Dårlig forskningsspråk: Riktig diagnose og gal medisin

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Skriving er ikke enkelt og vil aldri bli det – verken for nybegynnere eller erfarne forskere,» sier Solveig Østrem til bladet Forskningsetikk (22.03.21). Hun har nylig utgitt en veiviser-bok om å skrive akademisk. Akademiske tekster med hjelpeløs språkføring kan vanskelig inneholde fremragende forskning, sier hun. Jeg er helt enig.

Østrem er bekymret for at tellekantsystemet skaper insentiver for å publisere mest mulig og at resultatet gjerne blir mindre gjennomarbeidede tekster. Det kan godt hende, selv om tellekantsystemets påvirkning av våre valg som forskere ofte er overdrevet.

Men så kommer det: «På OsloMet har vi for eksempel skrevet under på DORA-erklæringen. Det innebærer at man ikke skal navigere etter tidsskrift eller nivå, men at det er kvalitet og innhold som teller. Jeg tror vi bare må insistere på det.»

Denne tilnærmingen undergraver dessverre vår felles målsetning om bedre språk og større verdsetting av akademisk skrivekunst. Debatten som blant annet har gått her i Khrono har vist hvordan DORA-erklæringen blitt et redskap for å legitimere forakt for den kvalitetsfremmende rollen som tidsskrifter, fagfeller og redaktører spiller. DORA-erklæringen er tatt som sannhetsvitne for at ethvert tidsskrift er like bra som et annet, så lenge det ikke er et røvertidsskrift.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Uavhengig av tellekanter og publiseringspoeng så spiller tidsskrifter en viktig rolle for å fremme god tekst. Noe av det som skiller gode og dårlige tidsskrifter er nettopp vektleggingen av tekstens kvalitet. Når enkelte har hevdet at de såkalt gode tidsskriftene ikke er bedre enn andre, så er fellesnevneren at de støtter seg på en artikkel fra 2018 som reduserer kvalitet til et spørsmål om pålitelighet i kvantitative målinger.

Gode tidsskrifter bidrar også til å løfte tekstens kvalitet fra innsendt manus til publisert artikkel. Det er verdifullt både for forfattere og lesere.

Tanken om at tidsskrifter er likegyldige har også bidratt til etableringen av plattformer der alle artikler som tilfredsstiller et minimum av tekniske krav blir publisert. Sist ute er EUs egen Open Research Europe, som frister forskere med muligheten til å oppfylle kravene i Plan S enkelt og gratis. Her er det ingen redaktør, ingen vektlegging av om artikkelen er interessant eller ikke, og ikke noe fagfellesskap bak den redaksjonelle prosessen.

Det kan være greit å ha en slik plattform for å gjøre enkelte resultater tilgjengelige. Problemet oppstår når man, med DORA som alibi, sier at det er likegyldig om man publiserer her eller i et topp-tidsskrift med forankring i et fagmiljø.

I boken sin argumenterer Østrem godt for at publisering i seg selv ikke bør være målsetningen med å skrive. Det er et viktig poeng. Men det er ikke et argument for å slutte å bruke selve publiseringsprosessen for å fremme kvalitet. Når institusjonene signerer DORA-erklæringen og binder seg til å overse kvalitetsforskjeller mellom tidsskrifter, så fjerner de også mye av insentivet for å jobbe langsiktig med artikler til tidsskrifter som har et trangt nåløye og bare utgir fremragende og grundig redigerte tekster. Som kjent har Universitetet i Oslo valgt å ikke slutte seg til DORA-erklæringen.

DORA-tilhengernes idé om at hver artikkel skal vurderes på egne premisser høres jo tilforlatelig ut, men fungerer ikke i praksis. Hvis jeg velger å satse all min tid de neste to årene på én glitrende artikkel, så er det verdifullt at tidsskriftet signaliserer hva slags valg jeg har gjort og lykkes med. Ikke minst bidrar tidsskriftets profil til at innholdet og kvaliteten på arbeidet kan utgjøre en forskjell.

les også:

For mange forskere er det ingen insentiver til det å dele data

I tillegg til at tidsskrifthierarkiet oppmuntrer til å satse på kvalitet snarere enn kvantitet, så spiller tidsskriftene en annen viktig rolle: de definerer et publikum. Som migrasjonsforsker kan jeg for eksempel veksle mellom å skrive for tverrfaglige migrasjonstidsskrifter, områdetidsskrifter, metodetidsskrifter, og bredere samfunnsvitenskapelige tidsskrifter. Disse valgene avgjør tekstens vinkling og sjanger og skaper en implisitt dialog mellom forfatter og leser.

Er det ikke nettopp dette vi ønsker? Når institusjonene sier at «man ikke skal navigere etter tidsskrift» så undergraver man også ideen om at skriving er kommunikasjon og ikke bare produksjon.

Det er viktig og riktig å diskutere den akademiske skrivekunsten vilkår i lys av forskningssystemets insentiver, slik Østrem gjør. Men man må ikke blendes av ideologisk og politisk press. Jeg har ikke sterke følelser omkring Impact Factor, men blir jeg urolig når Østrem omtaler den feil i boka. Er det blitt slik at det er viktigere å kritisere impact factor enn å forstå hva den måler? Da er det kanskje også forventet at man forkynner sin lojalitet til DORA uten å reflektere over konsekvensene.

Den ideologiske motstanden mot tidsskrifter, redaktører, og forlag er en sterk kraft mange steder, og står i veien for en felles innsats for bedre språk i forskningen. Jeg er så enig Østrems hovedanliggende og håper at hun kan fri seg fra den offisielle linja og oppmuntre sine kollegaer til å bruke tidsskriftlandskapets muligheter til å fremme og anerkjenne gode tekster.

les også:

Fiktiv fransk protestforsker utfordrer «tellekanter», har publisert nær 200 artikler