Utvalgsleder Helga Aune presenterer NOU med forslag til ny universitets- og høyskolelov. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Utvalgsleder Helga Aune presenterer NOU med forslag til ny universitets- og høyskolelov. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Om direktørifisering og Aune-utvalgets forslag om ny akademisk ledelsesmodell

Meninger. Ledelse. Det ville vært bra for debatten som nå kommer om de som sitter ved makten i den valgte delen av norsk universitetsledelse ikke argumenterte dogmatisk og navlebeskuende for å bevare eget system, skriver Jan Petter Hansen.

Publisert

Prorektor ved UiB (Margareth Hagen), rektor ved UiO og enkelte akademiske fotsoldater har allerede vært raskt ute og markert klar motstand mot forslaget om ny ledelsesmodell fra Universitets- og høyskoleutvalget. Flere andre rektorer synes å ha et mer nyansert syn på forslaget. Som (permittert) ansatt på UiB presser flere spørsmål seg frem etter lesning av Hagens innlegg:

Det ville vært bra for debatten som nå kommer om de som sitter ved makten i den valgte delen av norsk universitetsledelse ikke argumenterte dogmatisk og navlebeskuende for å bevare eget system (...)

Jan Petter Hansen

  1. Hagens ordrike innlegg koker etter mitt syn bare ned til ett eneste konkret budskap: Om ikke valgt rektor leder eget styre er universitetets uavhengige stilling i fare (hva nå det betyr for de fag som fullstendig lever på eksterne statlige bevilgninger). Mener Hagen at et par universiteter i Norge med en helt egen styreform sammenliknet med Norden, Europa eller verden forøvrig, er de eneste som i kraft av for eksempel Olsen, Grønmo og deres forgjengeres kloke ledelse av styret sikrer universitetets faglige autonomi og at akademia i verden forøvrig ikke har dette?
  2. UiB utmerker seg gjennom de siste ti årene som et av universitetene i Norge som har hatt størst økning av administrative direktører, mellomledere og spesialrådgivere, en økning på ca. 200 prosent (jf. DBH). Kan det tenkes at den direktørifiseringen som UiB faktisk har gjennomført siste ti år kanskje hadde vært vanskeligere å gjennomføre med en ekstern styreleder som en motvekt mot internt valgte styreleders prioriteringer? UiB faller som en stein i den svenske riksrevisjonens analyse av ressurseffektivitet ved Nordiske universiteter (UiO viser også nedgang). Synes Hagen slike resultater er en ok pris å betale for den formen for uavhengighet hun tar til orde for, eller kan det igjen tenkes at en motvekt i styret kan bidra til bedre ressursutnyttelse, skarpere prioriteringer og mindre byråkrati?

Det er noe arkaisk over tanken at universitetet skal drives av en administrasjon i det daglige som omsetter alle prinsipielle retningslinjer fra en akademisk tilbaketrukket ledelse til daglig god faglig basert drift. Kanskje funket det fint for 40 år siden, men sektoren har vokst i størrelse og kompleksitet. Faglig ledelse mener jeg bør utøves i det daglige av folk som kan vitenskap i kraft av tung vitenskapelig kompetanse og erfaring fra lederskap innen samme sektor.

Da er det prinsipielt riktig at den daglige ledelsen av rektor har en korrigerende eller støttende og minst like kompetent leder av styret som ikke er rektor. Og her kommer jeg til det jeg oppfatter som en svakhet med NOU-rapporten: I avsnitt 27.5.2.2 sier utvalgets flertall at «Styrelederen må ha en erfaring og kompetanse som gjør at vedkommende ser virksomheten i et større perspektiv og kan støtte eller korrigere rektor i vanskelige avgjørelser». Enn videre mener utvalgets flertall at ekstern styreleder må utpekes av departementet. Dette åpner for departementets mulighet til å utpeke næringslivsledere, advokater, styregrossister og det som verre er til styreleder av et universitet. Ja, titter man rundt i Universitets-Norge finner man flere eksempler på slike.

Å være en god styreleder på et universitet krever som jeg ser det at man har kompetanse om universitetenes kjerneområder, har kjent krittet i hånden og har en klar forståelse for forskjellen mellom et universitet og en hvilken som helst annen virksomhet. På cv-en til en ekstern (eller intern) styreleder må det være professorkompetanse, faglig erfaring i tillegg til erfaring fra å lede i akademia. I Norden fins det for eksempel mange dyktige rektorer og eks-rektorer som kan bekle en slik rolle i Norge.

Om de som skal levere høringsuttalelse kunne samles om dette, og støtte mindretallets forslag om at styret selv skal velge sin egen leder, ja så ville det diskvalifisert eventuelt departementsoppnevnte eksterne medlemmer som ikke var valgbar av eget styre til å bli leder. Et valg til et slikt universitetsstyre, som også hadde rett til å velge rekrutteringsprosess av rektor, ville blitt en overmoden viktig modernisering av akademisk ledelse i Norge. Det ville også ivareta universitetsdemokratiet og sektorens legitime behov for autonomi: Et valg av styremedlemmer hvor studentene valgte sine representanter og alle ansattes stemme telte likt, men med lovfestet krav om professorkompetanse for hvem styret velger til egen leder. Da får vi et system som er enhetlig, i langt større grad samstemmer med hvordan andre lands akademiske styring og sist men viktigst: det tar bort den uheldige dobbeltrollen valgte rektorer har i det norske systemet.

Det er også interessant at NOU-en diskuterer alternative rekrutteringsmetoder og påpeker at universiteter utenfor Norge legger en helt annen kraft i å få frem mange kandidater i rekrutteringsprosessen av rektor. Valgkampene i Norge de siste 10-15 årene har vært preget av få (en eller to) kandidater, liten valgdeltakelse og generelt liten interesse fra den menige akademiker. Nominasjon er her et interessant alternativ som i nabolandet vanligvis bidrar til flere titalls kandidater til toppjobbene.

Det ville vært bra for debatten som nå kommer om de som sitter ved makten i den valgte delen av norsk universitetsledelse ikke argumenterte dogmatisk og navlebeskuende for å bevare eget system (eller 1970-tallets) men heller bidrog til en utvikling og tilpasning av styringen av universitetene til nåtid og fremtid.

Sektoren står foran store utfordringer de neste 10-årene med økende og vesentlig hardere konkurranse fra andre samfunnssektorer, helse og forsvar for bare å nevne to. I overgangen til en tid hvor ting ikke går av seg selv, hvor forskningens uavhengighet er under press og hvor sektoren står i fare for å tape terreng i forhold til andre sektorer i samfunnet kan det være avgjørende viktig at vi har faglige toppledere som arbeider aktivt og strategisk for universitetets beste i det daglige.

En tilbakelent ledelse som gir administrasjonen (og en uendelig mengde utvalg) oppdrag i å ta institusjonen fremover basert på et par prinsipielle utgangspunkt er neppe optimalt. Det sagt, alle styresystemer beror også på de som utøver makten og det kan godt hende at Stølen gjør en god jobb innenfor dagens ordning.