arbeidsvilkårene er så forferdelig. Ifølge referert artikkel var ting så gale at fabrikkansatte måtte signere på at de ikke tenkte å hoppe ut av vinduet. La oss ikke heller glemme at Kina har en ekstrem overvåkning av sitt folk gjennom kameraer, og facial recognition. En kunstner bestemte til slutt å ta et standpunkt med å lage ett kunstverk basert på å unngå alle kameraene (BBC kilde for dem som ønsker en mer anerkjent kilde). De eksperimenterer også med et «social credit» system på sine innbyggere. Hvor man får poeng basert på atferd myndighetene mener er rett. Poeng med direkte betydning for hvilke rettigheter du har.

SPION

Spionsiktet ville ha møte med departement for pengestøtte

Kina misbruker også deres maktposisjon som et produksjonsland som til flere tider har hatt sine produkter blitt tatt på for å spionere på dem som eier produktene, så stort problem at flere produkter er diskutert til å bli bannlyst i flere land pga. av sikkerhetsrisikoen. Slik som TikTok, og Huawei som er utestengt fra USA og til dels Tyskland. Høres dette virkelig ut som et land som er interessert i å løse samfunnsproblemer? Eller er de mer interessert i maktspillet sitt?

Skal vi som et samfunn stikke hode ned i sanden selv med alle kontroversene Kina har? Samarbeide med en abusive partner som er villig til å snike ned i skuffene våre? Det er naivt å tro at dagens supermakter er interessert i å løse konflikter, spesielt diktaturer hvor makten ligger i få hender som sjeldent roterer. Om de hadde vært interessert så hadde vi for lengst løst f.eks. klimakrisen. Hvilket land er på top listen av oljeproduksjon? Jo det er jo Kina det! Eller hva med at de har godkjent nye kullverk nylig? Kan man argumentere da for at samarbeidet med Kina er utilitaristisk og at dette vil på lang sikt tjene menneskeheten når Kina enda investerer i kullkraft?

SIKKERHET

Forsket i Norge, tok jobb i det kinesiske forsvaret. – Kan ha bidratt til våpensystemer

Det rett og slett bare en sannhet at når vi samarbeider med noen er vi direkte med å gi dem mer makt. Og det er fordi vi har gitt Kina den makten som gjør at de kan ignorere oss når vi kritiserer dem eller ønsker forandring. Dette så vi godt da Kina kuttet kontakt med oss pga. fredsprisen. Jeg stiller da igjen spørsmålet, hvor går våre moralske grenser for vi de jobber med? Når Kina muligens begår folkemord? Ignorerer folkets arbeidsvilkår? Villig til å slenge døren i trynet på oss når vi ikke er enig med dem? Drive med spionasje på samarbeidspartnere? Og slik som UiO rektor og viserektor nevnte selv i deres debattinnlegg, Norske språkstudenter i Kina er ekstra utsatt for rekruttering til spionasje. Er ikke å ignorere sistepunkt som å ignorere sikkerheten til sine egne studenter? Hvor lang må denne listen være før vi tar et standpunkt, og hvor grovt må hvert punkt på den være? Jeg ville gjerne likt å høre UiO og egentlig alle høyere utdanningsinstitusjoner hvor deres moralske grenser går for samarbeid med land som Kina. En moralsk debatt vi trolig trenger. Som Student har jeg lært mye om forskningsetikk. En av de viktigste prinsippene er at forskningen vår ikke skal komme til skade på andre. Noe jeg antar de fleste forskningsinstitusjoner står bak. Men hva med samarbeid med stater og regimer som påfører ulike angrep eller neglekt på befolkningen sin og dem de samarbeider med? Hvor er prinsippene våre da?

Verden blir bare bedre om vi står for noe, forskningen i seg selv er ikke nok, du trenger folk som lager kunnskap med et ønske om å forlate verden et bedre sted for at kunnskap skal ha samfunnsnytte. For å dra paralleller utenfra Akademika så har vi arbeiderbevegelsen som tok kampen for bedre arbeidsvilkår, kvinners kamp om likestilling, samene som tok kampen om rettferdighet eller de som slåss for rettigheter for det skjeve miljøet. Disse viktige samfunnsendringene skjedde fordi noen var modig og tok den viktige diskusjonen og endelig sa her er hvor grensen går.