Demokrati gjør seg ikke selv

Rapporten «Et spørsmål om universitetsdemokrati» (om OsloMet) har gitt startskuddet til en velkommen debatt om demokrati og medbestemmelse i universitets- og høgskolesektoren. Her rangeres norske universiteter etter formell universitetsdemokratisk styringsstruktur; om rektor er ansatt eller valgt, og om fakultetene har styre eller råd.

NTNU havner midt på treet, fordi vi har ansatt rektor - som trekker oss nedover på rangeringen, men fakultetsstyrer, som trekker oss opp. Fakultetsstyrer har student- og ansattrepresentanter med, og besitter en formell beslutningsmakt som fakultetsråd ikke har. Et styre er slik et organ der universitetsdemokrati kan utøves, studenter og ansattes innflytelse komme til uttrykk, og bidra til å oppfylle lovfestede rettigheter til medbestemmelse.

• Les også: OsloMet et av landets minst demokratiske universiteter

Formelt sett er styrene viktige organer for et universitetsdemokrati idet de utgjør et apparat for studenters og ansattes faktiske innflytelse i beslutningsprosesser som angår deres studie- og arbeidsplass. Men like så viktig for det reelle universitetsdemokratiet er den praktiske bruken av dette apparatet og hvilken demokratisk kultur som omgir det.

For at apparatet skal fungere etter intensjonen, kreves det at deltakere på alle sider av bordet har det som gjerne kalles et demokratisk sinnelag. Mens det formelle apparatet er underlagt regelverk og lovhjemler, er det demokratiske sinnelag verken lovhjemlet eller lett å definere.

Generelt innebærer det demokratiske sinnelag å utvise respekt for andres meninger, vilje til å møtes på halvveien, og evnen til å inngå kompromisser selv når man i utgangspunktet mener ens egen løsning er bedre. Et demokratisk sinnelag innebærer også, i den forståelsen vi legger til grunn, at en ikke skal måtte utkjempe stadig nye slag om nedbygging av de formelle apparatene for studenters og ansattes innflytelse. Men det innebærer også en respekt for at et vedtak er et vedtak, og at man ikke hengir seg til nedbrytende omkamper mot et flertall man er uenig med.

I motsetning til vår rektor og de eksterne representantene i NTNUs styrer, er de interne, inkludert studentrepresentantene, valgt av sine valgkretser. Mens NTNUs tillitsvalgte har en lovfestet rett til å tale sin interessegruppes sak i sentrale spørsmål, har vi interne styrerepresentanter et annet oppdrag: Vi skal forholde oss til styret som kollegium, og bidra til å finne konstruktive løsninger for NTNU som organisasjon. Dette innebærer en slags spagat som kan være vanskelig å få til: En gjentagende fraksjonsdannelse med «de interne mot røkla» er både uønsket og viser en dårlig rolleforståelse, men det er også en reell fare å falle i den andre grøfta av servil medgjørlighet. Dette viser en like dårlig rolleforståelse, fordi vi er valgt av våre valgkretser for å sikre at perspektivet til NTNUs studenter og ansatte løftes fram og vektlegges i styresakene. Dette er jo nettopp hensikten med slik representasjon i styret, slik det er hjemlet i universitets- og høyskolelovens §9-3.

Fra ledelsens elfenbenstårn kan det være vanskelig å få en direkte føling med hverdagen til studenter og ansatte. Departementet har uttalte, høye forventninger til NTNU, og vi opplever at NTNUs rektorat, i sin iver etter å være «den flinkeste gutten i klassen», ofte synes å undervurdere de reelle og opplevde omkostningene for hverdagsmenneskene i alle de store endringsprosessene som ubønnhørlig skyller over oss.

