Hva slags kunnskap gir «ansettbare» kandidater?

Systemet for finansiering av høyere utdanning skal gjennomgås, og det er bra. Kriteriene som ligger til grunn er vanskelige å forstå for de aller fleste. Hvorfor har noen institusjoner romsligere bevilgninger enn andre? Og hvordan fungerer basisfinansieringen og den insentivbaserte finansieringen? Det er viktig at mer enn en håndfull byråkrater, eller ledere i sektoren, forstår dette systemet. Tillit til sektoren bygges gjennom åpenhet og kunnskap.

Jeg setter derfor min lit til at gjennomgangen vil bli gjort transparent, og ledsaget av både informasjon og diskusjon. Derfor er det fint at Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet nå stiller åpne krav til regjeringens forslag til ny finansieringsordning. Det skaper debatt. Det er imidlertid en side ved forslaget deres jeg vanskelig kan forstå, nemlig at «ansettbarhet» bør bli et kriterium for en del av finansieringen.

Som leder for en profesjonsorganisasjon, burde jeg kanskje hilse et slikt forslag velkommen. Det er liten tvil om at lærerstudentene får en jobb etter endt utdanning. Men mer enn noen annen profesjonsutdanning, er lærerutdanningene et resultat av mange fag og disipliner. Norges største lærerutdanning, PPU bygger på utdanning innen alle mulige disipliner. Skal utdanningssystemet fungere godt, trenger vi bredden av fag, og vi trenger institusjoner som finansieres for å holde ved like kunnskap og fag som ikke umiddelbart kan omsettes i nytte og ansettbarhet.

Filosofi er kanskje det mest opplagte eksempelet på et fag som har spilt en avgjørende rolle i å bidra til kritiske og bevisste studenter, uansett fakultet. For profesjonsutdanninger, som lærere og sykepleiere, spiller etikk og filosofi en avgjørende rolle. Det ville være en ulykke for profesjonsutdanningene om et fag som filosofi ble sveket. Det samme kan man si om fag som musikk, historie eller språkvitenskap.

Hensikten bak forslaget til opposisjonen, nemlig å styrke båndet mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet, den deler jeg. Men kanskje bør koplingen heller styrkes gjennom andre insentiver. For eksempel bør forskere kunne publisere i anerkjente tidsskrifter sammen med lærere, og dette bør lønne seg for institusjonen. Vi trenger stillinger som er delt mellom praksisfeltet og lærerutdanningene. Doktorgradsstipender burde utlyses for forskning i barnehage og skole, og lærere og ledere fra praksisfeltet bør delta i utvikling av lærerutdanningene. Slike ordninger koster penger, og finansieringssystemet kunne innrettes med tanke på slike ordninger.

Noen av våre medlemmer i lærerutdanningene forteller om krav til forskning og utviklingsarbeid som ikke fremmer samarbeid med praksisfeltet. Det belønnes ikke å bruke tiden sin på å utvikle kunnskap sammen med lærere i barnehage og skole – selv om «alle» mener at det er viktig. Et finansieringssystem som belønner utdanningens ansettbarhet, vil ikke bøte på dette.