Debatt

Aune-utvalget vil gi bråstopp i utviklingen av gode vurderingsformer

Med Aune-utvalgets forslag styrer vi mot ordninger som krever økte ressurser, men som i praksis ikke øker studentenes rettsikkerhet eller innebærer en nedgang i antallet klager.

Innleggsforfatterne roper varsku om kapittel 21 i Aune-utvalgets forslag til ny lov om universiteter og høgskoler. Her er utvalgsleder Helga Aune fra fremleggingen i februar i år.
Innleggsforfatterne roper varsku om kapittel 21 i Aune-utvalgets forslag til ny lov om universiteter og høgskoler. Her er utvalgsleder Helga Aune fra fremleggingen i februar i år.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Forventingene var høye til Aune-utvalgets NOU 2020:3 Ny lov om universiteter og høyskoler. Nå skulle vi få et moderne, fremoverlent lovverk for høyere utdanning. For oss var NOU-ens behandling spesielt av “vurdering” en skuffelse. Som Sentre for fremragende utdanning vil vi rope et varsko om at kap. 21 om Undervisning, vurdering, sensur, klage på eksamen og utstedelse av vitnemål ignorerer forskningsbasert pedagogisk kunnskap og hindrer, ikke fremmer, studentenes læring.

Forskning verden rundt viser at studentene får best læringsutbytte når læringsaktiviteter og vurderinger henger tett sammen i det som kalles ‘meningsskapende samsvar’. Videre viser forskning at meningsskapende samsvar fremmer motivasjon hos studentene. Studentene er også smarte og strategiske, så deres læringsarbeid styres i stor grad av hvordan de vet de vil bli vurdert. Derfor er valg av vurderingsform et av de mektigste verktøyene i læringskassen.

På bakken, i undervisningsrommene, er mange undervisere og studieprogrammer godt i gang med å styrke meningsskapende samsvar i høyere utdanning. Vi introduserer nye og varierte undervisnings- og vurderingsformer som fremmer læring og tester studenters forståelse og kompetanse på en bedre måte enn tidligere. Hvor det er mulig forsøker vi å integrere vurderingen – for eksempel ved å gi flere små tester, gruppearbeid og vurderinger underveis i emner og forsikre at studenter får viktige tilbakemeldinger. Vi leker ikke butikk - vurdering blir en naturlig og integrert del av læringen.

Allerede i 2017 ga regjeringen gjennom Meld. St. 16, «Kultur for Kvalitet» klar beskjed om at sektoren skulle bevege seg i denne retningen. Bort fra en eksamen-sentrisk tradisjon mot at «alle studenter skal møte aktiviserende og varierte lærings- og vurderingsformer, der digitale muligheter utnyttes». Det er fordi dybdeorientert læring – og ikke bare innhenting av kunnskap – vil kreve en «god helhet og sammenheng» mellom læringsmål og vurderingsformer. Denne beskjeden ble fulgt opp av Diku, som lyser ut millioner av kroner til kunnskapsbasert utvikling av undervisningen.

Dagens lovverk er dessverre ikke tilpasset det vi vet om meningsskapende samsvar mellom læringsmål, undervisning og vurdering. Lovverket er snekret i en tid der undervisning og eksamen var skilt både i tid, rom, form, formål og ofte innhold.

Dermed krasjer moderne og kunnskapsbaserte pedagogiske grep med en rekke svært detaljert regulerte sensurkrav, frister, klagerettigheter og klagebehandlingsmekanismer. Det blir for eksempel i praksis ofte umulig å gjennomføre flere tellende vurderinger underveis i et emne dersom man skal ha ekstern sensur og klagerettigheter for hver deleksamen. Det krever mange sensorer, mye administrativt arbeid og økonomiske ressurser.

Selvfølgelig er formelle krav og rettigheter viktige for å ivareta studenters rettsikkerhet. Problemet er at et ensrettet fokus på studenters formelle rettsikkerhet - fremfor studenters læring, ikke nødvendigvis ivaretar studentenes interesser.

Universiteter og høyskoler må derfor ha autonomi og fleksibilitet nok til å gi studenter varierte vurderingsformer. Tiden er moden for en rammelov for vurdering, slik vi allerede har for undervisning.