Vi vet at mennesker som får tillit og opplever medvirkning og stor grad av kontroll over sin egen arbeidsplass, leverer mer – og bedre. Det burde tilsi mest mulig aktivt demokrati. På den annen side, NTNU har vokst dramatisk, og mange ulike tradisjoner skal smis sammen. Dermed kan det være mer fristende å benytte seg av stadig mer toppstyring. Da er det vi interne representanter, valgt av studenter og ansatte, som har som vår spesielle jobb i styret å sørge for at de menneskelige omkostningene for alle som jobber «på gølvet» også telles med i regnskapet.

Menneskene på NTNU er og blir vår aller viktigste ressurs. Vi jobber hardt med å målbære en konstant påminning om dette faktum.

Enhver som leser Universitetsavisa og Khrono, vil ha fått med seg at det eksisterer svært ulike syn hos rektoratet og de tillitsvalgte på graden av ansattes medbestemmelse ved NTNU. Mens de tillitsvalgte har uttrykt sterk bekymring over NTNU-ansattes svekkede medbestemmelse (noe de underbygger med resultater fra brede spørreundersøkelser), mener rektoratet at de ansattes innspill rett som det er bidrar til å justere kursen i viktige saker. Riktignok vedgår NTNUs rektorat v/organisasjonsdirektøren til Universitetsavisa i april 2018 at NTNU uten tvil har «mer og tydeligere ledelse enn tidligere», og at ledelsen er mer profesjonalisert, men samtidig at dette er «både riktig og viktig».

• Les også: Nifu anbefaler NTNU-ledelsen å være mer tilstede på grunnplanet

Mens de tillitsvalgte uforbeholdent kan hevde at ansattes medvirkningsmuligheter var bedre før, forsvarer rektoratet seg med at kravene til sektoren har endret seg. Likevel har rektoratet «nesten systematisk formidlet til NTNUs styre hva de tillitsvalgte mener når det er store saker», ifølge rektoratet v/organisasjonsdirektøren. Dette gir oss interne representanter mulighet til å løfte disse synspunktene videre, og av og til er nettopp slike poenger tungen på vektskålen i en debatt. Selv om styret som kollegium har et felles ansvar for å trekke opp en strategi som er «i samsvar med de mål som er gitt av overordnet myndighet» (UH-loven §9.2) har vi et spesielt ansvar for å formidle dette blikket som vi bare kan ha fra institusjonens faktiske kjernevirksomhet. På samme måte formidler de eksterne styremedlemmene nyttige perspektiver fra nærings- og samfunnsliv utenfor NTNU, mens styreleder og rektorat påser at vi alle svarer til departementet.

NTNUs styre er universitetets øverste organ, med beslutningsmyndighet over rektor, slik fakultetsstyret formelt har beslutningsmyndighet over sin dekan. Men den demokratiske kulturen som omgir dette formelle apparatet er kanskje viktigere enn styrets formelle posisjon. Om et styre i praksis fungerer som et (rådgivende) råd og ikke lenger tar beslutninger, men bare drøfter og kommenterer framlegg fra dekan/rektor og administrasjon, har vi omdefinert styret fra et besluttende organ til nok et hørings- og sandpåstrøingsorgan. En slik kritikk er blitt framført mot enkelte fakultetsstyrer på NTNU (Khrono 10.02.17), og et universitetsstyre er selvfølgelig heller ikke immun mot denne kritikken, ei heller de realitetene kritikken beskriver.

Det kan være relativt enkelt for administrasjonen å marginalisere styret som besluttende organ, for eksempel ved å redusere på antallet styremøter: For NTNUs styre var det 12 styremøter i 2008, og 6 styremøter i 2018. Det kan være greit å minne om at vi i mellomtiden har hatt en fusjon med en nær fordobling av antallet studenter, mange flere ansatte, og en mye mer kompleks organisasjon. Stort sett lå antallet styremøter før fusjonen på 9-10 i året, før det sank til 6. Etter at styret fremmet forslag om dette, blir antallet økt, i første omgang til 7 styremøter pr. år.

