Åpen forskning og akademisk frihet – ja, takk begge deler!

I et innlegg i Khrono 1. april tar Kenneth Ruud, prorektor for forskning ved UiT og nestleder i Forskningsrådets styre, til orde for at han og andre arbeidsgivere skal kunne pålegge en forsker å publisere sine forskningsresultater i åpne tidsskrift. Det krever et svar.

At en forsker selv kan velge hvor hun vil publisere forskningen sin, er en del av forskerens akademiske frihet. Dette er også et sentralt punkt i lisensutredningen som førsteamanuensis Torger Kielland nylig skrev på oppdrag fra Unit. Kielland konkluderer der med at et pålegg fra arbeidsgiver om åpen publisering «vil innebære et inngrep i den akademiske friheten etter uhl. § 1-5 sjette ledd andre punktum».

Ruuds måte å møte dette dilemmaet på, er å sette en strek over hele problemet. «Ligger det i den akademiske frihet å kunne publisere hvor man vil?», spør Ruud, og konkluderer raskt og greit med at «det ikke er en begrensning av den akademiske friheten at arbeidsgiver har anledning til å kreve publisering i åpne tidsskrift».

Ruud fremstiller situasjonen som et valg mellom hva som er best for samfunnet, og den «potensielle individuelle ulempen med å publisere åpent». Her går Ruud langt i å individualisere problemet, og fremstille forskerne som om de kun er ute etter prestisje eller karrierefordeler. Men problemet er jo ikke knyttet til den enkelte forsker, det er i høyeste grad strukturelt.

Ruuds ovenfra-og-ned-tilnærming til forskernes rettigheter og den akademiske friheten, er et dårlig utgangspunkt for en god overgang til åpen publisering. Å angripe forskernes akademiske rettigheter, er å begynne i feil ende. Den åpenbart beste inngangen er å gjøre det enkelt å publisere åpent, blant annet gjennom å åpne stadig flere prestisjefylte tidsskrifter. Dette er en pågående prosess, og det er flere grunner til at det tar tid.

Fortsatt finnes det mange fagområder hvor det er vanskelig å velge publisering i åpne tidsskrifter. For forskerne handler dette om muligheten til å delta i den beste dialogen i fagmiljøet, der forskningsfronten står og der forskningsresultatene kan brynes, kritiseres og etterprøves av de fremste. Det handler om kvalitet, om tillit til forskningsresultater og om kunnskapsutvikling til beste for samfunnet. Å tvinge forskere på slike fagområder til å publisere utenfor forskningsfronten, vil være problematisk fram til det er sterke og kvalitetssikrede åpne publiseringskanaler på plass.

Vi må gå fra hvorfor til hvordan i spørsmålet om åpen forskning, som Ruud treffsikkert formulerte det i en kronikk i Aftenposten nylig. Nettopp derfor er det viktig å finne en vei som gjør overgangen til åpen publisering fleksibel, gjennomførbar og tilpasset utfordringene til de ulike fagområdene.

Vi deler Ruuds visjoner for åpen forskning, men vi deler ikke hans lemfeldige omgang med den akademiske friheten. Det går an å få til begge deler.