debatt:
Aune-utvalgets uheldige hybridmodell
Aune-utvalgets forslag om enhetlig ledelse og departementsoppnevnt styreleder når rektor er valgt, framstår som en uheldig hybridmodell.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Aune-utvalget har kommet med en rekke interessante forslag til revisjon av Universitets- og høyskoleloven. Det er betimelig med en gjennomgang og justering av vårt lovmessige grunnlag. Mange av forslagene vil skape berettiget debatt. De berører grunnlaget for hvordan vi driver forskning og utdanning. Vi må tåle å bli utfordret på hvordan vi forvalter midler stilt til rådighet av fellesskapet. Det er viktig at det vurderes om vi organisert slik at vi får forskning av høy kvalitet og utdanner studenter med nødvendig kompetanse til fremtidens jobber. Og så må vi rette på det som ikke virker etter hensikten.
Hybrider velger vi når vi er usikker på hvilke av to alternativer som egner seg best.
Jan Erik Askildsen
Et grunnleggende spørsmål er universiteters og høyskolers ledelsesmodell. Et spesielt trekk i Norge er at vi i flere år har hatt to modeller for utnevning av rektor som institusjonens øverste leder. Aune-utvalget foreslår at vi skal fortsette med to modeller, nå likestilt, der institusjonen kan avgjøre selv om rektor skal være valgt eller ansatt. Det er et godt forslag, som sikrer at institusjoner med ulike profiler har en mulighet til å velge den styringsform som man mener best sikrer styringsrom for faglig ledelse, og gir grunnlag for å vurdere hensiktsmessig autonomi og uavhengighet i forhold til departement og politisk ledelse.
For de universiteter og høyskoler som i dag har valgt rektor som øverste leder blir den tilsynelatende sterke posisjonen ved også å være styreleder balansert med en direktør som er administrativ leder. Direktøren har også en kontrollfunksjon i forhold til forvaltning av institusjonens ressurser. Selv om slik todelt ledelse kan synes komplisert, fungerer den faktisk utrolig godt. Det gjenspeiles ved at mange institusjoner har valgt å bruke modellen over tid, eller har vendt tilbake til den. Det er heller ikke slik at den tilsynelatende sterke rektorrollen har gitt opphav til saker om tvilsom maktbruk. Snarere, modellen er basert på en grunnleggende norsk verdi om tillitsbasert organisering. Så har departement og politisk ledelse en rekke andre styringsmidler til å påvirke universiteter og høyskoler, først og fremst gjennom finansieringssystemet.
Vi vet fra etablert samfunnsøkonomiske forskning at bruk av økonomiske incentiver virker; både enkeltpersoner og institusjoner reagerer raskt og slik det er ønsket hvis virkemidlene er riktig utformet. Spørsmålet er da om det i offentlig sektor, med stor grad av tillit og aktiv bruke av økonomiske incentiver, er nødvendig å lovfeste et ytterligere styringsinstrument for de institusjoner som har valgt å sikre faglig autonomi ved å la rektor også være styreleder. Det er en grunn til at visse aktiviteter er organisert av staten, og at virkemidlene da ikke skal være de samme som vi finner i det private næringslivet.
Blant mange interessante forslag fra lovutvalget framstår forslaget om enhetlig ledelse og departementsoppnevnt styreleder når rektor er valgt som en uheldig hybridmodell. Hybrider velger vi når vi er usikker på hvilke av to alternativer som egner seg best. Det er en mellomløsning som svekker de tilsiktede effekter av å ha valgt ledelse. Hvorfor man skal ønske å innføre mellomløsninger når ingen har påvist noe problematisk med den foretrukne modell, framstår som uklart.
Det er å håpe at debatten framover vil gå i retning av å framheve styrkene ved de to gode modeller vi har i dag. Det hjelper lite om det kommer enda flere forslag til alternative hybrider. Ved todelt ledelse og rektor som styreleder har staten et stort nok virkemiddelapparat gjennom finansieringssystemet og styringsdokumenter. En ekstern styreleder innebærer at det man ønsker å oppnå med valgt rektor i stor grad forsvinner. Overtakelse av et administrativt ansvar er ikke kompenserende for en styrelederrolle som balanseres av en ansatt direktør.