Isteden kommer Aune-utvalget med forslag som innskrenker sektorens autonomi og hindrer pedagogisk begrunnet og sårt tiltrengt utvikling av vurdering.

Innleggsforfatterne

For oss var Aune-utvalgets utredning derfor en skuffelse, spesielt kapitelet om vurdering. Utvalget tar ikke inn over seg forskningsbasert kunnskap om læring, undervisnings- eller vurderingsformer, ei heller regjeringens egne mål. Forskning er ikke en gang nevnt. Utredningen bygger i liten grad på tidligere og pågående utviklingsprosesser, eller viktige analyser fra styrende dokumenter som f.eks. Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning.

Dette til tross for at Universitets- og høgskolerådet (UHR) er tydelige på at de ønsker «et regelverk som ikke er til hinder for kvalitetsutvikling og bruk av andre vurderingsformer», og utvalget har fått en lang rekke innspill som var godt begrunnet i pedagogisk forskning. Disse ignoreres, mens utvalget komme med flere forslag som faktisk vil gjøre konstruktivt samsvar mellom undervisning og vurdering vanskeligere. Det meste med minimal begrunnelse.

Vi mener utvalget i større grad burde forholdt seg til disse innspillene, og mer generelt stått frem som modell for en forskningsbasert pedagogisk tilnærming. Slik den foreligger svekker manglende teoretisk og politisk forankring utvalgets troverdighet på at de har vurdert forslag og innspill med nødvendig alvor.

Utvalget avfeier alle forslag om at vurderinger gjort underveis skal kunne telle mot (slutt)karakter, fordi disse ikke møter dagens strenge formalkrav til sensur: «Denne vurderingsformen skal ikke telle med i den endelige karakteren som fremkommer på vitnemålet». De parkerer dermed Professor Christian Jørgensens (UiB) forslag om at loven, som i mange andre land, burde åpne for at ulike typer underveisvurderinger kan telle mot endelige karakterer, inkludert medstudentevaluering under kvalitetssikring av faglærer. Utvalget kunne også ha sett på betinget eller begrenset bruk av tellende underveisvurdering.

Videre, mens forslaget viderefører at «muntlig eksamen» ikke påklages under loven, omtales ikke «praktisk eksamen», til tross for at mange viktige faglige ferdigheter og kompetanser ikke lar seg kategorisere som «muntlig» eller «skriftlig». Dette skaper unødvendig uklarhet.

Ett nytt forslag er spesielt problematisk, fordi det faktisk innsnevrer mulighetene for utvikling av samsvar mellom undervisning og vurderingsformer betraktelig: Utvalget foreslår et gjennomgående krav om to sensorer ved all førstegangssensur (se § 8-7) og ved klage (§ 8-10), også på lavere grad.

Dette forslaget har dessverre en rekke uheldige konsekvenser: Et krav om to sensorer vil i praksis føre til en stor dreining av faglig og administrativ ressursbruk fra aktiv undervisning og læringsarbeid til (summativ) sluttvurdering. Lovforslaget forutsetter videre en nærmest ubegrenset og urealistisk tilgang til eksterne sensorer, men flere studieprogram består av spesialiserte emner hvor det allerede er problemer med å finne nok kvalifiserte sensorer. En rasjonell institusjon eller underviser vil under et slikt regime velge enkle, ‘billige’ og lett operasjonaliserbare vurderingssformer.

Utvalget mener at dette forslaget vil bidra til færre klager over tid, men det er faktisk ingen automatikk i at antallet klager går ned når antallet sensorer går opp. Det er videre dokumentert i forskning at flere sensorer ikke øker reliabiliteten ved vurderingene [se her og her].

Med Aune-utvalgets forslag styrer vi altså mot ordninger som krever økte ressurser, men som i praksis ikke øker studentenes rettsikkerhet eller innebærer en nedgang i antallet klager.

Etter vår mening er det andre, mer hensiktsmessige måter å sikre kvalitet i vurderingene. Dersom studentene vet hva de skal lære gjennom gode læringsutbyttebeskrivelser, hvordan de vil bli vurdert og hva som er forventet ut fra vurderingskriterier, og får tilbakemelding på egen prestasjon i form av begrunnelser, blir hele vurderingsprosessen mer åpen, og studentene kan selv vurdere egen prestasjon. Dette vil øke tilliten til vurderingen og redusere antall klager (dersom det er et mål i seg selv). Viktigere er det at når sensuren er begrunnet og henger tett sammen med undervisning og læring vil den bli bedre, og resultatet blir mer forståelig for studentene. Dette er vurdering for læring, altså konstruktivt samsvar.