Videre er det i første rekke rektoratet som bestemmer hvilke saker som tas opp, og om saker fremmes som orienterings- eller vedtakssaker. Ved NTNU var forholdet mellom vedtakssaker («S-saker») og orienteringssaker («O-saker») 82/16 i 2010, 60/6 i 2012 og 36/22 i 2018.

Typen saker som kategoriseres som vedtakssak eller orienteringssak kan også relativt enkelt skyves på. For eksempel var NTNUs internasjonale handlingsplan ansett som såpass strategisk viktig at den ble styrebehandlet som vedtakssak i 2011. I 2019 er internasjonalisering ansett som et av NTNUs store strategiske satsningsområder, mens handlingsplanen kun ble fremmet som orienteringssak for styret. I 2018 fikk heller ikke styret anledning til å gi sine innspill til rektors lønnsplassering basert på periodens måloppnåelse, i motsetning til tidligere år.

Saken om økonomisk og administrativ støtte til avisa Khrono ble ansett som viktig nok til å kvalifisere som vedtakssak i sju av de ni universitets- og høyskolestyrene som saken angår. NTNU er i en særstilling i denne saken, med et strategisk ønske om å sikre mangfold i dekning av sektoren og Universitetsavisas fremtid. Saken ble likevel lagt fram som en orienteringssak for NTNUs styre. Det er ikke gitt at noen av disse sakene ville ha fått et annet utfall som vedtakssak - men det kan synes underlig at rektoratet ikke ser behov for å benytte seg av en slik demokratisk forankring som et styrevedtak gir.

• Les også: Ni er med: Nye Khrono er stiftet

Også her kreves det altså en stor innsats av styrets medlemmer, for å følge med og å følge opp at viktige saker faktisk kommer til vedtak. «En fruktbar dialog» kan være verdifull, men begrenser i realiteten ikke på noe vis rektoratets faktiske handlingsrom – den kommer til erstatning for styrenes vedtaksmakt.

NTNUs profileringskampanje «Challenge» har fått mye oppmerksomhet, ros og kritikk. Særlig slagordet «challenge democracy» har vært kritisert, og sterke røster hevder at vi i dagens politiske klima trenger mer demokrati, heller enn å utfordre det demokratiet vi har. I Khrono 13.09.18 forsvarer NTNU v/sin prorektor – som rimelig kan være – kampanjen, og just dette slagordet: Å utfordre demokratiet (som begrep) er nettopp å styrke demokratiet. Prorektor sier videre at å forsterke demokratiet er en del av NTNUs samfunnsoppdrag.

I mellomtiden står vi gladelig i spagaten for å bidra til å opprettholde NTNUs eget universitetsdemokrati. Vi tar svært alvorlig vårt ansvar for å overvåke NTNUs demokratiske sinnelag og praksis, særlig i tunge prosesser som er styrt ovenfra og utenfra. I dette arbeidet er vi avhengig av innspill fra våre valgkretser, via formelle og mer uformelle bidrag. I noen saker ser vi at ytre forhold må trumfe studenter og ansattes ønsker og behov. Da er det vårt ansvar, med et demokratisk sinnelag, å godta dette. Men i enkelte andre saker har vi kunnet løfte innspill fra studenter og ansatte videre, med til dels store, positive konsekvenser for enkeltgrupper og større fagmiljø. Da unner vi oss å være veldig tilfreds med det også.

Demokrati er vakkert, og gjør seg godt i festtaler og reklamekampanjer. Men det krever en årvåken oppmerksomhet og hardt arbeid å vedlikeholde demokrati i praksis. Her har vi alle et ansvar. Demokrati gjør seg ikke selv.

Innlegget er skrevet av internt valgte medlemmer fra ansatte og studenter i NTNUs styre: Siri Arnesen, Kristin Melum Eide, Philip Lautin Jackson, Kjersti Møller, Sigrid Rønneberg, Aksel Tjora og Tim Torvatn.

Kronikken er først publisert i Universitetsavisa.