For å oppnå dette trenger institusjonene frihet under ansvar til å velge de beste vurderingsformene, slik vi allerede har for undervisningsformer. Men selv om utvalget mente en rammelov med stor institusjonell autonomi er passende for valg av undervisningsformer, var det ikke villig til å anbefale det samme for vurdering. Dette begrunnes i studentenes rettsikkerhet.

For å ivareta rettsikkerheten under en rammelov for vurdering og samtidig fremme kvaliteten foreslår vi styrking av programsensorrollen (beskrevet i § 8-6), noe som gir mulighet til sensur og kvalitetskontroll av nettopp samsvaret mellom læringsutbyttebeskrivelser, læringsaktiviteter, og vurderingskriterier. Studentenes rettsikkerhet ved feilsensur ivaretas også av klageretten (§ 8-10), der det nye kravet om to sensorer kan opprettholdes.

Summa summarum, UH-loven er sterkt førende for vår undervisnings- og vurderingspraksis og vi forventet et lovforslag som bygger på og aktivt bidrar til å fremme kunnskapsbasert god pedagogisk praksis. Isteden kommer Aune-utvalget med forslag som innskrenker sektorens autonomi og hindrer pedagogisk begrunnet og sårt tiltrengt utvikling av vurdering.

Dersom forslaget blir stående vil summativ slutteksamen nok en gang fremstå som «den enkleste og mest ryddige» løsningen, og vurderingsformer med tilbakemelding og reell tellende underveisvurdering tilsynelatende fremstår som mindre «lovlige» og gjennomførbare.

Loven må sikre studentenes rettigheter, men også deres interesser. Den må avveie positive effekter av å sikre studentenes rettsikkerhet mot (uintenderte) negative effekter av et detaljert regelverk, hvor loven kan bli til hinder for studentaktiv undervisning og vurderingspraksiser som har dokumentert god effekt på læringsutbytte.

Vi håper Stortinget bruker både hjertet og hjernen når de ser nærmere på de pedagogiske og ressursmessige konsekvensene av Aune-utvalgets anbefalinger. Vi ønsker formuleringer som ikke bare åpner for, men som faktisk forventer, ulike former for reell vurdering av studentenes skriftlige, muntlige, og praktiske kunnskaper, ferdigheter, og generelle kompetanser underveis i læringsprosessen skal kunne telle mot den endelige karakteren. Og vi ønsker oss en lov som har tillit til at institusjonene har studentenes beste i mente når vi velger undervisnings- og vurderingsformer.

Det vi trenger er en rammelov som sikrer studentenes rettigheter – også til læringsfremmende undervisning og vurdering. En rammelov som har høye forventninger til oss, men som har tillit til at vi velger de undervisnings- og vurderingsformene som best støtter opp om studentenes læring.

Skrevet av:

Malcolm Langford, Senterleder, SFU CELL - Centre for Experiential Legal Learning

Johanne M.R. Larsen, Student Senterleder SFU CELL - Centre for Experiential Legal Learning

Vigdis Vandvik, Senterleder, SFU bioCEED – Senter for fremragende utdanning i biologi

Ørjan Sørstrønen Vabø, Studentrepresentant, SFU bioCEED – Senter for fremragende utdanning i biologi

Guttorm Sindre, SFU Excited – Centre for Excellent IT Education

Thomas Gjesteland, SFU MatRIC – Centre for Research, Innovation and Coordination of Mathematics Teaching

Havin Samir, Studentrepresentant, SFU MatRIC – Centre for Research, Innovation and Coordination of Mathematics Teaching

Anders Malthe-Sørenssen, SFU CCSE – Center for Computing in Science Education

Jostein Bakke, SFU iEARTH - Centre for Integrated Earth Science Education

Judith Margrete Vestre, Studentrepresentant SFU iEARTH - Centre for Integrated Earth Science Education

Powered by Labrador CMS